Vik-slektas kart er ferdig!

Jeg har tatt for meg min morfars slekt og plotta alle inn på dette kartet. Det er interaktivt, så man kan finne ut hvem som ble født eller fikk barn på hver enkelt gård. 132 kartpunkter ble det (jeg har utelatt noen eldre enn 1500-tallet, de er så usikre). Noen av gårdene har mange bodd på, mens andre har vært mer midlertidige (det er mulig jeg har oversett enkeltpersoner på stedene med mange beboere). Har du slektsrøtter på samme sted kan det godt tenkes at vi er i slekt.

1/4 av slekta mi kommer altså fra dette lille geografiske området på Vestlandet (mindre enn det ser ut her, siden «knappenålene» er så store).

Her er alle stedene fortsatt synlige, og de lokalkjente kan kjenne seg igjen.

Den sterkeste konsentrasjonen finner vi på øya Stord, med Sandeid i Rogaland på andreplass (der har jeg knapt vært).

Neste prosjekt burde vært min mormors slekt, for å få ferdig helheten, men jeg foretrekker en del av slekta med mer variasjon. Ideelt sett ville jeg lagt alle inn i samme kart med en farge for hver av mine besteforeldre. Men jeg tror ikke Mapcustomizer.com kan takle det. Dessuten finnes det noen overlappinger (mine foreldre er 8-menninger, fant jeg ut) som da ville blitt vanskelig å fargekode. Løsningen blir sannsynligvis å lage nye kart for hver av mine besteforeldre, som jeg så kan flette sammen bilder av i photoshop for å vise fellesnevnere og forskjeller.

Ta altså gjerne en titt på kartet for å finne fellesnevnere eller inspirasjon! Anbefales for å blåse liv i slektsforskninga igjen etter en dvaleperiode, eller fra begynnelsen av.

Sunnhordlands siste heksebål

Hekseprosessene er en skamplett i norsk (og europeisk) historie, enten det dreide seg om undertrykking av samisk kultur i Nord-Norge eller om fattige, utstøtte kvinner. Det hadde vært kult å ha ei heks i familien, men jeg må innrømme at det ikke er fullt så kjekt å oppdage at to av mine forfedre medvirka til å få ei kvinne brent på bålet.

12. januar 1650 arresteres Ingeborg Olsdatter på begjæring fra allmuen. En måned seinere holdes det ting i Engesund i Fitjar. Laurits Viersen Totland (1605-84) var lensmann og min 8.tippoldefar. Ingeborg var født i Bergen, men hadde farta rundt i Sunnhordland hele sitt voksne liv og tigga. Bl.a. holdt hun og mannen til ei stund på Bømlo.

Ei rekke av bygdas folk står fram og vitner mot henne. Når hun ikke får det hun ber om fra folk, kommer hun med skumle (men vage) spådommer og forbannelser. Og disse går ifølge vitnene i oppfyllelse. Det er tydelig at Ingeborg bruker det eneste maktmiddelet hun har for å skaffe seg mat; hun spiller på bygdefolkets overtro.

En annen av mine 8.tippoldefedre; tidligere lensmann Endre Levåg (1600-56), har sendt en tjener for å vitne på sine vegne. Endre kom i klammeri med Ingeborg en gang mens han fortsatt var lensmann. Etterpå skal hun ha sagt «Han springer nu svar let, men inden faa aar skal han ikke springe saa kaad som nu han gjør.» Omtrent et år seinere fikk han så vondt i hoftene at han knapt kunne gå over gulvet med stokk, og han mente at Ingeborg hadde kasta denne sykdommen på ham. Dette vitnemålet ligner flere av de andre siden det ikke inneholder noen voldsomme overnaturlige fenomener. “Ondt har hun lovet og ondt er etterfulgt,” oppsummerer tingboka.

Ett av vitnemålene skiller seg ut: Johans Kleppe forteller om ei ku som hadde blitt dårlig i venstre bakfot, etter at Ingeborg hadde gått misfornøyd derfra. Kua måtte til slutt avlives, og da han flådde den var kjøtt og hud blå, og ut krøyp et dyr med fire bein, ører som ei mus og hode som en orm. Dette er jo som tatt rett ut av islendingesogene, så noen hadde visst bedre fantasi enn andre… Han skal ha vist dyret til tre andre, men ingen av dem vitner (etterlyses heller ikke).

