Byslekt

Når man søker etter slekt på landet er bygdebøkene til stor hjelp. Noe tilsvarende for byene finnes ikke. Så hvordan finner man ut av slektskap med kirkebøker som eneste utgangspunkt?

Som oftest har man en dåp av et ektefødt barn som utgangspunkt. Er man heldig er både mor og far oppført, men i eldre tid ble gjerne bare faren nevnt. Og er man riktig uheldig har han et veldig vanlig navn som Hans Olsen og et søk etter ekteskap resulterer i et utall treff. Det man da må gjøre er å eliminere ekteskap. Her er noen tips:

  • Koner som dør før barnet blir født kan strykes. Det samme kan kvinner over 50.
  • Man kan søke opp flere barn av Hans Olsen i håp om at mor er oppgitt der.
  • Man kan undersøke hvem fadrene er, ofte finner man en fra hver av foreldrenes familie, spesielt ved de eldste barnas dåp.
  • Barn av Hans Olsen som deler flere fadre er mest sannsynlig søsken.
  • Sjekk om det paret du mistenker får andre barn for tett opptil det du er på jakt etter. La oss si at Hans Olsen og kona Marie Pedersen får barn i juni. Da kan de ikke få et nytt barn allerede i september.
  • Det er sannsynlig at noen av barna er døpt i samme kirke som foreldrene giftet seg i. Lag en tidslinje.
  • Sjekk også om Hans Olsen er oppført som fadder hos det du nå antar er hans søsken.
  • Det er også sannsynlig at ekteparet kommer fra samme sosiale klasse. Hvis faren til hans var borger i byen, er det mindre sannsynlig at hans kone Marie er datter av legdslem Peder. Her trengs det en del sosialhistorie for å vite klassetilhørighet.
  • Normene for oppkalling av barn ble oftest fulgt. Den førstefødte sønnen skulle kalles opp etter sin farfar, den andre sønnen etter morfar, den første datteren etter farmor og den andre datteren etter mormor.
  • I de fleste tilfellene er mannens yrke permanent.

Summen av dette blir at du med stor sannsynlighet har funnet riktige foreldre.

Feilkilder:

  • Klasse var ikke alltid permanent. Det kunne ta mange generasjoner å klatre oppover, men bare en å falle ned.
  • Krangel i slekta var nok ikke uvanlig, og da vil ikke dåpsfadre være til noen hjelp (kanskje bare forvirrende). Dette kunne også få dem til å avvike fra normene om oppkalling.
  • Døde barn. Hvis du har en folketelling som utgangspunkt vil bare levende barn vises. Den eldste heter da kanskje Osmund og man kunne tro at han er oppkalt etter farfar, mens han i stedet er oppkalt etter morfar. Den eldste døde nemlig.
  • Hverken bosted eller yrke er helt permanent. Kanskje drakk han og mista jobben, kanskje jobba han seg oppover og spesialiserte seg.

Skifter, altså arveoppgjør, kan trumfe alle andre kilder når det gjelder å fastslå slektsskap, men disse finnes bare der det faktisk finnes noe å arve. De er heller ikke transkribert, og etter mitt syn generelt uleselige.

Generelt er forskning på byslekter i lavere klasser en oppgave for viderekomne. Jeg synes det er den mest spennende delen av hobbyen, men også den vanskeligste. Derfor er jeg nok også mest stolt av den slektslinja jeg har klart å spore ni ledd bakover bosatt i Bergen.

En del av fortida er borte

Farmora mi døde i går morges. Hun var den siste gjenlevende av besteforeldra mine. Det er lenge sia jeg snakka med henne. Hun hadde ikke noe enkelt liv og var mye syk. Foreldra mine ga opp å forklare henne om navnebyttet mitt. Det kan jeg godt forstå, men det var nok medvirkende årsak til at jeg ikke følte for å besøke henne de siste åra.

Den siste som kalte meg noe anna enn Tarald er borte for godt. Jeg håper hun nå endelig finner hvile.

Straffbart

I likhet med Trollhare forsøkte jeg en gang i tida å bli kvinne. I mange år. Jeg har ikke så lett for å gi meg når jeg har bestemt meg for noe. Når ingen så meg prøvde jeg å gå som ei jente. Jeg ville sminke vekk den mannen jeg så i speilet, som ingen andre så. Da jeg ble gravid håpa jeg i all hemmelighet at det å få barn skulle være en slags magi; at jeg plutseilg ville føle meg som kvinne. I stedet ble det åpenbart hvor umulig det var.

Det straffa seg hardt å ha forsøkt å bli kvinne. Det betydde at jeg ikke fortjente å få være mann, og i ytterste konsekvens derfor ikke fortjener å være til. Foreløpig klamrer jeg meg fast likevel. I dag snakka jeg med ei venninne av ei som ikke klarte det. De er mange. Hvis noen skal orke denne kampen må det være meg. Og hvem skal skrive bøkene mine hvis jeg dør?

I morra går fristen ut for Rikshospitalet til å uttale seg om klagene mine, etter at Helstilsynet måtte purre på dem. Hvor mange ganger vil Helsetilsynet gidde å purre på dem?