Dead man

Det var ganske tilfeldig at jeg så denne filmen første gang. Jeg har veldig sansen for Johnny Depp, så da TV2 sendte den for mange år sia, bestemte jeg meg for å se den, sjøl om den blei beskrevet som en westernkomedie. Jeg innså ganske raskt at det var den mest geniale filmen jeg noen gang hadde sett, og fortsatt er det ingen som kan måle seg med den. Den har omtrent alt man kan ønske seg: Johnny Depp, litterære referanser, referanser til kristendom, action, veldig stemningsfull filming, bra musikk, Iggy Pop i en birolle som transvestitt, henvisninger til urfolksmystikk,  og ikke minst en glimrende skildring av å være utenfor. Den er ekte kunst! Hver gang jeg ser den (minst en gang i året) oppdager jeg noe nytt. Man kan altså si mye om filmen, men noen westernkomedie kan jeg ikke kalle den. Mer om filmen

Sitat fra filmen:

William Blake: What is your name?
Nobody: My name is Nobody.
William Blake: Excuse me?
Nobody: My name is Exaybachay. He Who Talks Loud, Saying Nothing.
William Blake: He who talks… I thought you said your name was Nobody.
Nobody: I preferred to be called Nobody.

XXY

Egentlig skulle jeg ikke se noen filmer i år heller, men så fant jeg XXY i programmet. Jeg så den i går og blei ganske overvelda. Det er den beste filmen jeg har sett på lenge (uten at det egentlig sier så mye).
XXY handler om ei jente med XXY-kjønnskromosomer. Altså det man kaller intersex og som i filmprogrammet er beskrevet som hermafroditt. Alex, som hun heter, er oppvokst på ei øy sia foreldra «flytta fra Buenos Aires for å slippe å høre hva alle idiotene mente». Stikk i strid med  alle råd unnlot de å kastrere henne da hun var liten.
Når filmen begynner er hun blitt 15 år og mora har invitert en kirurg-venn med familie på besøk. Både Alex selv og faren uttrykker en viss motstand mot moras planer. Sønnen til kirurgen er Alex’ rake motsetning. Hun er rett fram, mens han er sjenert. Hun bestemmer seg for at han vil være perfekt for hennes seksuelle debut, som viser seg å bli ganske homoerotisk.
Det var ganske mange gjenkjennelige elementer og jeg forstår nå enda bedre hvorfor en del transkjønna faktisk skulle ønske at de var intersex. Historien om Alex føles på mange måter som en den fysiske fortellingen om min psyke på den tida og flere år framover. Selv om filmen viser tydelig hvilke problemer intersex-barn kan stilles ovenfor, føler jeg en viss misunnelse for det å ha sine kjønnsidentitetsproblemer synlig og fysisk til stede, foruten den åpenbare penismisunnelsen jeg føler i forhold til alle som er utstyrt med en.
XXY forteller en kompleks historie som burde fått større utbredelse og gjerne sendes på TV.
Jeg anbefaler filmen på det varmeste!