Innlegg tagget ‘Elin Brodin’

rainbow-fist-new

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.


Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

Dagbladet er i gang med kåring av tidenes beste norske ungdomsroman. Jeg har langt fra lest alle de lister opp, men det fikk meg til å tenke på alle de gode ungdomsbøkene jeg leste da jeg var i målgruppa. Så jeg bestemte meg for å sette opp min egen liste. Disse bøkene er kanskje ikke tidenes beste, men de som gjorde sterkest inntrykk på meg den gang, og de sier ganske mye om hvem jeg var og er. Jeg har ikke begrensa meg til norske bøker, bare bøker utgitt på norsk mens jeg var ungdom.

Elin Brodin: Kjære Timo

Per Knutsen: Svart cayal

Ulf Stark: Jeg tar sjansen

Unni Nielsen: Toccata og fuge i d-moll

Gunnel Beckman: Adgang til festen

Mens jeg gikk på ungdomsskolen og vgs leste jeg enormt mye, sannsynligvis det meste av ungdomsbøker som var utgitt på det tidspunktet. Likevel er det bare disse fem jeg ikke klarer å glemme. De angir også grunntonen for den ungdomsromanen jeg holder på å skrive.

Tidligere har jeg skrevet en post om det å skulle skrive for ungdom. Se også Tarald studerer ungdommen, der to av bøkene på lista mi er omtalt.

Om ungdomsbøker med kjønnsoverskridelser eller transfolk anbefaler jeg Kjønnsidentiteter på tvers hos Norsk barnebokinstitutt. Dessuten har Skeiv Ungdom ei litteraturliste (foreløpig ganske kort, trenger innspill).

Katter og skriving

Publisert: fredag 17 desember, 2010 av Tarald i Blogging, Katt, Skriving
Stikkord:, , , , , , ,

Jeg kom over denne bloggposten om katter og skriving. I likhet med bloggpostens forfatter har jeg to katter, og jeg tror ikke de hjelper meg særlig mye i skrivinga. Jeg vet også om noen andre norske forfattere som har katt:

(mer…)

Aaron H. Devor has written an article called Witnessing and Mirroring: A Fourteen Stage Model of Transsexual Identity Formation in Journal of Gay and Lesbian Psychotherapy, 8 (1/2), 41-67. I recommend it. It’s well written and quite easy to understand.

The article got me thinking again about why I didn’t realize my transsexuality at a younger age. I try not to regret it, not to be bitter, but it’s hard. Time after time I was told at the Norwegian Gender Clinic, that if I just had realized throughout my childhood and at least puberty; then I would have fit the transsexual box. Then I would have gotten the treatment that I need. So why was I so stupid that I didn’t understand what was wrong with me?

1. Cildhood. Nobody ever tried to push me into a girl-role. I was just me and didn’t get much trouble for it.

2. Puberty. Too much happened at the same time in my life. My family moved when I was 12 and I didn’t make any friends. I’m still not sure as to why, but probably my failure to be a proper girl did have something to do with it, along with a lot of other reasons.

3. Books. So for the next 6 years I lived my life in the books. I forgot I had a body. That didn’t matter when reading anyway. A Norwegian author named Elin Brodin had a lot of «female» protagonists falling in love with gay men. I identified strongly with those «women» and bought their rejection of altering their bodies in any way. If they could live like that, I could too. As soon as I grew up and could move away to a city.

4. Sexual orientation. I always knew I liked guys. And for a long time my sexual identity overruled my gender identity. At the same time I was unable to see myself as a straight girl. I felt like a gay man, but everyone and everything told me that was untrue. All the transmen I saw in the media was really macho and presumably heterosexual. If I had to like girls to be a transsexual man, then I had to be a girl, although I didn’t feel like one. Thanks to Lukas for revealing that transmen can be gay too!

To deal with this I have two options:
1. To blame myself and my past. I should be angry at my parents for accepting me as a child, be angry at myself for taking refuge in the books and hating myself for being gay.
2. To blame the image for transsexuals that I was presented and still have to fulfill to get diagnosis and treatment.

I’ve always preferred outward anger to inward anger; hate the world rather than myself. Until I can get to a point of peace, I will continue so. Inward anger is the path to destroying myself. I refuse to blame myself for not having enough problems in my childhood and puberty. Outward anger is hopefully the path to destroying the GID-clinic and the narrow concept of transsexualism.

See also:

Reasons I once had not to transition

T-boy Jacky: I was never  tomboy

Matt Kailey

Det var første gang jeg gikk i en norsk parade. I fjor gikk jeg som kjent i paraden under Stockholm Pride og storkoste meg. Det var betydelig større! I år blir det nok enda mer spektakulært og jeg gleder meg vilt!

