Jeg var en gang… abortmotstander

I serien der jeg tilstår gamle synder er jeg nå kommet til en sak som nylig var aktuell. Som tenåring var jeg på sommerleir med Santalmisjonen (nå Normisjon) og en sommer hadde vi besøk av Ludvig Nessa. En annen sommer fikk vi se filmen «Det tause skriket» – en usminka skildring av en senabort. For meg kom ingen av disse møtene som noen sjokk, siden jeg hadde vokst opp med de samme holdningene. Jeg var overbevist om at også fostre hadde rett til liv og mente at abort var galt. Så hva skjedde etterpå?

For det første fulgte jeg ei venninne til legen for å få angrepille. Det var etter mitt syn det samme som abort, men det var også opplagt at man støtter venner som trenger det (og jeg sa ingenting om hva jeg mente om saken i den anledning). I et ideelt samfunn der alle som allerede er født har det utmerket og funksjonshemmede får all den hjelp de og familien trenger, vil ingen ha behov for å ta abort. Det mener jeg fortsatt. Men så lenge vi ikke lever i noen ideell verden, og heller aldri kommer til å oppnå det, mener jeg nå at det er mye viktigere å sørge for gode liv for dem som faktisk blir født.

Den virkelig skjellsettende opplevelsen var likevel å lese Til salgs av Ella Utøy (pseudonym). Jeg tror i alle fall det var den (har ikke lest den igjen siden og finner den ikke akkurat nå). Den skildrer prosessen for å søke om abort før abortloven ble innført. Et nedverdigende og fullstendig forkastelig system. Det er ofte litt for lett å fokusere på det man mener er galt, uten å utvikle alternativer, og abortmotstanderne har gått i den fella. Jeg vil oppfordre alle abortmotstandere til å lese den boka. Det begynner å bli mange år siden abortloven ble innført og jeg tror det er flere enn meg som ikke helt har forstått hvordan systemet var da (og hva de altså argumenterer for å gjeninnføre).

Rundt om i verden ser vi også at forbud mot abort får ekstremt negative konsekvenser for kvinner og er en viktig årsak til undertrykking, diskriminering og lav livskvalitet. Det kan ikke forsvares.

I dag ser jeg på abort som et nødvendig onde og abortloven som den beste løsninga i en langt fra ideell verden. Så lenge fostre ikke kan overleve utenfor livmora og ikke selv kan avgjøre saken, er kvinna den nærmeste til å ta avgjørelsen. Det kryr av allerede fødte barn som har det vanskelig og som trenger vårt engasjement mye mer. Så lenge et foster ikke kan overleve utenfor livmora er det ikke et menneske, bare en spire til det.

Den dagen vi kan si at alle barn som fødes får gode liv uten unødvendig lidelse, eller noen kommer på en bedre løsning for å avgjøre når abort er best, da skal jeg gladelig forandre mening.

Da jeg selv ble gravid på et (i første omgang) lite egna tidspunkt, forandra ikke det min grunnholdning om at den gravide kan velge abort. De færreste vil riktignok angre på at de ikke tok abort. Vi blir glade i det mennesket vi setter til verden uansett hvor lite planlagt det var. Noen ganger får man inntrykk av at bare de etterlengta barna som blir til etter nøye planlegging blir elska, men det er fullstendig feil. Jeg har fått høre flere ganger at min datter aldri burde vært født fordi jeg er trans (på Rikshospitalet) eller fordi jeg har depresjon. Andre får høre at deres funksjonshemma barn ikke burde blitt født fordi de blir en byrde for samfunnet eller ikke kvalifiserer til å leve gode liv. Slike holdninger er like forkastelige som å dømme noen for å ta abort. Jeg fikk et ublidt møte med de kjønna forventningene til foreldre, men et blidt møte med et fantastisk nytt menneske.

Selvsagt er abortdebatten minelagt med mange andre moralske dilemmaer; tvillingabort, selektiv abort, seinabort, abortgrensa o.s.v. Det hadde vært fint om vi kunne konsentrere oss om å finne de beste løsningene på disse utfordringene i stedet for igjen og igjen å måtte diskutere hvem som er best skikka til å ta valget om abort.

For meg koker det ned til konsekvenser og prioriteringer; konsekvensene av å avskaffe abortloven er for negative for samfunnet og allerede fødte mennesker må prioriteres. Valget må tas av den som vil bli ansvarlig for det eventuelle nye mennesket, og valget er personlig. Den gravide vet best selv om hen er i stand til å ta vare på et barn eller gi det fra seg etter en fødsel. Ingen andre kan ta det valget for noen, og ingen har rett til å dømme noen for et slikt valg, uansett utfall.

