Poesiens opphav

Nei, ingen evolusjonsteori eller kreasjonisme her. Bare min helt personlig opplevelse av hvor poesien kommer fra.

Det ene er den fantastiske følelsen av at med bokstaver kan du skape akkurat hva som helst. I mitt tilfelle en kropp til å føle seg hjemme i. En erstatning for den dysfunksjonelle østrogenforgifta utgaven jeg er utstyrt med.

Den andre komponenten i poesiens opphav er opplevelsen av at ordene mister mening. I mitt tilfelle spesielt ordene mann og kvinne. I motsetning til hva man skulle tro, er det ikke jeg som får disse ordene til å miste mening, men alle som kaller transkvinner for menn og transmenn for kvinner. Det råder til tider full forvirring.

Noen blir sinte når dette skjer. Absolutt forståelig. Hva vet du om en persons kjønn som hin ikke vet selv? Jeg kjenner at forskeren i meg stikker nesa fram når sånt skjer. Mennesker er forunderlige vesener det er vanskelig å bli klok på.

Så i stedet for å bli sint prøver jeg å finne ut hva de ulike leirene legger i begrepene mann og kvinne. Jeg piller dem fra hverandre og setter dem sammen på uhørte måter. Jeg tror poesien min kan fungere som et speil som får leseren til å se det absurde i den rigide tokjønnsmodellen.

Det gir ingen mening å dele mennesker inn på den måten når man først har fått øynene opp for det fantastiske mangfoldet av kjønn som finnes. Og nå er jeg kommet så langt at jeg trenger noen til å minne meg på hva poenget skulle være med denne inndelingen. Når begrepene ikke lenger har noe fast innhold har de utspilt sin rolle. Kategorier og begreper trenger vi, men det er på tide å tegne kartet etter terrenget og ikke omvendt.

Skriveverktøy

Jeg har dilla på duppeditter. En sånn som må innom alle avdelingene når han er på Clas Ohlsson. Den nye telefonen min, Xperia x10 miniPro – den med tastatur altså, er derfor et funn med sin android-plattform og mengder av virituelle duppeditter. Men det er ikke det dette skal handle om.

Jeg har bestemt meg for å lage en liste over de programma jeg bruker til skriving, i tilfelle noen på jakt etter sånt skulle dumpe innom her. Alt er gratis.

Les videre

To anmeldelser til; VG og Morgenbladet

Ja, det illustrerer veldig godt bredden i oppmerksomheten jeg får (og fikk med Framandkar).

Cornelius Jakhelln skriver i Morgenbladet 11.06.2010:

«Tarald Stein skriver vakre dikt fra den transseksuelle erfaring. (…) Taral­d Stein makter å sette ord p­å kjønnsskiftet, sorgen, tap­et og håp­et som føl­ger med.»

Arne Hugo Stølan skriver i VG 03.05.2010:

«Stein skriver ydmykt, sårt og inderlig om det smertefulle ved å være født inn i en «feil» kropp. Her er mange gode og sterke dikt om hvordan den ytre verdens – og ikke minst psykiatriens – uforstand overfor dikterjegets livsverden er med og skaper en kronisk usikkerhet i forhold til egen kjønnsidentitet.»

Les videre

Verden står ikke til å reddes

Det er snart ett år siden jeg begynte å jobbe med trans-sak på fulltid; først som arbeidspraksistiltak, deretter som ansatt. Lenge gav det en god følelse. Jeg gjorde noe viktig, noe som hjalp andre mennsker. «Tarald redder verden – i alle fall en del av den» kunne vært overskrifta.

Les videre

Eksil av Finn Øglænd

Er ei diktsamling jeg nettopp har lest og likt. Det var kanskje på tide at jeg fikk øynene opp for denne forfatteren. I alle fall skal jeg lese mer av ham. Jeg er nemlig inne i nok en periode med «inspirasjon på boks», altså rask lesning av tilfeldige diktsamlinger i håp om å få inspirasjon til egne dikt. Og det fungerer. Mesteparten av Framandkar ble til på den måten. Kanskje burde jeg som Øglend skrive ned hvilke dikt, i alle fall hvilke forfattere, som har inspirert de ulike dikta, men jeg var aldri særlig flink med kildehenvisninger.

Greia med Eksil er at den kommuniserer med meg. Det oppstår en dialog der jeg ønsker å føye til og trekke fra fordi diktet kommer så tett på mine egen erfaringer og opplevelser:

Les videre

Salgstall – statusrapport 5 mnd. etter utgivelsen

Jeg så på TV i dag. Det er ganske sjelden jeg gjør det, så det er forsåvidt en nyhet i seg selv. Etter krimmen kom en reprise av «Sarahs fornemmelse for kultur» som handla om suksess og fiasko. Hun nevnte der at en diktsamling kan være en suksess med 200 solgte eksemplarer, og det beit jeg meg selvsagt merke i.

