Byslekt

Når man søker etter slekt på landet er bygdebøkene til stor hjelp. Noe tilsvarende for byene finnes ikke. Så hvordan finner man ut av slektskap med kirkebøker som eneste utgangspunkt?

Som oftest har man en dåp av et ektefødt barn som utgangspunkt. Er man heldig er både mor og far oppført, men i eldre tid ble gjerne bare faren nevnt. Og er man riktig uheldig har han et veldig vanlig navn som Hans Olsen og et søk etter ekteskap resulterer i et utall treff. Det man da må gjøre er å eliminere ekteskap. Her er noen tips:

• Koner som dør før barnet blir født kan strykes. Det samme kan kvinner over 50.
• Man kan søke opp flere barn av Hans Olsen i håp om at mor er oppgitt der.
• Man kan undersøke hvem fadrene er, ofte finner man en fra hver av foreldrenes familie, spesielt ved de eldste barnas dåp.
• Barn av Hans Olsen som deler flere fadre er mest sannsynlig søsken.
• Sjekk om det paret du mistenker får andre barn for tett opptil det du er på jakt etter. La oss si at Hans Olsen og kona Marie Pedersen får barn i juni. Da kan de ikke få et nytt barn allerede i september.
• Det er sannsynlig at noen av barna er døpt i samme kirke som foreldrene giftet seg i. Lag en tidslinje.
• Sjekk også om Hans Olsen er oppført som fadder hos det du nå antar er hans søsken.
• Det er også sannsynlig at ekteparet kommer fra samme sosiale klasse. Hvis faren til hans var borger i byen, er det mindre sannsynlig at hans kone Marie er datter av legdslem Peder. Her trengs det en del sosialhistorie for å vite klassetilhørighet.
• Normene for oppkalling av barn ble oftest fulgt. Den førstefødte sønnen skulle kalles opp etter sin farfar, den andre sønnen etter morfar, den første datteren etter farmor og den andre datteren etter mormor.
• I de fleste tilfellene er mannens yrke permanent.

Summen av dette blir at du med stor sannsynlighet har funnet riktige foreldre.

Feilkilder:

• Klasse var ikke alltid permanent. Det kunne ta mange generasjoner å klatre oppover, men bare en å falle ned.
• Krangel i slekta var nok ikke uvanlig, og da vil ikke dåpsfadre være til noen hjelp (kanskje bare forvirrende). Dette kunne også få dem til å avvike fra normene om oppkalling.
• Døde barn. Hvis du har en folketelling som utgangspunkt vil bare levende barn vises. Den eldste heter da kanskje Osmund og man kunne tro at han er oppkalt etter farfar, mens han i stedet er oppkalt etter morfar. Den eldste døde nemlig.
• Hverken bosted eller yrke er helt permanent. Kanskje drakk han og mista jobben, kanskje jobba han seg oppover og spesialiserte seg.

Skifter, altså arveoppgjør, kan trumfe alle andre kilder når det gjelder å fastslå slektsskap, men disse finnes bare der det faktisk finnes noe å arve. De er heller ikke transkribert, og etter mitt syn generelt uleselige.

Generelt er forskning på byslekter i lavere klasser en oppgave for viderekomne. Jeg synes det er den mest spennende delen av hobbyen, men også den vanskeligste. Derfor er jeg nok også mest stolt av den slektslinja jeg har klart å spore ni ledd bakover bosatt i Bergen.

Verdens beste datter 10 år!

Det er veldig rart å tenke på at det i dag er nøyaktig 10 år siden jeg lå på UNN og så ut på snøværet. 10 år siden min fantastiske datter kom til verden.

De siste åra har gått så fort. Sannsynligvis fordi jeg ikke har sett henne så ofte. Det er 5,5 år siden jeg forlot henne i Tromsø og flytta til Oslo. Jeg så ingen annen utvei og det var det beste for alle parter, likevel gjør det jo vondt. Kanskje spesielt på en dag som denne, bursdagen. Samtidig gjør tanken på å arrangere barneselskap meg direkte dårlig, så det er ingen tvil om at hun har det best i Tromsø hos sin far.

Fordi flyttinga var min avgjørelse, har jeg lenge nekta meg selv å savne henne. Nå har jeg endelig kommet så langt at jeg kan innrømme at jeg savner henne og at det gjør vondt. Jeg sørger over den tida som har gått uten henne. Fortsatt uten at jeg angrer på valget. Derimot er jeg bitter på omstendighetene som gjorde det nødvendig å flytte fra henne; Rikshospitalet, barnevernet (som henla saken, men skremte meg), sykdommer og dårlig økonomi.

Hun klaga en gang over at jeg ikke skrev om henne på bloggen. Dermed forklarte jeg henne at jeg ikke ønsker å utlevere henne til slemme mennesker. Derfor anonymiserer jeg henne. Hun skal få friheten til å velge sine kamper selv, ikke bli påført mine.

I løpet av de ti åra hun har eksistert har jeg lært å sette stor pris på henne. Hun er sosialt intelligent, reflektert og flott – jeg er utrolig stolt av henne! I løpet av de neste 10 åra regner jeg med å bli omtrent dobbelt så stolt, selv om det ikke virker mulig. Og jeg gleder meg til å tilbringe noen uker med henne i sommer!

Straffbart

I likhet med Trollhare forsøkte jeg en gang i tida å bli kvinne. I mange år. Jeg har ikke så lett for å gi meg når jeg har bestemt meg for noe. Når ingen så meg prøvde jeg å gå som ei jente. Jeg ville sminke vekk den mannen jeg så i speilet, som ingen andre så. Da jeg ble gravid håpa jeg i all hemmelighet at det å få barn skulle være en slags magi; at jeg plutseilg ville føle meg som kvinne. I stedet ble det åpenbart hvor umulig det var.

Det straffa seg hardt å ha forsøkt å bli kvinne. Det betydde at jeg ikke fortjente å få være mann, og i ytterste konsekvens derfor ikke fortjener å være til. Foreløpig klamrer jeg meg fast likevel. I dag snakka jeg med ei venninne av ei som ikke klarte det. De er mange. Hvis noen skal orke denne kampen må det være meg. Og hvem skal skrive bøkene mine hvis jeg dør?

I morra går fristen ut for Rikshospitalet til å uttale seg om klagene mine, etter at Helstilsynet måtte purre på dem. Hvor mange ganger vil Helsetilsynet gidde å purre på dem?