Rettssaken går over tre etterfølgende ting (Engesund, Hystad og Kyvik). Også hennes egen mann, Jens Omundsen, vitner mot henne. Han mener hun lurte ham til å gifte seg med henne, og sier at hun banner og truer ham også. Ja, han går så langt som til å si at hvis hun ikke hadde blitt fengsla nå, ville han selv ha angitt henne. Jeg lurer på hvor mye av motivet hans var frykt for selv å havne på bålet. Men han så nok også sitt snitt til å bli kvitt ei kone som ikke var til å være i hus med. Likevel må vi nok anta at ingen ville sverge på Bibelen over noe de visste var løgn, så de trodde sannsynligvis fullt og helt at Ingeborg kunne sette sykdom på folk og dyr.

Dommen faller 20. april og 21. mai blir hun brent på bålet på Horneland. Gjennom hele saken har hun nektet å ha noe med alle sykdommer og dødsfall som har ramma bygdefolket og deres kyr. Ingen har vitnet til hennes forsvar. Selv om hun nok har vært plagsom, viser rettssaken et bygdedyr i full utfoldelse.

Hekseforfølgelsene hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1600-tallet og hadde dabbet av en del før 1650. Ingeborg Olsdatter ble den siste i Sunnhordland som endte på bålet. Troen på trolldom forsvant ikke over natta, men ingen ble stilt for retten for det i dette området seinere.

Kobberstikk av Jan Luyken som viser henrettelsen av Anneken Hendriks i Amsterdam i 1571. Det var akkurat slik Ingeborg ble henretta; bundet til en stige og velta inn i bålet.

Kilder
Sunnhordland tingbok nr. 2 (1650–51), i SA, Bergen (transkribert)Sunnhordland Aarsskrift 1918 (PDF)
Norsk biografisk leksikon

Kilder jeg ikke har lest: Sunnhordland årbok 1986 (finnes ikke på nett).

Biografiske notater om mine 8. tippoldefedre

Endre Levåg ble født før 1603 og døde ca. 1656. I 1638 skal han ha begått leiermål (sex utenfor ekteskapet) og måtte betale ei stor bot. Ellers vet jeg lite om ham, sannsynligvis fordi han var lensmann før den eldste bevarte tingboka begynner (1648).

Laurits Totland får vi vite mer om. Han ble født ca 1605 og døde en gang før 1684. Han var lensmann for Føyen 1648-81. Kona var av Smør-/Dahlsætta (lavadelig ætt) og søstra til Laurits gifta seg med en prestesønn, så dette var nok fintfolk i bygda. Selv for disse var det ingen skolegang. I 1675 ble han anklaga for skattesnusk. Beviset var ei skriftlig erklæring. Det var bare det at Laurits hverken kunne lese eller skrive, så han ble frikjent. Han skal ha vært godt likt både blant bønder og øvrighet.

De såkalte bondelensmennene ble utpekt av øvrigheta, men måtte også godkjennes av bøndene.

 

Isaka Cecilie Isaksdatter – en tragedie om stahet og kjærlighet

Cecilie Olsdatter, Isaka Cecilies datter og min tippoldemor

Bygdeboka for Stord opplyste at hun var datter av Isak Stuva, men det var noe som ikke stemte. Jeg kunne ikke finne dåpen hennes, og da hun døde i 1879 ble 1804 oppgitt som fødselsår. Problemet var bare at «foreldrene» ikke gifta seg før ni år senere. Og selv gifta hun seg i 1827, så hvis hun var født i 1813 ville hun bare vært 14 år!

Lenge lette jeg rundt etter en passende Isak på Stord. Før jeg kom på sporet i bygdeboka for Fitjar (som er MYE mer pålitelig og oversiktlig enn den for Stord). Der var hun presentert med sin mann, og det stod at hun var fra Nedre Økland. Kunne det stemme? Tilbake til Stordboka, men ingen Isak der. Bortgjemt i en liten bisetning dukka det imidlertid opp ei enke etter en Isak. Cille ble hun kalt da hun døde, og hun kom fra Kvinnherad.

Nå kjente jeg at spenninga steig og tampen brant. Inn på Digitalarkivet og lete i Kvinnherad. Det var en fulltreffer! Jeg kunne nesten høre trompetfanfarer idet jeg leste navnet hennes registrert ved dåpen.