Jeg var en gang… radikalfeminist

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.

---

Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

Advarsel til norske feminister

Vi vet at amerikanske kristenfundamentalister eksporterer sitt homohat til Afrika. Nå kan det se ut til at amerikanske radikalfeminister eksporterer transhat til Norge. Nedenfor følger ei liste over feminister som ikke kan inviteres til Norge for å snakke eller siteres som autoritet uten at din feministiske organisasjon er med på å spre hat mot transfolk:

• Janice Raymond
• Julie Bindel
• Sheila Jeffreys
• Germaine Greer
• Mary Daly
• Gail Dines
• Andrea Dworkin
• Julie Burchill

Denne lista er bare en begynnelse. Det finnes dessverre mange flere av sorten. Tips meg i kommentarfeltet! Og gjør hjemmeleksa før du inviterer amerikanske feminister.

Lista er laga spesielt for alle de vennlige norske feministene jeg kjenner (og de jeg ikke kjenner) som ikke ønsker å spre transhat. De fleste feminister er ikke transfober, så det burde være mulig å invitere feminister som ikke er transfobiske.

Jeg tror problemet oppstår når norske feminister forsøker å rettferdiggjøre sin støtte til sexkjøpsloven. Det ser ut til å være en sammenheng mellom synet på sexarbeid og transfolk internasjonalt. Jeg håper at vi kan unngå konflikter i Norge mellom transfolk og feminister, siden de fleste transfolk er feminister.

Det finnes til og med et eget begrep; Trans-Exclusionary Radical Feminist, med forkortelsen TERF, for denne typen feminister. Hovedsakelig angriper de transkvinner og bryr seg mindre om transmenn (aka kjønnsforrædere) som meg.

Maskulinisme – transerfaring som fordel

For ei stund siden leste jeg en DN-artikkel om såkalt manneretreat og maskulinisme. I dag delte noen linken til et slikt mannekurs og sparka meg igang med dette innlegget. Det er ikke første gang jeg er borti begrepet. Mens jeg studerte leste jeg en god del om mannsforskning og maskulinisme både før og etter at jeg kom ut av skapet. Artikkelen fikk meg til å spørre meg selv om hva det var som gjorde maskulinismen lite attraktiv for meg.

Maskulinismen bygger på en opplevelse av at man ikke er mann nok. Dermed burde transmenn, spesielt i komme-ut-fasen, sverme rundt ideologien som fluer på en utedass. Slik er det ikke, selv om jeg har hørt om transmenn som bekjenner seg til en mild form for maskulinisme.

Kampen mellom kjønnene

Maskulinisme baserer seg på at det finnes to svært forskjellige kjønn, og bare to, som står i opposisjon til hverandre, diamentrale motsetninger. Mange transfolk, inkludert meg, er tilbøyelige til å le av et slikt verdenssyn. Vi er alle hovedsakelig mennesker, og kulturen kjønner visse uttrykk, interesser og handlinger. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes statistiske forskjeller mellom kvinner og menn, men de fleste opplyste mennesker vet at variasjonene innad i disse to kjønnene er mye større enn mellom dem.

Gjennom å ha blitt behandlet som jente gjennom oppveksten har jeg fått innblikk i hva det vil si å være jente, selv om jeg ikke egentlig opplevde å være jente selv. At feminister skulle være menns motstandere virker enda mer søkt enn de mest rabiate konspirasjonsteoriene om patriarkatet. Etter å ha levd noen år virker det som om menn flest er fullstendig uvitende om at de har overtaket på de fleste områder (det noen vil kalle patriarkatet) og at de ikke merker noen tydelige konsekvenser av det. Jeg er redd for at mannskursene bare bidrar til at flere menn oppdager at de har en rekke fordeler i samfunnet og oppfordres til å utnytte dem. Og at de drilles i en gammeldags, fastlåst kjønnsrolle som har vist sine skadevirkninger på altfor mange områder.

Jeg tror faktisk at kjønnene er enda likere enn kjønnsforskerne tror. Hovedtesene er at kvinner kjemper om menns gunst, mens mennene kjemper om hverandres gunst. Jeg tror kvinner i større grad enn antatt kjemper om hverandres gunst, mens mennene i større grad kjemper om kvinnenes gunst. Mange idealer er i bunn og grunn de samme, selv om man gir dem ulike navn i forhold til hvilket kjønn de pådyttes; som beskytterinstinkt/ omsorgsinstinkt.

