FrP-tale

Kjære landsmøte

Vi FrPere liker å snakke rett fra levra, og det skal jeg nå gjøre. Vi har en stolt historie å ta vare på, med bl.a. støtte til apartheidregimet i Sør-Afrika og motstand mot felles ekteskapslov. Nå har vi en historisk sjanse til å få alle våre drømmer oppfylt. Hvordan?

Jo, vi benytter allerede sjansen vi har i regjering. Vi kommer ikke til å vinne neste valg, så det gjelder å tenke litt mer langsiktig. La meg begynne med flyktningekrisen. De nye innstrammingene vil være ekstremt effektive for å hindre at fremmede integreres i det norske samfunnet. De vil ikke ha økonomi til å delta. En del undersøkelser tyder på at stress og eksistensiell usikkerhet over tid kan virke mer traumatiserende enn å oppleve krigshandlinger. Gjennom å sørge for at flyktninger lever lengst mulig i størst mulig usikkerhet, vil vi sørge for at de blir maksimalt traumatisert.

Når disse så eventuelt får oppholdstillatelse vil de altså være uten fungerende nettverk, uten familie, uten økonomiske ressurser og gjerne syke både fysisk og psykisk. Slik legger vi grunnlaget for økte motsetninger mellom nordmenn og disse fremmede. De som peker på at innvandrere bidrar mye til det norske samfunnet skal innen få år måtte spise sine egne ord. Er vi riktig heldige får vi muslimsk terror på norsk jord også. Det ville være på tide. Vi har tidligere sett voldsepisoder med psykisk ustabile flyktninger, dette håper og tror vi vil øke i tiden fremover.

Ja, det vil koste liv, men vi kommer ikke til å få skylden for det. Skylden ligger selvsagt på innvandrernes fremmede kultur, ikke vår politikk. De som hevder noe annet vil kalles paranoide konspirasjonsidioter.

Hvordan kan dette også løse det homofile problem? Alle vet at muslimer ikke liker slike avvikere, så vi kan håpe at en stor del av voldshandlingene vil ramme homofile. Vi skal nok også få folk til å forstå at de homofile er en del av årsaken til alle problemene som skal komme. Så snart vi får flertall vil vi igjen gjøre homofili straffbart og vi vil forby kjønnsskifte og pride-parader. Her er ikke Høyre lett å få med på laget, men en dag trenger vi ikke lenger dem.

Planen vil medføre at Norge ikke lenger kan beskyldes for å være verdens beste land å bo i. Her bidrar den økonomiske politikken, som tar sikte på å omfordele mest mulig penger og makt til dem som allerede har mye penger og makt. Det er nemlig disse menneskene det er mest synd på i et godhetstyranni som Norge. Gjennom skatteletter til dem som har mest å betale med, vil vi utarme det offentlige helse-og sosialvesen, ja, uthule hele velferden. Økte økonomiske forskjeller kan, hvis vi er heldige, føre til voldelige opptøyer som selvsagt vil føre til økte ressurser til politiet og bedre kontroll med våre motstandere.

Jeg tror det ville være en fordel om vi klarte å redefinere begrepet menneske. Vi har allerede fått tilstrekkelig pes for å ikke følge menneskerettighetene. Rent realistisk vil det være enklere med en redefinering enn å få gjennomslag for å forkaste hele erklæringen. Mennesker er selvsagt de dyrene som ligner på oss. Alle ser jo at folk fra Afrika ikke ligner på meg, så det burde være gjennomførbart, så la oss begynne der. Videre oppfører fattige folk seg helt forskjellig fra rike folk, så her ligger det en grunnleggende ulikhet. Når vi er kommet så langt, kan vi begynne å snakke om hvordan ulike meninger bør resultere i ulike rettigheter. Vi har mye å lære fra historien og land ingen andre partier vil sammenligne seg med. Hvor mange av dere var med på studieturen til Nord-Korea? Ja, nettopp, dere lærte mye der som kan bli nyttig framover.

Høyre har vist seg som en nesten perfekt regjeringspartner så langt, selv om de ikke er informert om planen. Riktignok har vi ikke kunnet gå så drastisk til verks som vi skulle ønske, men vi legger et godt grunnlag. Et grunnlag for hva, lurer dere på? Om få år vil FrP igjen sitte i regjering. Vi vil alene ha flertall for å innføre alle de endringene vi mener er nødvendige i Norge. Snart vil all godhet være forbudt, all motstand vil medføre fengsel og apartheid vil innføres. Ja, vi vil gjenskape vikingenes Norge!

