Slutt på moroa

Det var gøy å skrive roman. Jeg liker å bli kjent med nye mennesker, inkludert dem jeg finner opp selv. Jeg likte utfordringen, følelsen når jeg mestra det, når setningene fløt. Deilig. Og det var herlig å ha gjort det.

Men nå er moroa slutt for denne gang. Jeg må sette meg ned og gnikke og gni setninger til de skinner, fikse på alle småfeila jeg er så flink til å ignorere. I motsetning til de fleste forfattere er jeg ingen perfeksjonist. Jeg blir altfor lett fornøyd med det jeg har skrevet. Og selv om teksten, slik den er nå, innholder selvmotsigelser og språklige feil, har jeg mest lyst til å stikke av fra redigeringsjobben. Les videre

Monsteret

I en liten by bodde det en mann som kunne drepe ved å stirre på folk. Ingen visste hvem han var og byen var fylt av frykt.

Jeg var ikke redd. I stedet gikk jeg rundt og så alle i øynene i håp om å møte på denne mannen som kunne drepe med øynene. Det gjorde jeg til slutt. Og så viste det seg at man ikke døde i det hele tatt. I stedet ble man en zombie.

Alle zombiene holdt til i kjelleren i et stort hus. Det fantes en gruppe mennesker som kom til huset med forsyninger av mat og snop. De planla å redde zombiene. Mannen som gjorde mennesker til zombier, monstermannen, hadde en del fikse ideer. Blant anna fjerna han brystene til alle zombiene med kvinnekropp. For de fleste var dette den ultimate terror. Jeg gleda meg til det ble min tur.

Så kom dagen da zombiene ble redda tilbake til menneskeheten. Alle strømma ut i sollyset, kasta seg om halsen på familien og var glade. Jeg gikk i stedet tilbake ned i kjelleren. Der satt monstermannen forvirra i et hjørne og skjønte ikke hvor alle var blitt av. Jeg overtalte ham til å operere meg, noe han gjorde veldig bra.

Les videre

Å svømme i korsett og foldeskjørt

I dag har jeg vært og trent. Det bør jeg gjøre oftere. Jeg er utrolig heldig som har møtt stor forståelse for at jeg ikke kan bruke noen av de to kjønnede garderobene. De har derfor vært så snille å ordne egen garderobe til meg.

Ei treningsøkt for meg består av 10-15 minutter oppvarming på elipsemaskinen og et sett av styrkeøvelser for overkroppen. Jeg passer godt på å ikke trene så hardt at jeg blir utslitt og går lei. Litt mer kunne jeg sikkert anstrengt meg, men litt er bedre enn ingenting.

Etter trening tar jeg meg noen rolige runder i svømmebasenget. Jeg har en egen binder/kompresjonsvest som er beregna på bading og en shorts som går ned til knærne. Vesten er så stram at det er vanskelig å puste, men den skjuler i alle fall det som skjules må. Og shortsen er så vid at ingen kan se hva som mangler inni den. Stoffet i shortsen klistrer seg og flagrer rundt beina, slett ikke i takt med svømmetaka mine, heller i strid med dem. Binderen strammer. Det er da det slår meg: Omtrent sånn må det være å svømme iført korsett og foldeskjørt.

Samtidig utgjør binderen og shortsen den rustningen som gjør at jeg tør å vise meg i svømmehallen. Så jeg ligger der og kaver og drømmer om å kunne gå i herregarderoben, vise meg i bar overkropp uten at noen tror at jeg er kvinne og kanskje til og med iføre meg en litt mindre flagrende shorts. Det er lov å drømme, ikke sant?

På tide å roe ned

Jeg drømmer at jeg blir intervjua. I søvne pønsker jeg ut intelligente svar på journalistens spørsmål, anstrenger meg for å gjøre meg forståelig.

Etter fem timers søvn våkner jeg. Sola skinner bak gardina. Kjenner at jeg har lyst til å sove videre. Ser på klokka. Og tenker «nei, dette har jeg ikke tid til gitt».

Det er på tide å roe seg ned, kanskje sove mer enn 7 timer ei natt. Det ville bli den første på ei uke. Hver morgen husker jeg at jeg har drømt noe stressende.

Jeg trenger ikke antidepressiva lenger, det er rimelig klart. Jeg som pleide å sove som en stein, kunne sove nesten uendelig hvis jeg ikke ble tvunget til å stå opp og som sjelden drømte anna enn den klassiske om at tennene faller ut. Det er delvis tablettenes feil at jeg våkner før jeg er ferdig å sove, at jeg drømmer livaktig og stressende. Lenge var det en lav pris å betale for litt energi og pågangsot, men nå har jeg det uansett. Så hvorfor slutter jeg ikke?

Jeg tør ikke. Tablettene er et sikkerhetsnett den dagen jeg får beskjed om at utredninga på Rikshospitalet er ferdig. Og sia de ikke kan si noe om når det blir, tør jeg ikke å trappe ned en gang. Så mens jeg tidligere måtte anstrenge meg for å gjøre noe som helst, må jeg nå anstrenge meg for ikke å gjøre noe. Jeg er jo slett ikke sikker på om «lykkepillene» vil hjelpe meg hvis jeg får nei fra Riksen. Egentlig tror jeg ikke at de vil være sterke nok. Hvis det skulle skje, vil jeg nok trenge full narkose, å bli lagt i koma resten av livet.

Men enn så lenge gleder jeg meg over sola som skinner, snøen som glitrer, boka jeg har skrevet, nye prosjekter, venner, positive tilbakemeldinger, dattera mi – alt det som gjør meg mye lykkeligere enn en tablett daglig. Mens jeg svelger dagens dose mental forsikring.

Vagt inspirert av dette innlegget.