Etter å ha mast i to måneder og til slutt trua med å klage til Helsetilsynet, har jeg nå endelig fått journalen min fra GID-klinikken. Og så klarer jeg ikke å lese den. Jeg tør ikke. Hva er jeg redd for? Det er jo bare noen papirark med tekst på?
Jeg er redd for å ta meg nær av løgnene jeg frykter er der. Jeg er redd for å begynne å tro på dem; at jeg ikke er verdig et liv som mann (og siden noe annet er umulig for meg blir alternativet å avslutte livet). Jeg er redd for å gi dem mer makt over livet mitt. To år var altfor mye. Så selv om jeg har mast om den journalen, for å se hva de mener å ha på meg som gjør at de kan nekte meg behandling, ligger den der og knurrer (nei, ikke på ordentlig, jeg er ikke helt gal ennå). Endelig hadde jeg klart å komme meg opp fra GID-grøfta. Jeg tør ikke åpne den konvolutten i dag.
Samtidig går LFTS ut og bekrefter at de ikke har skjønt noen ting og komplett mangler empati (saken mot Esben Esther). Det er mye jeg ville kommentert der, men jeg orker ikke. De sier det jo ganske greit selv:
LFTS er en forening for mennesker som får diagnosen transseksualisme og som får hjelp med kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet.
Tarald Stein 