Så, kjære landsmøte: Ha tålmodighet med bompenger, bedre rettigheter for transfolk og medienes angrep på oss, for alt dette vil ta slutt. Les videre

Facebookengasjement og angst

Jeg gråter for flyktningene som kjemper seg inn i Festning Europa. Og jeg gråter av frustrasjon over meg selv. Endelig er det noe jeg kunne gjort for andre, endelig trengs jeg. Jeg skulle stått på Tøyen og delt ut mat med forfatterkollegaer og andre frivillige. For eksempel. Men bare tanken gir meg krampe i leggmusklene og åndenød.

Ellers er jeg ganske flink til å akseptere mine begrensninger. Riktignok blir ikke angsten bedre av at jeg tilpasser meg den, men hverdagen blir mindre frustrerende. Jeg trives med de dagene jeg ikke ser et menneske, ikke trenger å samle alt jeg har av krefter for å gå på butikken. Gleden over å nærme meg livet igjen ved å ta et lite emne på universitetet kan jeg neppe få noen til å forstå.

Nei, det er ikke flyktningene jeg er redd for. De har sikkert nok å tenke på om de ikke skal bry seg med meg. Det er alle de andre som er skumle; folk med meningsfulle, sosiale liv, folk som tar enkle ting for gitt. Og det aller skumleste er muligheten for å bli en skuffelse, både for meg selv og andre (jeg nekter å gå med på at jeg allerede er det, slik noen vil påstå). Noen dager kunne jeg sikkert gjort en innsats, men jeg aner aldri hvilke dager det er. Jeg klamrer meg til timeplaner og konvensjoner for å komme meg gjennom litt av det som burde gjøres. Uten dagsorden i møte med andre mennesker har jeg ingenting å støtte meg til og faller sammen som en klut.

Så når Line Baugstø skriver «Vi må våge å utsette oss for møtet med andre mennesker, for uten de andre er vi ingenting» gjør det vondt. Og sikkert med rette, selv om jeg innser at det absolutt ikke er mynta på meg. Det treffer noe jeg har tenkt selv mange ganger, i de mørkeste morgenstundene.

Ettersom jeg har så fryktelig mye tid har jeg selvsagt analysert mine motiver for å skrive denne posten i småbiter for lengst. Flyktningekrisen handler da for faen ikke om meg! Og er det nødvendig å rettferdiggjøre min mangel på praktisk handling? Er det nødvendig å klistre NAV-vedtak og diagnoser i panna?

Jeg føler nok et visst behov for å rettferdiggjøre meg, og kvir meg ikke så veldig for å klistre vedtak og diagnoser hvor det trengs. Det var likevel ikke det som fikk meg til å skrive innlegget. Derimot skulle jeg ønske at folk slutta å snakke negativt om facebookengasjement. Noen av oss har virkelig ingen andre muligheter for å engasjere oss, og mye tid til facebook. Uten oss hadde kanskje ikke det praktiske IRL-engasjementet spredd seg så raskt? Jeg har på spøk kalt meg for «Taralds enmanns transnyhetsbyrå». Jeg oppfatter det som min oppgave å dele det jeg kommer over som kan ha interesse for noen på vennelista. Alle kan jo ikke ha 600 venner de aldri har møtt eller tid til å være pålogga 18 timer i døgnet 😉

Dessuten ønsker jeg å vise at det å nekte folk medisinsk behandling og allmenne rettigheter får konsekvenser. Eller bare manglende tilgang på psykolog når man trenger det. Det er ingen motsetning mellom å hjelpe nordmenn og flyktninger, tvert imot. Det ene kan avhenge av det andre. Om jeg hadde fått behandling kunne jeg vært en ressurs i mye større grad enn jeg er i dag. Og noen av flyktningene vi tar imot i dag kan være dem som hjelper nordmenn i morgen (meget sannsynlig, med tanke på eldrebølgen).

I tillegg til facebook-engasjementet (eller som del av det?) har jeg sagt ja til å donere et av bildene mine til en auksjon for Syria.

På vegne av alle oss som ikke kan stille opp i det virkelige liv, men gjerne vil, vil jeg takke alle de som kan. Dere gir meg tilbake troen på mennesket!

Sånn, nå kan jeg krype tilbake i bobla mi med bittelitt bedre samvittighet og pleie snegler og vonde muskler, mens jeg prøver å samle mot til å gå på butikken.