Matt Kailey skriver i dag om foreldrerollen i overgangen mellom kjønnene.
Jeg har aldri, selv ikledd kjole og med sminke, klart å identifisere meg med innholdet i ordet mamma eller mor. Jeg har alltid opplevd at de følelsene og opplevelsene jeg har med å være forelder ikke passa inn i rollen. Derimot har jeg gjenkjent dem i andre menns skildringer av å være pappa og far. Les videre
Jeg stusser over flere ting i Sunnørspostens artikkel om at det er vanskeligere å være foreldre nå enn før. Det er uansett bra at det tas opp. Det hadde vært fint med en konstruktiv debatt om hvilke krav vi skal sette til foreldre. Resultatet av en slik debatt kan bli at barnevernet får klarere retningslinjer og ikke kan styres av enkeltpersoners personlige moral.
Bør det for eksempel være forbudt for deprimerte mennesker å ha omsorg for barn? Må mødre være kvinner, fedre være menn og alle andre ute av barns liv? Hva mener du diskvalifiserer en forelder?
De seinere åra har vi sett kampanjer som oppfordrer flere til å sende bekymringsmeldinger til barnevernet, og antall bekymringsmeldinger har økt. Er dette en god ting, så lenge vi ikke har noen felles oppfatning av hva en god forelder er? Er barnevernet blitt en instans som straffer foreldre for å være annerledes, i stedet for å fokusere på barnets beste?
En del transmenn har et sterkt ønske om å være pappa. En del vil for alt i verden ikke kalles mamma. Jeg har ikke de sterke følelsene rundt det. Man kan definere «mor» på flere ulike måter:
Tarald Stein 