Og en slik dynamikk forutsetter selvsagt heterofili, noe som gjør at jeg kan se hele sirkuset litt på avstand.

Fordommer i alle retninger

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at maskulinismen er hetero-basert. Selv jeg skjønner at en homofil mann i en liten gruppe heteromenn som er usikre på sin egen mannlighet er å be om bråk, kanskje til og med hatvold. Kursene baserer seg på å bygge kameratskap og fysisk trygghet. Usikre heteromenn har en utbredt forestilling om at homofile menn bare venter på en sjanse til å kaste seg over dem, og et slikt kurs byr nok på en rekke slike «sjanser». Det kan selvsagt tenkes at utbredt homofobi er noe kurslederne tar med i betraktning og aktivt motarbeider, at kursene er åpne også for homofile menn, men det er ingenting i markedsføringen som antyder det. Det i seg selv vil avskrekke de aller fleste homofile menn fra å melde seg på.

Jeg vet godt at en del vil betvile om jeg er «mann nok», men det skyldes at de selv definerer seg som menn utelukkende fordi de har en penis. Og det er kanskje nettopp disse som tiltrekkes av mannekursene, tenker jeg fordomsfullt. Hva ville reaksjonen vært om en transmann skulle delta? Ville man bli kastet ut av kursleder, voldtatt av andre deltakere eller bare hindret dynamikken i å fungere? Det kan selvsagt tenkes at ingenting av dette ville skje, men risikoen oppleves vel stor.

Fordelen med å være homofil transmann

Nettopp i møte med andre menns opplevelse av å ikke være mann nok, oppslag om mannsrollens krise eller ensidig fokus på penisstørrelse opplever jeg det som en stor fordel å være transmann. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har noen penis som kan måle seg i noen størrelseskonkurranse, et faktum jeg har akseptert. Derimot har jeg brukt mange år av mitt liv til å undersøke hva som gjør meg til mann, hvorfor det føles riktig for meg å bli sett som mann og hva jeg da skulle gjøre med min tilsynelatende kvinnelige kropp. Ikke minst har jeg brukt enda flere år på å forklare og forsvare min egen mannlighet til omtrent hver eneste person jeg møter, inkludert inkvisisjonen på Rikshospitalet, og regner med å fortsette med det livet ut. Det gjør meg ekstremt godt rustet i møte med en påstått mannsrolle i krise.

Jeg føler meg fullstendig sikker på min egen mannlighet, ganske uavhengig av andres syn på den. Det er jeg pent nødt til, ellers hadde jeg ikke overlevd. Når jeg ser hvor usikker det går an å bli på egen mannlighet, tross tilstedeværelse av penis, føler jeg meg svært heldig. Og når jeg leser om krisen i mannsrollen synes jeg fryktelig synd på menn som tror de må spille denne rollen, som ingen kan gi dem replikkene til uten at de bruker en formue på mannekurs.

Sannheten er at du er en mann, og mann nok, hvis du selv opplever deg som mann og hovedsakelig trives med å bli sett som mann. Hva du legger i ordet mann er faktisk opp til hver enkelt som definerer seg slik. Hvis du i tillegg er utstyrt med en penis, uansett størrelse, gjør det livet mye enklere. Jeg mistenker at det er omtrent det man lærer på mannekurs, i tillegg til å bli med i gutteklubben grei og lære et par suksess-triks.

For meg innebærer det en følelse av frihet i å være utenfor. Jeg slipper å stilles overfor krav om å tilpasse meg normen, ettersom normen ikke vil ha meg uansett. Denne friheten tror jeg også mange homofile ikke-transmenn har opplevd, og at de dermed tør å opptre mindre maskulint/mer feminint. Jeg er fri til å definere mannlighet på mine egne premisser. Dette er en frihet jeg synes alle burde ha, men det ville selvsagt oppløse normen totalt. Derfor/likevel prøver jeg å innprente dette i ungdomsskoleelevene jeg drar rundt til for tida; du bestemmer selv at du er mann nok og du definerer selv hva ordet mann betyr. Håpet er at de skal bli tryggere på seg selv og dermed mindre homofobe og transfiendtlige enn dagens mannekursdeltakere. Min lille skoleturne er nok ikke nok til å ødelegge maskulinismens fremtidige marked, men sammen med andre små drypp tror jeg at det kan bidra til et helt hav av frihet.

