Radikalisert av FrP og NRK

Min radikaliseringsprosess

Det er ikke bare muslimer, innvandrere eller ungdom som radikaliseres. Jeg blir 40 neste år og begynner å like tanken på væpna revolusjon. For 3år siden stemte jeg Venstre. Hvordan var denne prosessen mulig?

Det var en gang…

Som ung og skråsikker var jeg sosialist. Dette var på det fredelige 90-tallet, da verdens undergang og 3.verdenskrig syntes svært fjern. På videregående skrev jeg en oppgave der jeg sammenligna marxismen og kristendommen (en av de få 6-erne jeg fikk). Jeg ønska meg en verden med en jevnere ressursfordeling, men var ingen tilhenger av væpna revlusjon, siden jeg mente at vold aldri løser noe.

Når NRK dekka Carl I. Hagens opptredener, der han rakka ned på alenemødre, innvandrere og andre «avvikere», gikk det klart fram at han var ei bølle. Anti-rasister ble framstilt som deler av samfunnets samvittighet og tatt på alvor. Riktignok mente man at Blitz var voldelige pøbler, men de fikk komme til orde. Asylsøkere gikk i kirkeasyl og fikk amnesti.

Så kom 9.september 2001, og begrepet terrorisme bredte om seg. Og 22. juli 2011. Da ble man oppfordra til å melde seg inn i et politisk parti, engasjere seg og motvirke ekstremisme. Så jeg trykka Venstre til mitt hjerte. Noe mindre ekstremt skal man lete lenge etter.Jeg trodde på sakene deres, og ønska å bli et mindre ekstremt menneske.

Men slik 9.september førte til mer av det som skaper terrorister (krig, okkupasjon, rasisme og undertrykking), slik førte 22.juli til et offentlig debattklima der trusler, rasisme og hatretorikk har tatt over. Mye takka være FrP som har klart å overbevise folk om at den høyreekstreme volden skyldes venstresida (hvordan kommer jeg aldri til å forstå).

Vippepunktet

Mens jeg planlegger min tur til Cuba, humoristisk døpt «sosialistisk snegletur», velger USA en fascist til sin neste president. Umiddelbart øker hatvold og trakassering av minoriteter. Mine venner der borte føler seg ikke lenger trygge.

Her hjemme har vi, helt siden jeg stemte Venstre i Stortingsvalget 2013, hatt FrP i regjering. Venstre har klart det kunststykket å gjøre samme feil som SV (perioden før), selv uten å sitte i regjering. FrP har valsa over dem hver uke, enten det gjelder flyktninger eller miljø. Venstre har knust hjertet mitt. Vi har en Innvandrings- og integreringsminister som jobber mot innvandring og mot integrering. Likestillingsministeren er mot likestilling og justisministeren mot rettsstaten. Det finnes ikke lenger noe samsvar mellom virkeligheten og statsministerens nyttårstale. Min forståelse av hvordan verden er satt sammen går opp i liminga. Vårt politiske system er verdiløst, gjennområttent og klart for skraphaugen. Min datter spør om jeg tror det er lenge til jorda går under, og om det vil skyldes forurensning/klimaendringer, 3.verdenskrig eller noe annet.

NRKs dekning av Trumps valgseier var en vekker. I stedet for å diskutere hva dette ville si for global oppvarming og menneskerettighetene, diskuterte man hvorfor mange tippa feil, hvorfor Clinton tapte og hvorfor dette valget splitta USA. Noe mer virkelighetsfjernt enn NRKs dekning har jeg sjelden sett. Og da Kristoffer Joner, reklamebyrået og NOAS ga oss alle en etterlengta mulighet til å si hva vi mente, valgte NRK å fokusere på at det var synd på Listhaug og at noen promille følte seg lurt. Vi snakker om en av Norges mektigste personer, ei som sender norske barn til Kabul for å vente på å få ei bombe i hodet – og når noen protesterer er det henne det er synd på?! TV2 og andre medier er ikke særlig mye bedre, men man forventer mer av NRK.

Til gjengjeld har jeg fått tilbake litt av trua på Folket. Små tegn som Refugees welcome to Norway, og alle som ikke føler seg lurt av Kristoffer Joners PR-stunt for NOAS. Den gode følelsen av å tilhøre et hylekor, en feministelite og en liten hær av godhetstyranner. Væpna revolusjon får vel aldri noe flertall, men i møte med et så destruktivt språk, en slik mangel på empati som Vesten nå styres av, er kanskje våpen og vold vårt beste håp. Stilt overfor ren ondskap blir selv pasifister vennlig innstilt til våpen…

På 90-tallet var jeg tilhenger av en snill sosialisme, bittelitt til venstre for SV. Den sosialismen jeg lengter etter nå er strengere, på grensa til kommunisme. Jeg har sett kapitalismens mangler, og til dels kjent dem på kroppen. Trua på demokratiet som styreform er borte, og siden ingen nye ideologier er oppfunnet det siste 100-året, står vi igjen med et sosialistisk diktatur som eneste løsning. Cubaturen var ment som en ren snegletur, men nå ønsker jeg også å lære mer om hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere.