I dag gikk jeg sammen med Caro blant blitzerne. Jeg vurderte å gå med Oslo Kristelige Studentforbund, men kjente ingen av dem, så jeg gikk heller med Caro. Jeg har alltid hatt en avstandsforelskelse i Blitz og alt det står for. Elin Brodins bøker var en sterk påvirkningsfaktor. Nå har jeg opparbeida meg en kritisk distanse til ungdommens uforbeholdne heltedyrking, men det var det mest fristende alternativet.

Det var helt klart noe som mangla i årets parade:

  • Skeive forfattere burde ha markert seg. Jeg er sikker på at det var flere enn meg der.
  • GID-klinikkens søppel – Norges framtid (eller noe sånt)
  • Transseksuelle uten homofobi/Transseksuelle er ikke alltid hetero/LFTS’ queer-fraksjon

(mer…)

Like før jeg fylte tolv flytta vi fra Bergen og ut på landet. Fra da og til jeg flytta hjemmefra som 18-åring brukte jeg veldig mye tid på å lese. Resten av tida brukte jeg på det umulige prosjektet «hvordan passe bedre inn». Håret ble lenger, brilleinnfatninga lilla og smilene færre i albumen. Den mørke middelalder er vel en passende beskrivelse.

Midt i dette er det et par ting som stikker seg ut som ganske pussige. Til en bursdag ønska jeg meg fiskestang. Mulig det er normalt på bygdeungdoms ønskelister, men alle som har lest eller hørt om Freud kan vel komme på andre forklaringer… Til en annen bursdag ønska jeg meg sag. Sløyd var et av yndlingsfaga mine, men jeg var for utålmodig til å innordne meg lærerens tese om nøyaktighet. I sjette klasse hadde jeg sløyd som valgfag. Et anna år var det elektronikk. Begge steder var jeg eneste jenta.

Blant bøkene jeg leste var Jeg tar sjansen, om ei jente som het Simone, skrevet av Ulf Stark. Hun begynte på ny skole og ble tatt for å være gutt og hete Simon. Den gjorde sterkt inntrykk. Den slutter med at hun avslører seg som jente, med vilje. Slutten var derfor ganske dårlig, hevda jeg.

Ei anna bok jeg leste med blanda følelser var Svart cayal av Per Knutsen. Den handler om en gutt som er forelska i bestekompisen sin. Jeg følte intens gjenkjennelse, men kunne ikke skjønne hvorfor. Jeg var voldsomt misunnelig på hovedpersonen, men unngikk å stille meg selv vanskelige spørsmål om hvorfor.

Det var også i denne perioden jeg begynte å lese Elin Brodins bøker. Der fant jeg mye gjenkjennelig tematikk, men ingen løsning. I stedet fungerte de som en oppmuntring til å forsøke å finne en kvinnelighet som passa meg. Den jakten pågikk omtrent i ti år uten suksess.

(bøker med kjønnstematikk)

Nok et sitat fra Drager i hodet som vekker mye sår gjenkjennelse:

Jeg ser ned på strømpene, skoene, meget feminine sko, et sted har jeg lest at amerikanske menn gjennomgående anser europeiske menn som mer feminine enn dem selv, og en psykolog kom frem til at dette skyldes europeiske menns mer utbredte tilbøyelighet til å legge det ene benet over det andre mens de sitter. Jeg skifter stilling, føler meg som en transvestitt. (…) Jeg lener meg tilbake, forsøker å nyte å være kvinne, å ha denne kroppen jeg har, med en figurformet vinrød fløyelskjole på, jeg antar at en gang må jeg ha ønsket meg en slik kropp, kanskje jeg til og med snek i køen og rappet den rett foran øynene på en som nå er temmelig forbannet på meg, men det kan selvfølgelig også være jeg fikk den tildelt fordi det ikke var flere igjen av den typen jeg ville foretrukket, kanskje ville jeg ikke vente, jeg har alltid vært rastløs.Men nå er det mørkt inni meg, svært mørkt, jeg får et alkoholisk anfall, et anfall av savn og begjær: trangen til å bli gjenkjent blir et krav, noe mer enn et symptom, noe uhørt og umenneskelig som ikke lar seg fortrenge, dragens hunger. (s. 108)


Heldigvis er dette et tilbakelagt stadium for meg. Jeg skal slippe å føle meg som en ufrivillig transvestitt flere ganger.

Og enda ett:

Men de som påstår at jeg kan få hvem jeg vil, har ingen anelse om hvem jeg vil ha, eller hvordan. Det har slått meg at når en homofil mann hevder han føler seg som en heterofil kvinne og heller vil være det, da svarer kun de færreste at han er så lekker og kan få hvem han vil. Det hender faktisk han tvert imot blir tatt alvorlig når han sier det er heterofile menn han er innstilt på, ikke homofile, at han ønsker en helt annen situasjon. En helt annen virkelighet. (s. 78)