Etterpå forsøkte jeg å finne ut hvor mye en gjennomsnittlig diktsamling selger, men det var slett ikke lett. Til slutt fant jeg svaret i Torgrim Eggens bok Internett for tvilere:

Jeg har en fetter som er lyriker (hvem har ikke det?), og som påstår at han vet hvem hver eneste av leserne hans er. De er nemlig ikke så mange. En gjennomsnittlig norsk diktsamling selger i rundt 150 eksemplarer. Årsaken til dette, vil den jevne lyriker hevde, er for det første at forlaget ikke løfter en finger for å markedsføre dem, og for det andre at avisene ikke er interessert i å omtale eller publisere lyrikk. Det siste er ihvertfall sant.

Dette ble riktignok skrevet i 1996, men det er liten grunn til å tro at lyrikksalget har tatt seg opp etter årtusenskiftet. Jeg tror at det han skriver om forlagene og avisene fortsatt er sant for de fleste lyrikere. Jeg er definitivt blant de heldige og følte at jeg fikk både markedsføring av forlaget og avisoppslag. Riktignok dreide en del av oppmerksomheten seg mer om meg enn om boka, men det var bevisst fra min side. Les videre

Dikt (nye og litt eldre)

Eg skålar i blod

syng med svart stemme

mens mugget kryp

oppover armane

Eg har ingen øyre å høyre med

Ingen auge å sjå med

Eg ler med munnen

gapande svart

Til Frida Kahlos «The broken Column»

Litt lim

remmene strammes

Spikrene slås inn

avansert akupunktur

er det som skal til

for Frida og meg når

Vi strammer oss opp og

snører oss inn

Bare slik kan vi stå oppreist

I sandkassen

bygger hun opp

river ned

leker Gud

Når flommen kommer

gir hun meg et lommetørkle

smiler

De skriver i kode

at jeg ikke er

meg, men

noe ukjent

de ikke kan plassere

Slik henviser legen meg videre

til intet

gjør hun

meg

19.05.08

Det finnes tall

for alt

F64.9 er min PIN-kode

uspesifisert uendelig uro

19.05.08

La det være en drøm

Innerst i gangen

skimter jeg alteret

bare beinranglene lyser

peker mot prestinnen

som fortsetter å messe

diagnoser

19.05.08

Ingen togavgang

til min destinasjon ropes opp

I skranken får jeg opplyst

at toget til ingenmannsland

er innstilt

Det går ikke noe fly

til helvetet i dag

Fergemennene streiker

Kan jeg vente til i morgen

Ingenting haster

likevel

19.05.08

I dag voktes alle stup

og kaianlegg

av venner

Gravsteinen står navnløs

19.05.08

Dagbladet Magasinet på nett 07.05.08

Det kan åpenbart gå bra selv om man ikke ber om sitatsjekk. Intervjuet med magasinet på nett var veldig hyggelig og har resultert i en grundig sak med video av meg som leser dikt. I tillegg har bloggen satt ny leser-rekord, med over 700 besøkende samme dag som saken ble publisert. Det syns jeg er litt gøy. For selv om jeg er relativt komfortabel med å bli intervjua er det alltid rart å lese hvordan andre framstiller meg. Jeg vil mye heller framstille meg selv i skrift, og det er nok en av grunnene til at jeg skriver.

Les saken

Første dikt-debutant

I løpet av den siste tida har jeg blitt intervjua av to ulike magasiner. Ingen av dem er utprega litterære og i alle fall det ene har neppe hatt noe intervju med en dikt-debutant før, sannsynligvis ikke med noen poet i det hele tatt.

Selv om jeg setter stor pris på litteratur og litterære arrangementer o.s.v., er jeg svært glad for å nå ut over den lille delen av befolkninga som vanligvis leser dikt. At jeg bruker meg selv, mine erfaringer og prøver å formulere meg mindre teoretisk for å oppnå det, ser jeg som ganske selvsagt når målet er at dikta blir lest, boka kjøpt og holdninger endra.

Jeg håper blant anna at boka kan bidra til å øke forståelsen for mangfold på flere felt:

  • Samfunnets inndeling i menn og kvinner, kjønnsroller og stereotypier, hva det vil si å være transkjønna o.s.v.
  • Språklig i forhold til nynorsk. Jeg mener at flere burde beherske begge målformer (i alle fall så lenge vi ikke har samnorsk) og at målformen ikke har/burde ha konsekvenser for salg og popularitet.
  • Litterært i forhold til poesi. Flere burde få øynene opp for at dikt kan være bra lesestoff også for dem som avskyr diktanalyse og tåkeprat.

Hva slags publikasjoner som har intervjua meg skal forbli en hemmelighet noen dager til.

Opplesning

Min gode venninne Mette fortjener en stor takk for å ha fått meg til å bruke skype. Suksessen skyldes ikke minst at hun ga meg et headset med mikrofon.

Dermed kunne jeg gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge, nemlig lese inn noen av dikta mine og legge dem ut på hjemmesida mi. Du finner dem her. Nummerne tilsvarer sidetall i den kommende boka.

Jeg håper jeg får mange anledninger til å delta på opplesninger og andre forfatter-arrangementer når boka kommer. Jeg trives med å lese opp og får ofte gode tilbakemeldinger. Det er også interessant å se hvordan diktene forandrer seg når de blir lest opp, at det er andre dikt som gjør mest inntrykk enn når man leser dem.