Esben Esther Pirelli Benestad, Rikshospitalet og Helsetilsynet

Esben Esther Pirelli Benestad har gjennom mange år gjort den jobben som Rikshospitalet har nektet å gjøre; å støtte transfolk i ønsket om en kropp til å leve i. For dette har Helsetilsynet mottatt flere klager – ikke fra pasientene selv, men fra perifere personer og instanser i pasientenes liv.

Til sammenligning er jeg en av svært mange som har klaget Rikshospitalets seksjon for transseksualisme (SfT, tidl. GID-klinikken) inn for Helsetilsynet. Ingen av disse sakene har falt ut til pasientens fordel. Avgjørelsene har vist særdeles liten åpenhet rundt saksgangen (med unntak av at Rikshospitalet i det lengste unngår å svare på henvendelser fra Helsetilsynet og slik oppnår å hale ut saksbehandlingstiden). Hvem som benyttes som sakkyndig får klager ingen opplysninger om, men det er grunn til å anta at dette ikke er uavhengige personer, men derimot ansatte på den innklagede institusjon. Konklusjonene bærer preg av at pasientenes opplevelser bagatelliseres og Rikshospitalets uttalelser ikke blir satt spørsmålstegn ved.

Ut av skapet: Kulturelite

I Klassekampen skrives det om hvordan ordet «kulturelite» brukes for å kneble sunn kulturdebatt. Dette er noe som har irritert meg ganske lenge. Så når Susanne Christensen foreslår på twitter å ta ordet tilbake på samme måte som homser har tatt «homse» tilbake, tar jeg utfordringa.

Jeg kommer herved, som den første i Norge, ut av skapet som del av kultureliten.

Nå føler jeg meg ikke egentlig som en del av noe som helst, men det er mulig at nettopp ekstrem individualisme er del av det å tilhøre kultureliten. Det sies også at kultureliten har makt, og jeg håper at noen tar utfordringa og viser meg hvordan jeg har makt.

Fordommer – Årsmøte i LFTS og utmelding

Det er så langt bare to steder jeg har fått negative tilbakemeldinger, møtt fordommer og direkte vond vilje i forbindelse med at jeg vil være mann og føler at det er det jeg er.

Disse to stedene er de to som i særdeleshet burde sette sin ære i å behandle folk med respekt. Det ene føler jeg meg ikke fri til å omtale ennå, men det andre er LFTS – Landsforeninga for transkjønnete som de kaller seg, enn så lenge. Helt fra første gang jeg tok kontakt med dem har jeg følt meg avfeid som noe annet enn jeg er. Selv om jeg i utgangspunktet var usikker på min identitet da jeg tok kontakt med dem første gang, har jeg siden gjentatte ganger påpekt at jeg har en mannlig identitet og vil omtales med tilhørende pronomen o.s.v.

I dag hadde denne parodiske klubben årsmøte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at det ble mitt siste og forberedt å si nøyaktig hva jeg mente om måten organisasjonen drives på, dens politikk og forsøk på å stemple enkeltmennesker. Jeg har dem mistenkt for å selv ville bestemme hvem som er transkjønna, «menn eller kvinner som ønsker kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet» eller hva det enn er som er den korrekte termen på målgruppa for øyeblikket…

Selv om jeg viser solidaritet med dem som har identitet som både menn og kvinner og dem som tilhører et tredje kjønn o.s.v. betyr ikke det nødvendigvis at jeg ikke anser meg selv som mann og vil bli behandlet som det. Jeg ville tro at det ikke er så vanskelig å forstå. I andre sammenhenger er det helt ok å vise solidaritet og kjempe for grupper man ikke selv tilhører. Men altså ikke i LFTS.

I dag forsøkte lederen Tone Maria Hansen atter en gang å framstille meg som transperson. I hennes definisjon er dette mennesker som ikke har noe krav på behandling fordi de ikke kan oppvise en kjønnsidentitet som mann eller kvinne. Hun har konsekvent forsøkt å putte meg i den båsen så lenge jeg har vært medlem i LFTS. Og nå er jeg grundig lei. Det er helt åpenbart et forsøk på å avskrive min kritikk av henne som leder og organisasjonen i sin helhet.