Etter å ha skrevet dette er jeg nesten fristet til å starte mine egne mannekurs. Eventuelt kunne et sånt mannekurs invitert meg som foredragsholder for å gjøre alle mine fordommer til skamme.

Kjønnsrettferdighet nå! I anledning kvinnedagen

Jeg skrev tidligere en kort tekst på oppfordring fra Norges Kristelige Studentforbund om begrepet kjønnsrettferdighet. Men 200-300 ord var ikke nok, og i morgen feirer den internasjonale kvinnedagen 100 år.

«Kvinnedagen handler ikke om kvinner«, skriver Immanuel så glimrende på sin blogg. De fleste vil stusse over den overskriften, men går man til kjernen av dagens intensjon, ser man at det er helt riktig. Kvinnedagen er til for å kjempe mot kjønnsurettferdighet. Den ble etablert på et tidspunkt da man i vesten var overbevist om at det bare fantes to kjønn; menn og kvinner.

Om kvinnedagens historie

Transfobi

Lisa er opprørt over et blogginnlegg og har derfor skrevet en glimrende oversikt over hva transfobi er:

How about Janice Raymond?

«transsexuality must be morally mandated out of existence.»

How about Germaine Greer?

«The transsexual is identified as such solely on his/her own script, which can be as learned as any sex-typed behaviour and as editorialized as autobiographies usually are. The lack of insight that MTF transsexuals usually show about the extent of their acceptance as females should be an indication that their behaviour is less rational than it seems. There is a witness to the transsexual’s script, a witness who is never consulted. She is the person who built the transsexual’s body of her own flesh and brought it up as her son or daughter, the transsexual’s worst enemy, his/her mother. Whatever else it is gender reassignment is an exorcism of the mother. When a man decides to spend his life impersonating his mother (like Norman Bates in Psycho) it is as if he murders her and gets away with it, proving at a stroke that there was nothing to her. His intentions are no more honourable than any female impersonator’s; his achievement is to gag all those who would call his bluff. When he forces his way into the few private spaces women may enjoy and shouts down their objections, and bombards the women who will not accept him with threats and hate mail, he does as rapists have always done.”

Er det rart jeg ikke ønsker å kalle meg feminist?

Kvinneidentitet med revolusjonært potensiale

Immanuel skriver om at det er morsdag i Sverige i dag og filosoferer over tendensen til å skylde alt på mor når barnet ikke lykkes i å følge normen på alle vis. Han konkluderer slik:

Det är nästan så jag vill vara kvinna i ren protest, men jag antar att jag får nöja mig med att infiltrera patriarkatet för att störta det inifrån.

Det var jo en av mine siste rettferdiggjøringer overfor meg selv for ikke å erklære meg som trans: At det er mer kjønnsrevolusjonært potensiale i kvinneidentitet. Jeg så at jeg overhodet ikke oppfylte forventningene til å være kvinne og anså det som et feministisk statement å undertrykke meg selv for å kunne fortsette med det. Som mann sliter jeg med at jeg i mange sammenhenger er skremmende gjennomsnittlig.

Jeg forsøkte virkelig å være kvinne i ren protest, men det fungerte ikke. Så spørs det om en marginal posisjon som trans vil ha tilsvarende endringspotensiale overfor menn flest. Jeg tviler, men lover å gjøre mitt ytterste.

Kvinnedagen

I år vil jeg se framover på kvinnedagen. Ikke fokusere på det negative, slik jeg gjorde i fjor, men heller undersøke hvilken betydning kvinnedagen kan ha for en transmann.

8. mars er ikke lenger min dag, var det vel aldri heller, selv om jeg forsøkte. Derfor må kvinnedagen i framtida representere solidaritet med kvinner, også transkvinner. Jeg kan ivre for likelønn og bedre tilrettelegging i arbeidslivet for småbarnsforeldre. Jeg er for at alle skal ha like muligheter. Men jeg kommer aldri til å kjempe for kvinners rett til å velge tradisjonelt og en del kvinners insistering på å forbli uopplyste. Jeg skal prøve å ikke bli en aktiv motstander heller.

