Ut av skapet: Folkelig

Denne satt langt inne altså. Det er på tide å innrømme at jeg er folkelig, mannen i gata. Jeg liker nemlig ikke sushi. Jeg har ikke en gang turt å smake. Jeg liker ketchup og grillkrydder. Og ikke liker jeg rødvin. Jeg drikker cola og hater caffelatte. Dessuten synes jeg mye norsk samtidslitteratur er uinteressant og for lite opptatt av å selge bøkene og sjelene sine. Jeg leser krim. Dyre merkeklær har jeg ikke, og handler en del på Dressmann. Jeg er stolt over å ha blitt intervjua av Se og Hør og Cupido (i anledning lanseringa av Framandkar). Jeg røyker. Drikkemønsteret mitt er typisk norsk. Jeg forakter politiske broilere og politikere som ikke eier virkelighetskontakt. Det enkle er ofte det beste. Jeg spiser gjerne pølse med brød. Mora mi lager gode kjøttkaker.

Se også «Ut av skapet: Kulturelite»

Mindreverdighetskompleks styrer kulturdebatt

«Kultureliten» er en myte som brukes for å hindre debatt. «Folk flest» er også en myte, og kanskje farligere, siden den holder folket nede. «Folk flest»-myten er populær fordi den oppvurderer smak, verdier og livsstil. Dennes mytens budskap er at det du gjør/mener/tenker er bra, fordi mange andre  gjør/mener/tenker det samme.

Jeg ble veldig tidlig immun mot dette budskapet. I drabantbyen der jeg tilbrakte de seks første skoleåra mine var familien min annerledes. Faren min var (og er) prest, og mens mine venners familier prioriterte å kjøpe ting, prioriterte foreldra mine opplevelser. Vi hadde ikke bedre råd enn de andre i området, kanskje dårligere, men den tydeligste forskjellen var prioriteringene.

Ut av skapet: Kulturelite

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

Etter Aktuelt på NRK2

Selvbestemt kjønn

Det er ikke mye man får sagt på ti minutter, spesielt ikke når man deler ordet med to særdeles taleføre personer. Etter å ha sett programmet på nett-TV trekker jeg et lettelsens sukk over at jeg ikke sa noe dumt. Samtidig var det mye som burde vært sagt som det ikke ble plass til. Her er ei liste:

• At en del mennesker kommer mentalt ødelagte ut fra GID-klinikken, enten de får behandling eller ikke.
• At GID-klinikken anser mennesker som gamle før de har rundet 30 år. For gamle til å få behandling.
• At det å være homo er en del av et avslagsgrunnlag.
• Det samme gjelder det å ha barn. Jeg fikk for eksempel klar beskjed om at jeg burde oppfatte fødselen som en voldtekt av meg selv.
• At GID-klinikkens praksis ikke er forsvarlig, verken rent medisinsk (manglende oppfølging og kvalitetssikring) eller etisk.
• Hvor viktig det er at Stensveen fins og at staten burde være med på å finansiere videre drift.
• At LLH jobber mye med disse spørsmålene og var den organisasjonen som tok initiativ til underskriftskampanjen for å oppheve GID klinikkens monopol.
• Og så ville det vært fint å få nevnt bøkene mine, men det er langt fra det viktigste.

Det var utrolig synd at GID-klinikken ikke stilte opp. Esben Esther kjørte 30 mil på rappen for å si hva hin mener, mens Ira Haraldsen ikke kunne nedlate seg til å komme de få metrene fra Rikshospitalet.