Posts Tagged ‘diskriminering’

«Vi ser det som vår oppgave å hindre transpersoner i å leve sunt. Det er viktig at den luksusen det er å få leve lange, sunne liv forbeholdes oss som har det bra med kroppen vår fra før,» uttaler daglig leder ved Stas Exclusia.

Stadig flere transpersoner tør nå å komme ut av skapet og også garderobeskapet. «Dette er en utvikling vi ser på med bekymring. Tenk om alle skulle tørre å være seg selv? Det ville bli kaos», uttaler lederen for Norges Svømmehallforbund. «Svømming er først og fremst en estetisk opplevelse som ikke må forkludres av forvirrende kropper. Dette trodde vi alle forstod.»

«Jeg liker å glo på andre damers kjønnsorgan i dusjen. Som lesbe er det en av de store fordelene jeg har. Mannlige kjønnsorgan er kjempeekle og skikkelig turn-off.» Lederen for Flatbankerforeningen er også bekymret for at transpersoner på sikt kan føre til flere lukkede dusjbåser. «Hvor er kosen med det, liksom? Og hva med badstua, skal de ta den også?»

På Riskhospitalet avventer de utviklinga. Etter flere år med press om å fjerne diagnoser, såkalt depatologisering, øyner de nå håp om å beholde jobbene sine. En anonym kilde kan fortelle at det knytter seg store forventninger til mulighetene for å repatologisere transfolk så snart garderobeforbudet får tid til å virke. «Alle vil jo etter hvert se at transfolk blir sykere enn resten av befolkninga. Kanskje kan vi også sette i gang med den tradisjonsrike aversjonsterapien om noen år,» spør hun forhåpningsfullt.

*Så langt ironi og fiksjon basert på denne saken. Les videre for bakgrunn og fakta. (mer…)

Advertisements

(Også postet på Tarald Skjeggfagre)

Et av tallene i personnummeret ditt stempler deg som mann eller kvinne. For de fleste byr ikke det på noe problem. Dette tallet ble bestemt da du ble født og så ut som en gutt eller jente, eller ble operert for å passe i en av kategoriene.

I Norge uttrykkes juridisk kjønn først og fremst gjennom kjønnsspesifikke personnumre, men også i pass. Uten disse dokumentene er man ute av stand til å bevise hvem man er. (mer…)

Jeg har fått med meg at et heteropar i Storbritannia gifter seg, selv om jeg lar være å følge med. Svært mange andre ser derimot ut til å følge med på dette. Så jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til å lage et innlegg om bryllup.

Jeg var aldri av den typen som drømte om det storslagne bryllupet da jeg var liten. Jeg så egentlig aldri for meg at jeg skulle gifte meg, og det har jeg heller ikke gjort. Men jeg har vurdert det alvorlig ved i alle fall en anledning.

(mer…)

Jeg får av og til henvendelser som er direkte hjerteskjærende. Her på bloggen har jeg klaga en del over å bli nekta behandling på Rikshospitalet og hvordan de oppførte seg mot meg. Det er ingenting i forhold til mange av historiene jeg får høre, men de fleste har ikke ressurser til å klage i offentligheten. De fleste har nok med å overleve fra dag til dag. Her vil jeg dele en sammenfatning av de problemene jeg får høre om, med forbehold om at historier alltid har flere sider. De sidene jeg blir presentert er likevel de som vanligvis blir fortiet. (mer…)

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre akkurat de orda. Jeg har aldri gidda å ta noen mensatest og heller ikke blitt utsatt for noen. Likevel tar en del saksbehandlere, leger, psykologer og psykiatere min intelligens for gitt. Det synes jeg er skummelt uvitenskapelig. Dessuten er det slett ikke overveiende positivt.

Mange ganger brukes denne kombinasjonen av ord for å forklare at jeg ikke får noen hjelp, slik tilfellet var på GID-klinikken. I disse to ordene ligger en overbevisning om at jeg må klare meg selv, at jeg er i stand til å klare meg selv uansett situasjon. Det innebærer en ansvarsfraskrivelse. Jeg tror de fleste ikke tenker over at det er det som ligger bak. Mange mener sikkert at de gir meg et kompliment. La oss se litt på det:

(mer…)

Mange transfolk opplever fordommer i sin kontakt med helsevesenet. Europeiske undersøkelser viser at dårlige erfaringer med helsepersonnell er en av grunnene til at transfolk unngår kontakt med helsevesenet. Selv ved behov for akutt helsehjelp.

Fra USA kjenner vi historier om transfolk som har blitt ledd ut av ambulansepersonnell når de trengte akutt hjelp. Det jeg omtaler som dårlige erfaringer kan være alt fra å bli nektet hjelp og bli ledd ut i skranken til å måtte forklare sin kjønnsidentitet eller -uttrykk i irrelevante sammenhenger.

Vi liker å tro at sånt ikke skjer i Norge. Nå er jeg nettopp ferdig hos en veldig hyggelig lege som ikke turde å hjelpe meg med mitt somatiske helseproblem fordi det falt innunder Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Dersom jeg hadde samme problem og var ei kvinne, ville jeg sannsynligvis fått hjelp. I dette tilfellet nektes jeg altså behandling fordi jeg er trans. (mer…)

For omtrent fem år siden ble det endelig klart for meg at jeg ikke lenger kunne leve som kvinne. Kampen for å bli sett som den mannen jeg er begynte.

Til å begynne med møtte jeg tap på tap og alt tok fryktelig lang tid. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg sannsynligvis gitt opp og tatt livet av meg. Heldigvis visste jeg ikke hvor mye denne kampen skulle koste av fortvilelse, forspilte krefter og ødelagte muligheter.

Først kom jeg meg til Esben Esther for en avklarende time. Så til psykolog hjemme i Tromsø i et halvt år, før henvisning fra fastlege og psykolog ble sendt til GID-klinikken. Høsten 2006 hadde jeg min første time der.

Etter to år fikk jeg beskjed om at jeg var for gammel, for treig i oppfattelsen, for homo og hadde barn. Til sammen visstnok gode grunner for å nekte meg selvbestemmelse over egen kropp og kjønn. Dette strider på de fleste punkter mot de internasjonale «Standards of Care» for behandling av transpersoner, samt menneskerettighetene. Klage til Helsetilsynet med søknad om ny, uavhengig vurdering (second opinion) ble avslått uten at uavhengige vurderinger ble innhentet.

Den første seieren kom i begynnelsen av juni 2008, da jeg fikk begynne på testosteron. Det var en enorm lettelse og gjorde at jeg orket å fortsette å kjempe. Sakte begynte kroppen min å endre seg til noe jeg kunne gjenkjenne som meg selv. Dette skjedde utenom GID-klinikken og kunne skapt trøbbel for et par leger som hjalp meg, men heldigvis gikk det bra.

Mandag 28. juni 2010 kom seier nummer to: Mastektomi, d.v.s. fjerning av brystene og rekonstruering av brystkasse.

Opprinnelig var planen å reise til Thailand for fjerning av bryster, livmor og eggstokker, men pengene forsvant før alle papirene var på plass og jeg trodde slaget var tapt for godt. Heldigvis har jeg gode venner som visste råd. De ordnet konsultasjon hos en privat kirurg, og under en uke senere var jeg kvitt byllene på brystkassa (og ca 40 000 kr). (mer…)