«Åtte år og feil kjønn»

TVNorge viste nettopp denne dokumentaren om barn med transseksualisme. Dokumentaren i seg selv var rørende og ganske velbalansert. De norske kommentarene sto i grell kontrast til det som ble vist og det barna og foreldra sa. Les videre

Dokumentar om Samantha/Charles Kane

Jeg har nettopp sett dokumentaren om mannen som blei dame og nå blir mann igjen. Han angrer altså operasjonen og hele sulamitten og har saksøkt psykiateren han gikk til. Jeg må innrømme at jeg sitter med blanda følelser. Det er sånn som han som gjør det så vanskelig for oss andre å få riktig behandling. Det er sånne historier som gjør at man risikerer å ikke bli tatt på alvor. Så jeg kjenner at jeg blir ganske sint.

Samtidig forstår jeg veldig godt følelsen av å ville være mann, selv om jeg ser meg selv som mer moden enn ham.

I tillegg syns jeg synd på ham. Han har åpenbart problemer, også utover det som har med kjønn å gjøre. Det er for å unngå slikt at systemet er så tungrodd som det er, så man tenker at noe må ha gått galt i prosessen som gjorde ham til kvinne. Hvis systemet og reglene fastsatt av WPATH ikke klarer å fange opp sånne forvirra individer som mr. Kane; hvorfor fastholde disse reglene som gjør det så komplisert for oss som har funnet ut hvem vi er og vil være? Hver gang man irriterer seg over at alt går så seint blir man møtt med argumentet om at det er bra at det gjøres ordentlig for å sikre seg mot at det gjøres feil. Jeg bruker også det argumentet, selv om jeg har veldig blanda følelser for det.