Kvinnedagen representerer også en utfordring til meg selv om ikke å bli kvinnefiendtlig. Selv om jeg føler at brikkene endelig har falt på plass og det ofte gir meg et pluss i protokollen å distansere meg fra alt kvinnelig, må jeg klare å heve meg over det. Ja, jeg opplevde en del typisk kvinnelige ting som nedverdigende og fremmedgjørende, gjerne saker som kvinner opplever som helt normalt. Det gir meg ingen rett til å generalisere om kvinner som føler seg komfortable med kvinneligheten. Jeg trenger å minne meg selv på at ingen lenger prøver å tvinge kvinnelighet på meg, at jeg er fri og rett og slett kan la være å bry meg.

Men kvinnedagen er fortsatt litt min, i den forstand at jeg fortsatt har en kvinnelig kropp og en kvinnelig historie. I den grad jeg skal involvere meg i kvinnedagen og feminisme generelt, må det handle om frihet fra biologisk determinisme. Du skal ikke ha lavere lønn, leve i frykt for voldtekt eller oppleve at handlingsrommet ditt blir begrensa fordi du har en kvinnekropp. Det tror jeg må være basis for min trans-feminisme.

Så derfor:
HURRA for 8. mars! Og gratulerer til alle kvinner!

Mann på kvinnedagen

Det er ikke det at jeg ikke støtter likelønn, likestilling, kamp mot vold i hjemmet o.s.v. Jeg deltok med blanda følelser i fjor og i år tåler jeg det ikke: Å bli gratulert på en dag som ikke er min. For det er ikke slik at jeg tror bare kvinner markerer 8.mars. Nei, flere av mennene jeg kjenner går med glede i 8.marstog. Men i motsetning til meg er det ingen tvil om hvilket kjønn de tilhører.

Denne dagen begynte som en ganske forferdelig dag. Neida, ingen store katastrofer, bare små ting som til sammen gjorde starten på dagen ganske sur. Det begynte med at jeg forsov meg. Så mista jeg bussen fra barnehagen til byen. Og i mitt forsøk på å kjøpe meg frokost, ble jeg omtalt som «ho». De kunne jo ikke vite… Nei, det er akkurat det som hindrer meg i å markere 8.mars. Jeg er blitt så frustrerende opptatt av hvordan jeg blir sett. Og for noen vil det å gå i 8.marstog og samtidig hevde at denne kvinnekroppen ikke passer meg være for motsigelsesfullt.

At kroppen min lyver om hvem jeg er og at jeg vil forandre på det, gjør meg ikke til en fiende av kvinnekropper generelt. Selv om det kan være vanskelig å la være å bli det. Jeg hater denne kroppens kvinnelighet, men innser at andre kan finne seg til rette i lignende kropper. Jeg vil hevde at ingen burde utsettes for diskriminering, vold eller annen faenskap på grunn av sitt kjønn, indre eller ytre. Men det blir i noen sammenhenger for radikalt for noen feminister. De ser kroppen som skjebne og kjønnsskifte som et forræderi mot kvinnekampen. Eller de mener at man ikke kan hormonere og operere seg bort fra sin skjebne som kvinnekropp.

Dette er gjerne de samme som tror at alle menn er potensielle voldtektsforbrytere og overgripere, og at alle kvinner er omsorgsfulle ofre. Jeg vet jeg generaliserer, men det er disse holdningene som kommuniseres når kvinneligheten skal feires. Og det er slike holdninger jeg kjemper mot for ikke å bli misogynist. Det er de samme holdningene alle menn må kjempe mot for å kunne se seg selv som ansvarlige, empatiske og samfunnsengasjerte mennesker. Penis er ikke i utgangspunktet et våpen. Mennesker tilhører i hovedsak to kjønn av forplantningsmessige årsaker, men vi er ikke vesensforskjellige.

En del av kvinnedagen brukes til å feire en kvinnelighet som ikke alle kvinner kan kjenne seg igjen i. Skillene mellom kvinne og mann forsterkes og avvik ekskluderes gang på gang, akkurat som ellers i året. Jeg ønsker meg en kvinnedag som feirer mangfoldet. En kvinnedag som ikke føles som et overgrep mot alle som ikke passer inn i den tradisjonelle kjønnsdualismen.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kan gå med heva hode i 8.marstog uten at det stilles spørsmål ved min mannlighet. Jeg gleder meg til den dagen jeg ikke automatisk blir tilbudt damesokker når jeg handler i en butikk som også fører kvinneklær. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan iføre meg akkurat det jeg vil uten at det bekrefter eller avkrefter min mannlighet. Det er min likestillingskamp, og den kan dessverre ikke føres i 8.marstog.