Tarald på bokprogrammet

Jeg liker ikke å se meg selv på TV. Likevel kommer jeg sikkert til å gjøre det igjen; stille opp for et TV-program. Hvorfor? Fordi jeg syns det er viktig det jeg driver med og for å bidra til å skape et bedre liv for meg selv og andre.

Vennene mine sier at jeg tar meg bra ut, men jeg er selvsagt ikke enig. Det er sant at kameraet legger 5 kilo til kroppsvekta. Viktigere er det at jeg ikke liker å høre stemma mi og se mitt eget kroppsspråk.

Her er omtalen av programmet. Og her er selve programmet på nettTV.

Disclaimer: Og selvsagt liker jeg ikke begrepet «skifte kjønn«, og heller ikke at det står i omtalen at jeg har vært kvinne. Men er det det som skal til for å opplyse folket, ja så protesterer jeg ikke.

Min kropp er en slagmark

Om det skriver Immanuel i dag. Mens jeg nekter å ta det innover meg. Disassosierer meg fra min kropp for ikke å kjenne på følelsene. Orker ikke å ta innover meg at noen mener jeg ikke er meg, at jeg ikke finnes. Aner de hvor kort veien er til faktisk ikke å finnes? Kognitiv dissonans kalles det når de tilbakemeldingene man får fra omverdenen ikke stemmer med den man er. Sånt gjør folk syke. Så i rent selvforsvar fornekter jeg at kroppen finnes. Da slipper jeg å ta livet av den.

Også på en annen måte er kroppen min åsted for en kamp; en kamp mellom østrogen og testosteron. Og selv om cellene mine ennå ikke vet det, kommer testosteronet til å vinne. Den kampen tar jeg helt med ro.

Jeg kjenner ei dame som gikk på østrogen i 8 år uten å få noen operasjoner, noe som førte til testikkelkreft. Jeg har sett filmen om Robert Eads som døde av kreft i kroppsdeler han aldri skulle hatt. Jeg kan ikke annet enn be om at det ikke blir min skjebne.