Immanuel har fått diagnosen transseksualisme, men har fortsatt mareritt om å bli «bortsorterad». Hans største frykt er min virkelighet.
En del vil påstå at det ikke kan være så ille å få resten av livet sitt i retur på GID-klinikken: Jeg lever jo fortsatt. Det får meg til å lure på om de hadde forstått alvoret hvis jeg ikke levde lenger. Sannheten er at det er lettere å glemme de døde enn de levende, så jeg klamrer meg fast fortsatt.
Å få avslag på GID-klinikken opplevdes som en dødsdom. Nå har jeg levd snart to år på ren trass og testosteron, snart to år på overtid. Jeg er sliten langt inn i margen. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle overleve avslaget. Heldigvis fikk jeg testosteron fra legen min. Det ga meg det lille håpet jeg trengte om at utsiden en dag kommer til å matche innsiden.
Jeg prøver å lappe livet mitt sammen så godt jeg kan, men det mangler store biter; følelsen av at kroppen min er min, trygghet på at jeg får lov til å være meg selv, mulighet til å senke skuldrene og være meg selv, tro på at hva jeg sier og hvem jeg er betyr noe som helst, evne til å stole på helsepersonell m.m.. Men har jeg klart to år i dette ingenmannsland, skal jeg vel klare en dag til og enda en og enda en… Jeg har ikke tenkt å gi opp. Jeg tror tross alt at det er vanskeligere å bortforklare, overse og glemme de levende enn de døde. Og jeg tilhører merkelig nok de førstnevnte og planlegger å fortsette med det.
Tarald Stein 