Det jeg oppdaga var at det å lese dem inn på datamaskinen på en måte er enda et annerledes medium, en mellomting mellom opplesning fra scene og lest tekst. Lest inn på data og lagt ut på hjemmesida har folk anledning til å høre dem om igjen hvis de ikke får det med seg og settinga er gjerne mer intim; mottakeren sitter kanskje hjemme hos seg selv. Dette syntes jeg ga plass for en del mer lavmælte dikt som jeg vanligvis ikke leser opp fra en scene.

Alt dette er altså på sett og vis Mettes fortjeneste. Så Mette: Tusen takk for headsettet!

Pressedekning så langt

Jeg har hatt to oppslag relatert til utgivelsen av Framandkar, begge i Dagbladet.

16. januar presenterte Dagbladet vårens debutanter i et to-siders oppslag. Her er vårens debutanter


Foto: Lars Eivind Bones

I slutten av januar hadde Dagbladet en sak om mangelen på nordnorske forfattere på vårlistene til Aschehoug og Gyldendal, der de ba om min kommentar. Ka farsken! E det ingen som skriv?
Lars Eivind Bones
Foto: Lars Eivind Bones

Forlagsideologi og lyrikk

Man kan ikke si at debatten raser; det gjør den sjelden når saken gjelder litteratur. Men enkelte har denne sommeren etterlyst forlagenes ideologi; etterlyst sterk profil og sterke meninger om litteratur, ikke bare form-messig. Jeg er enig i at forlagene er for like på dette området og at man savner dem som meningsbærende aktører i samfunnet og litteraturdebatten. Likevel er det ikke den manglende ideologien som peker seg ut som den største mangelen.

Det er påtagelig at stadig færre forlag utgir lyrikk. Dette har skjedd over tid, ved at forlagene som utgir lyrikk har blitt kjøpt opp av større lyrikkutgivende forlag eller har slått seg sammen. Samtidig er det svært få av de nye små-forlagene som utgir lyrikk. Dette er ikke så rart når man ser på hvordan denne bransjen blir stadig mer markedsorientert. Lyrikk er en forlagsøkonomisk utgiftspost som overlates til store forlag med samfunnsansvar. De små forlagene kan slippe unna med å si at de ikke utgir lyrikk fordi de ville knekt nakken på det økonomisk. Fordi det er sant. Og hvem er egentlig interessert i lyrikk uansett?

Lyrikken er den eldste litterære (skriftlige) sjanger vi kjenner, hvis man ser litt stort på det. Derfor tror jeg det vil være riktig å si at dagens nedprioritering av lyrikk vitner om et samfunn i ferd med å bli mer historieløst. I tillegg ser vi at romaner er det eneste saliggjørende, både når det gjelder økonomi og oppmerksomhet. Man vi ha fortellinger, bøker som i mye mindre grad krever kreativitet og med-diktning fra leserens side. Resultatet av dette blir katastrofalt i et markedsstyrt samfunn.

Jeg tror også (som jeg vel har nevnt før) at den manglende lyrikkinteressen skyldes lyrikernes og forlagenes angst for å snakke om lyrikken på forståelige måter. Man tør ikke en gang si hva ei diktsamling handler om, men tyr til svada, akademiske talemåter og generelle betraktninger. Men all lyrikk handler om noe, både på et konkret og mer abstrakt nivå. Om ikke annet er gjerne metaforene konkrete og gjenkjennelige. Vi må tørre å si at et dikt handler om noe som kan interessere leseren. Så enkelt tror jeg det er.

Dikt av Hans Sande

Alle vi gutta har det
Clint Eastwood, Yasser Arafat
Napoleon Bonaparte, Trond Viggo
og du
Ikkje den store svulmande
som dei kallar uterus
men ei bitte lita hemmeleg hole
utriculus
til minne om dei kvinnene
vi kunne ha vore


Hudlause i alle land
stå saman!
Dekk kvarandre med skimrande hudfiller
Gjenoppliv kvarandre med munn
mot munn mot munn
ordkyss
ord
dryss utover dei frosne markene
Ligg ned
Lag englar
som reiser seg og følgjer gjennom stormen


Du påsto at eg hadde mus
og dermed fall verda i grus


Magen stryk seg oppetter himmelen
sola duppar seg i honning
gule fuglar flyg inn og ut av pupillane
pusten
eg miste pusten
og fann han igjen i munnen din
heilage ande
fuktig

Fra diktsamlinga Tigeren talar tydeleg (1993)

Forfatterstudiet igjen

Jeg kom inn på Forfatterstudiets kurs for viderekomne! Og jeg har takka ja til plassen. Riktignok er jeg kommet i tvil om det er dikt jeg vil skrive det kommende året. Den siste uka har jeg skrevet både porno og krim, men ingen av delene vil nok vekke særlig jubel på faget dersom jeg lanserer det som hovedprosjekt.

Det var i alle fall dikt jeg sendte inn, så den første samlinga blir å handle om det for min del. Den er i august. Jeg ser fram til å få tilbakemelding på tekstene og bli kjent med nye folk. Det skal bli spennende!