Fem års kamp oppsummert

For omtrent fem år siden ble det endelig klart for meg at jeg ikke lenger kunne leve som kvinne. Kampen for å bli sett som den mannen jeg er begynte.

Til å begynne med møtte jeg tap på tap og alt tok fryktelig lang tid. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg sannsynligvis gitt opp og tatt livet av meg. Heldigvis visste jeg ikke hvor mye denne kampen skulle koste av fortvilelse, forspilte krefter og ødelagte muligheter.

Først kom jeg meg til Esben Esther for en avklarende time. Så til psykolog hjemme i Tromsø i et halvt år, før henvisning fra fastlege og psykolog ble sendt til GID-klinikken. Høsten 2006 hadde jeg min første time der.

Etter to år fikk jeg beskjed om at jeg var for gammel, for treig i oppfattelsen, for homo og hadde barn. Til sammen visstnok gode grunner for å nekte meg selvbestemmelse over egen kropp og kjønn. Dette strider på de fleste punkter mot de internasjonale «Standards of Care» for behandling av transpersoner, samt menneskerettighetene. Klage til Helsetilsynet med søknad om ny, uavhengig vurdering (second opinion) ble avslått uten at uavhengige vurderinger ble innhentet.

Den første seieren kom i begynnelsen av juni 2008, da jeg fikk begynne på testosteron. Det var en enorm lettelse og gjorde at jeg orket å fortsette å kjempe. Sakte begynte kroppen min å endre seg til noe jeg kunne gjenkjenne som meg selv. Dette skjedde utenom GID-klinikken og kunne skapt trøbbel for et par leger som hjalp meg, men heldigvis gikk det bra.

Mandag 28. juni 2010 kom seier nummer to: Mastektomi, d.v.s. fjerning av brystene og rekonstruering av brystkasse.

Opprinnelig var planen å reise til Thailand for fjerning av bryster, livmor og eggstokker, men pengene forsvant før alle papirene var på plass og jeg trodde slaget var tapt for godt. Heldigvis har jeg gode venner som visste råd. De ordnet konsultasjon hos en privat kirurg, og under en uke senere var jeg kvitt byllene på brystkassa (og ca 40 000 kr).

Abortlovsretorikk vs. kjønnsbekreftende behandling

På 70-tallet foregikk det en viktig kamp for å tillate abort tidlig i svangerskapet. På den tida måtte alle som ville få utført abort gjennom nedverdigende nemnder som ofte tok avgjørelser mer basert på egne holdninger og fordommer mot kvinnene det gjaldt, enn på fakta i saken. La meg si det først som sist: Dette er ikke tilstander man ønsker å få tilbake. Jeg vil her se litt på den retorikken som ble brukt (og til dels fortsatt brukes) om abort.

Det ble sagt så lenge embryoet ikke var funksjonsdyktig utenfor livmora måtte det regnes som en del av kvinnas kropp. (Jeg skal her ikke gå inn på debatten om hva som skjer når stadig mindre foster kan overleve utenfor livmora og de implikasjoner dette får for denne retorikken.) Dette var første ledd i argumentasjonen og kanskje det som på den tida var vanskeligst å få gjennomslag for, selv om det ideologiske poenget ligger i del to av argumentasjonen: Kvinna må selv få bestemme over sin kropp.

Og det er her mitt spørsmål kommer inn. Dersom kvinna selv må få råderett over sin egen kropp, også når det hun gjør med den angår folk rundt henne, burde det ikke da være tillatt å få fjerna brystene uten å gå gjennom nemnd-lignende prosesser?

I dag er det slik at for å få fjerna brystene, dersom du er kategorisert som biologisk kvinne, kreves at du kan påvise at det er påkrevd av helsemessige grunner som kreft eller transkjønnethet. Man kan variere størrelsen hos plastiske kirurger uten å måtte gå via psykolog og psykiater, men for å få dem fjerna må du påvise at du er syk.

Dersom du oppfatter alt kvinnelig ved kroppen din som et uttrykk for sykdom eller misdannelse, og da spesielt disse abnorme svulstene av kjertler og fett på brystkassa, må du altså få godkjenning fra psykolog og psykiater ved GID-klinikken. Det tar minimum ett år. Deretter kommer du etter ei stund på ei venteliste som bokstavelig talt er lang som et vondt år. Å få innvilga abort er en rutinesak og du trenger ikke å godta å bli stempla som syk.

I vårt samfunn er det altså større aksept for å fjerne et foster enn for å fjerne melkekjertler og fett. Er dette logisk? Er det ikke på tide å kjempe for at ikke bare kvinner kan bestemme over sin egen kropp, men også vi andre?