Det slutta imidlertid ikke der. Da jeg begynte å kartlegge familien tegna det seg en sterk historie. Isak og Cille gifta seg i 1786. Året etter kom sønnen Engel. Engelen levde i tre uker, og navnet gir et hint om hva som venter. I 1788 kommer Torgjer, og han overlever heldigvis. I 1789 kommer Harald, som begraves fire uker gammel. I 1791 får de en ny Harald, også han dør. I 1792 får de igjen en sønn, også han døpt Harald. Det er så jeg nærmest kan se dem bite tenna sammen og mumle at de gir seg ikke. Men også han dør, fire uker gammel. Den første jenta døper de Ingeborg i 1793, men det går ikke bedre. Året etter får de en ny sønn. Hva tror dere de døper ham?! Snakk om å være sta. Han blir bare 14 dager gammel. Den neste dattera kaller de igjen Ingeborg, og denne gangen går det bra. Hun lever opp og gifter seg på Stord. I 1798 kommer ei jente de kaller Engel, også hun lever opp. Sissel blir født i 1801, men hun lever bare i 14 dager. I 1803 kommer ei ny jente, og nå begynner de å bli kreative. Hun døpes Eli Haralde. Kanskje har de gitt opp å få en sønn ved navn Harald? Eli Haralde lever bare i seks dager. Jeg kan ikke forestille meg en sånn fortvilelse. Året etter ser det ut til at de helt har gitt opp å få en Harald, men ikke å lage barn. Denne sønnen døpes nemlig Bjørn, men det hjelper dessverre lite. Han blir seks uker gammel. I november 1804 dør Isak. Tilbake sitter Cille, gravid igjen. Den der siste ungen med alle odds mot seg, hun ble min tipp-tipp-tippoldemor.

Cille har nå bragt 13 barn til verden. Bare 4 levde opp. I tillegg fikk hun to sønner med sin andre mann. Barnedødeligheten var høy på denne tida, men det kan ikke forklare alle disse døde. Det er uvanlig at over 50% dør før de blir to måneder gamle, og så mange som 9 av 13 er eksepsjonelt. Verdt å merke seg er det også at de fire som overlevde sin første måned også ble voksne. I en tid da barnesykdommer var dødelige, det ikke fantes antibiotika mot vanlige infeksjoner og hygienen var heller dårlig er det også ganske uvanlig. Kanskje de arva foreldrenes stahet? Eller var de ganske enkelt friske og robuste, mens de døde barna hadde medfødte sykdommer? Cille selv ble gammel – 78år.

På ett av programma i den engelske serien av «Who do you think you are?» ble det nevnt at syfilis kan være årsak til en slik ekstrem barnedødelighet. Det ble (i en annen episode) nevnt et meget høyt anslag (var det 60% de sa?) over hvor stor andel av befolkninga som led av sykdommen. I likhet med Henrik 8. i England har vi ingen mulighet til å finne ut om Isak og Cille led av syfilis.

Det jeg sitter igjen med er en ny forståelse av hvor sta det er mulig å være. At de ikke slutta å produsere barn etter den 3. Harald? Var de virkelig så glade i hverandre? Eller var det ren plikt som gjorde at Cille gikk omtrent konstant gravid (kanskje til og med mer enn dokumentene gir inntrykk av hvis vi regner med noen spontanaborter)? Og at de insisterte på å kalle den ene etter den andre for Harald, til og med en jentunge? Jeg tror Cille må ha vært svært glad i sin far Harald. Andre ektepar nøyde seg gjerne med å kalle opp en unge etter samme besteforelder, enten ungen levde eller døde. Hele fem ganger forsøkte de å oppkalle et barn etter morfaren!

Jeg tror også at Cille var glad i Isak. Hun var ikke nødt til å kalle dattera Isaka. Mannen hun hadde gått konstant gravid for, han som var medvirkende til all hennes sorg i livet, hadde gått hen og dødd. Jeg ville i alle fall ikke syntes det var rart om hun kalte dattera Kari. Selv en ganske kynisk slektsforsker blir litt rørt av at hun kalte deres siste barn opp etter både den avdøde ektemannen og seg selv, som et siste ønske om å knytte dem sammen. Jeg kan ikke annet enn å beundre den staheten de la for dagen. Kanskje finnes det likevel glimt av noe jeg kan identifisere meg med, også i min mors trauste bondeslekt?

---

Oppdatering

Etter å ha konferert med historiker Elisabeth Solvang Koren og lest meg opp på radesyke (en diagnose som omfattet syfilis) er teorien om syfilis svekket. Tittelen er redigert og jakten på medisinsk forklaring fortsetter.