Diagnose: Språkvegring

LFTS, tidligere kjent som Landsforeningen for Transseksuelle, er ikke fornøyd med noen av ordene som brukes om «deres gruppe». LFTS har det med å få gjennomslag for sine oppheng, både i media og Regjeringa, men nå tror jeg de har gått for langt.

Hovedpoenget med språket er kommunikasjon. Mennesket navngir ting for å kunne kommunisere med hverandre om disse tinga, om verden. Dersom noe, for eksempel transseksualisme, ikke har noe navn, kan man heller ikke kommunisere noe om det.

En del språkteoretikere og filosofer vil stille spørsmålstegn ved om noe som ikke har et navn i det hele tatt finnes. Hvis det ikke har noe navn, kan det heller ikke finnes i den menneskelige bevisstheten.

I såfall betyr det at LFTS ønsker å fjerne transseksualisme fra den menneskelige bevissthet. Men det tror jeg ikke de ønsker. De venter på «det fantastisk treffende ordet som kommer til å materialisere seg ut av intet hvis de bare venter lenge nok og ikke tar til takke med mindre treffende begreper». Som språkarbeider synes jeg det er ganske naivt å tro at ord blir til på den måten. Jeg mener også at vi må kunne kommunisere om ting selv om språket ikke alltid strekker til. Alternativet er nettopp at man fjerner «det man vil omtale, men ikke har ord for» fra folks bevissthet.

For meg er kommunikasjon viktigere enn språket i seg selv. Det sier jeg til tross for at mye av min skriving dreier seg om å finne nettopp «det perfekte ordet».

Livet mitt er verdt 80 000

Jeg har undersøkt hva det koster å betale for den behandlinga jeg skulle fått på Rikshospitalet. 80 000. Bare det aller mest nødvendige. Sånn ca en årslønn for meg altså. Det er et så vannvittig beløp at jeg bare har lyst til å legge meg ned og aldri stå opp igjen. Hvor i all verden skal jeg få en sånn formue fra? Ingen banker vil gi meg et sånt lån. Og min evner som bankraner har jeg rett og slett ingen tro på. Les videre

Kjønnsfilosofi

Enda en gang filosoferer jeg over hvordan man kan forklare det å være transkjønna. Enda en gang prøver jeg å finne et bedre ord som alle kan være enig i.

Det første som slår meg er «feilkjønna». Det er det vi er. Vi antas å tilhøre feil kjønn og blir altså feilkjønna fra fødselen av. Men det forutsetter at kjønn er statisk, medfødt og uforanderlig, og det er jeg slett ikke sikker på om det er. Men i praksis kan vel det være et greit begrep. I alle fall like anvendelig som klisjeen «å være født i feil kropp».

Fortsatt tar jeg meg selv i å velge det tredje alternativet når jeg skal pisse. Dessverre blir det stadig oftere slik at man må be om nøkkel til offentlige handikap-toalett. Og det tør jeg ikke. Jeg er jo ikke bevegelseshemma. Skal skiltet med rullestol tas bokstavelig? Eller holder det at man er feilkjønna? Jeg klarer ikke å avgjøre det. Selv om jeg ikke er bevegelseshemma, så er jeg vel kanskje fysisk utviklingshemma?

I alle fall ville filosofene fra antikken til 1800-tallet betegna meg som det. I følge dem fantes det bare ett kjønn; mann. Og kvinner var ufullstendige menn. Man trodde at kvinnen var en beholder for spiren til nye mennesker, at mannens sæd var frøet og kvinnen jorda. Ganske bokstavelig. Denne teorien holdt seg overraskende lenge. Ikke lenge nok for meg dessverre.

I videreføringa av de gamle filosofenes tanker kan man si at dersom kvinnen er en ufullstendig mann, bør det være mulig å gjøre «henne» fullstendig, altså til mann. Biologene på 1800-tallet innførte dessverre tanker om at kvinner og menn er basalt forskjellige, som to ulike arter nærmest (derav «særartsfeminisme» forresten). Dermed virker det å gå fra kvinne til mann nå enda mer absurd enn det ville gjort for de gamle grekere.

I middelalderen kunne kvinner, ved å gå i kloster, utvikle seg til et høyere nivå og kunne nesten få status som menn. Kanskje er det derfor myten om den kvinnelige paven fortsatt lever?

Men hadde de ikke i bunn og grunn rett? Gutte- og jentefostre er lenge ganske like, inntil guttefostrene tilføres testosteron og utvikler penis og testikler. Forandringa hos jentefostrene er mindre dramatisk. Et genetisk guttefoster som ikke tilføres testosteron på rett tidspunkt vil ofte ende opp som vanskelig å kjønnsbestemme, eller feilaktig bli tatt for å være jente – altså det som kalles intersex.

Det kan se ut til at de førmoderne filosofene ikke var helt på jordet likevel. Vel å merke fra et FTM-perspektiv. Hvordan man forklarer dem som vil være kvinner, uansett fysisk utrustning, aner jeg ikke. Jeg forstår meg ikke på dem.

Transkroppens fenomenologi

Jeg er senter i mitt eget univers. Det er alle mennesker i følge filosofene. Allerede Descartes slo det fast med sitt «Cogito ergo sum» (Jeg tenker altså er jeg). Kan man vite noe om verden uten å vite noe om seg selv? Nei. All erfaring, all viten, formidles gjennom individuelle kropper hevder filosofen Maurice Merleau-Ponty. Vi er ute av stand til å oppleve verden kun som tenkende vesener, siden vi ikke kan eksistere uten kropp.

Gjennom lesing av nettopp Merleau-Ponty ble jeg nesten frista til å begynne å studere filosofi. Som om jeg ikke har studert nok fag uten arbeidslivsrelevans… Så for å hindre meg selv i å tenke mer på å studere filosofi følger her kortversjonen av min masteroppgave i filosofi, drept i fødselen så å si.

Problemstilling: Hvordan kan man anvende Merleau-Pontys kroppsfilosofi på transkjønna erfaringer av dissonans mellom kropp og sinn? Hvilke konsekvenser får det at transkjønna erfarer verden gjennom en kropp som ikke stemmer med identiteten?

Vår kunnskap om verden rundt oss blir skadelidende. Merleau-Ponty skriver om hvordan vi, ved å kjenne oss selv kan si noe om andre ved å identifisere likheter og forskjeller. Også vår erfaring av andre mennesker er basert på at vi møter dem som kropp. (Lurer på hvordan han forholdt seg til telefonen? Og internett i våre dager?) Behovet for å kunne gjenkjenne vår egen eksistens i andre blir dermed basalt for alle mennesker. Denne gjenkjennelsen  finner ikke sted, blir forvridd eller feiltolka med hensyn til kjønn hos transkjønna. I vår kulturkrets er kjønn veldig viktig for hvordan mennesker forholder seg til hverandre og påvirker nesten alle måter å samhandle på.

Samtidig ser det ut til at de fleste transkjønna har bedre kjenneskap til seg selv, nettopp fordi vi ikke kan basere oss på kroppen som den eneste kilden til viten. For å vite noe om verden må man kjenne seg selv. Kanskje er det da slik at jo bedre man kjenner seg selv, dess bedre er man i stand til å kjenne verden?

Jeg skulle ønske noen skrev den oppgaven. Men det blir altså ikke meg.