Man skulle tro at en slik forening, med så mange fine ord i arbeidsprogram og vedtekter om omsorg, mangfold, støtte o.s.v. skulle  holde seg for god til å  dyrke  ensretting på den måten de gjør. Jeg lar meg ikke mobbe. Til det er jeg ganske riktig for gammel og erfaren. Det Tone Maria og resten av styret har klart er å frata meg troen på organisasjonsliv som arbeidsform for å skape forandring til det bedre. For et organisasjonsmenneske som meg er det faktisk veldig trist å innse at de fleste organisasjoner gjør ting verre der de skulle gjøre det bedre. Jeg har sett på nært hold hvordan personkonflikter i LLH legger etter seg ødelagte nettverk, ødelagte vennskap og ensomme mennesker.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre av lederen i LFTS og hennes lojale tilhengere at GID-klinikken aldri ville eksistert uten dem. Slik som situasjonen er begge steder er jeg nå tilbøyelig til å mene at det hadde vært bedre. Jeg tror ikke alternativet til det nåværende tilbudet er manglende behandling. Det kan etter mitt syn bare bli bedre, ikke verre. Styret i LFTS ligger her 8 år etter utviklinga. Spørsmålet er ikke lenger hvordan vi kan opprettholde et behandlingstilbud, men hvordan vi kan forbedre det.

Og jeg har for lengst skrevet for mye om det andre stedet jeg har møtt fordommer.

Utenom disse to stedene har jeg bare opplevd genuin nysgjerrighet, toleranse og forsøk på å forstå. I likhet med lederen i LLH er jeg ikke så begeistra for ordet toleranse, men det er bedre enn hat og fordommer. Aller helst vil jeg bli respektert som meg selv; en litt annerledes, men like fullt mann. Og det kan jeg åpenbart ikke få i LFTS. Det var på høy til å melde meg ut og jeg føler at jeg fikk sagt i fra om hva jeg mener.

Ei framtid som journalist?

Jeg tok testen som er bakgrunnen for de siste dagers oppslag om journalisters kunnskapsløshet. Jeg syntes de fleste spørsmålene var ganske lette, og tar meg ikke særlig nær av mine mangelfulle kunnskaper om valgsystemet i USA. Å kalle det et demokrati er å overdrive, uansett hvor fine ord de har på systemet.

At USA er medlem i en Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa burde jeg vel tenkt meg, men siden USA ikke ligger i Europa virka det lite logisk at de skulle være medlem. Vel,vel. Resten var i alle fall rett. 8 av 10 riktige er jeg absolutt fornøyd med. Så får det heller være at jeg er overkvalifisert for å bli journalist også.

Sjokkerende bestialiteter

Jeg lar meg ikke sjokkere av at homser blir piska til døde og hengt i iran. Opprørt? Ja, men ikke sjokkert. Det er liksom ikke annet å vente. Skildringer av konsentrasjonsleire under 2. verdenskrig sjokkerer meg heller ikke, selv om jeg blir opprørt.
Det som virkelig sjokkerer meg er når regimer eller mennesker man bør kunne forvente mer av, behandler folk på umenneskelige måter. USAs bruk av dødsstraff er et eksempel. Drapet på Brandon Teena et annet.
Her om dagen leste jeg litt homohistorie fra 2.verdenskrig. Som kjent ble homser internert i konsentrasjonsleire i Tyskland. Dette visste jeg fra før. I tillegg stod de nederst på rangstigen og hadde størst dødelighet av alle fangegruppene. Det sjokkerende var opplysningen om at en del av disse ble putta i fengsel etter krigen for å «sone ferdig straffa».
Mens jøder og politiske fanger fikk stor sympati og oppreisning etter krigen, fortsatte homoseksuelle handlinger å være forbudt. Homser kunne dermed risikere å sitte i konsentrasjonsleir under krigen, bare for å bli videreført til vanlige fengsler etterpå, hvis de overlevde. Noen mulighet til å klage hadde de ikke, siden de etter loven var kriminelle.
For meg er dette blitt et bevis på verdens vannvittige ondskap. Jeg tenker på det hver gang jeg synes jeg har det fælt. Jeg kunne hatt det verre, tenker jeg da, mye verre. En kompis kommenterte at dette måtte være et kroneksempel på hvordan man kan frata mennesker all tro på samfunnet.
Ondskap finnes i alle samfunn, ikke bare i diktaturer og under tyranner som Hitler og Stalin. Det er grunn til å være på vakt uansett hvor demokratisk og åpent et samfunn er. Jeg vil oppmuntre mennesker til å tenke selv og ikke bare godta urett fordi loven sier at det er rett.