Personnummer – byråkratiske irrganger

Nå nærmer jeg meg ferdig med å oppdatere alle etater og instanser som opererer med personnummer. Erfaringene er mildt sagt ulike.

• Pass. Ingen problemer. 450kr.
• Førerkort. Ingen problemer. 340kr
• Mobilabonnement. Jeg hadde hørt at dette var et problem. Det viste seg at Telia ikke lagrer personnummer. I de tilfellene jeg får beskjed om at telefonnummeret og personnummeret ikke stemmer overens ligger altså ikke problemet hos dem.
• Bank.
  • Dnb oppdaterte personnummer automatisk fra folkeregisteret. Veldig praktisk. Men siden de nå innfører nye gebyrer, vil slutte med kontanter og støtter oljeledningsprosjektet i Standing Rock vil jeg ikke lenger være kunde der.
  • Jeg vurderte å bytte til Skandiabanken, men de vil ikke ha fattige kunder. Kredittsjekk selv for et vanlig bankkort. Jeg har ingen betalingsanmerkninger, men tjente under 100 000 i fjor.
  • Landkreditt Bank. Noe mer komplisert. Ingenting gikk automatisk og det endte med at jeg måtte troppe opp på kontoret deres med nytt pass. Løsninga ble å avslutte den kontoen jeg hadde der og opprette ny. Glimrende service i den begrensa åpningstida de har.
• Apotek. E-reseptene var ikke automatisk overført fra det gamle til det nye personnummeret, men jeg fikk medisin likevel etter å ha forklart saken og oppgitt gammelt personnummer. Gjorde dette bare en gang før jeg ba legen skrive nye e-resepter.
• Lege. I utgangspunktet ikke noe problem, men mitt legesenter har innført Pasientsky som erstatning for sms og internett. Og det viste seg at denne plattformen ikke har noen løsning for endring av personnummer. Så nå kan jeg bare kommunisere med legesenteret på telefon, oppmøte eller pr. post. Utrolig tungvint, spesielt når man har telefonskrekk og problemer med å oppfatte muntlig informasjon, men det er håp om at de finner ut av det etter hvert. Ekstra idiotisk er det fordi dette legesenteret har flere transpasienter enn de fleste andre.

Det kan fortsatt dukke opp nye utfordringer og problemer, så denne posten kan oppdateres eller få en oppfølger. Så langt har personnummerendringen kostet meg nesten 800kr. Den bistre minen på passbildet skyldtes bare at jeg måtte fjerne en del av meg (ta av meg brillene), ikke prisen (uttrykket er omtrent det samme på førerkortet, av samme grunn).

Etter å ha venta i over 10 år er det utrolig deilig å endelig kunne bevise at jeg er meg! Jeg har nå mye mindre sjanse for å komme i trøbbel ved utenlandsreiser (med mindre de bruker kroppsskannere som i USA), jeg kan vise at jeg er meg på post, bank, apotek, politi o.s.v. uten langsommelige utleveringer av sensitiv informasjon, og skulle jeg komme ut for en ulykke kan jeg identifiseres. Stort sett har jeg ikke hatt særlig problemer med mitt gamle kvinne-nummer, men vissheten om at det kunne skje noe har hemmet min livsutfoldelse og senket livskvaliteten. Kanskje kan jeg også snart slippe å betale 4000kr i året for å få være mann (testosteron).

 

NAVklart: Endelig minstepensjonist?

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

NAVs utfordringer

Jeg har skrevet brev til Arbeids- og sosialminister Robert Eriksen (FrP) som et svar på hans invitasjon til å fortelle ham hvordan NAV kan bli bedre fra et brukersynspunkt. Nedenfor følger hovedpunktene i brevet. En del personopplysninger og egenerfarte eksempler er redigert bort.

• AAP: Hele innføringen av AAP virker mislykket. Forsøket på samordning av de gamle ordningene har ført til mangel på individuell tilpasning. For mange har ordningen bare vært en årelang ventestasjon før uføretrygd som har bidratt til å gjøre dem sykere. Usikkerhet for framtida og fattigdom gjør folk syke(re).
• Byråkrati: Kravet til dokumentasjon for den minste ting fører til mistenkeliggjøring, lang saksbehandlingstid og generell usikkerhet og frustrasjon. Historiene om NAV-leger som underkjenner fastleger og spesialister uten å ha møtt pasienten er skremmende.
• Meldekort: Utfylling av meldekortet er ikke logisk. Og reglene virker veldig stivbeinte og tildels mot den allmenne rettsoppfatning. Eksempel1: Punktet for om man har vært syk de siste 14 dagene. Man skulle tro at punktet for sykdom skulle krysses av hver dag for dem som er kronisk syke, men slik er det ikke. Man må på møte for å bli opplyst om at dette punktet gjelder annen sykdom enn den som gjør en arbeidsudyktig. Ikke logisk. Eksempel2: Avkrysning for fravær. Reglene her fører til at man låses til bostedet uten mulighet til å besøke familie og venner ellers i landet. Man kan f.eks. ikke besøke familie i juleferien, men må sitte mutters alene. Krysser man av for fravær mister man penger. Folk som leverer meldekort bør tillates ferie uten at de skal gå konkurs av den grunn. Helst 4 uker, men litt er bedre enn ingenting. Jeg frykter at dagens system i tillegg til å svekke folks helse, også fører til at terskelen for å holde tilbake informasjon (f.eks. om hvor man tilbrakte jula) senkes (=større fare for trygdesvindel).
• Ung ufør: Ordningen er tenkt å være en ekstra sikkerhet for folk som aldri har opparbeidet seg pensjonspoeng o.l., men dette er åpenbart ikke regulert etter den økte andelen som tar høyere utdanning. Aldersgrensen på 26 virker utdatert. Med sykdom underveis i utdannelsen er det ikke uvanlig at man fyller 30år før man skal ut i fulltidsjobb for første gang.
• Samvær med barn: Mange NAV-klienter har ikke økonomi til samvær med barn som bor hos den andre forelderen et annet sted i landet. Det hjelper ikke å svinge pisken om økt bidrag mot de som ikke har bidragsevne. Derimot ville det hjelpe om man kunne søke om en ekstra pott til dette formålet, eller dekning av utgifter. Det er et uttalt mål fra Regjeringen at barn skal ha samvær med begge foreldrene. Da er det ekstra synd at det saboteres av samme regjering.
• Bolig: Det er som kjent dyrere å leie enn å eie, noe som spesielt går ut over folk som har dårlig økonomi. Det trengs flere kommunale boliger, spesielt i byene.
• Kontroll: Stadig utvidede fullmakter til hva NAV kan kontrollere skaper inntrykk av at alle klienter er potensielle svindlere. Før man forverrer dette ytterligere bør man i alle fall granske hvor store summer folk har krav på men ikke får. Det kan dreie seg om manglende informasjon om hva man kan søke om, saksbehandlingsfeil eller rett og slett at folk gir opp i møtet med dokumentasjonskravene og byråkratiet.

De fleste av disse problemene kan løses med en allmenn borgerlønn, men det ligger evt. mange år fram i tid og noe må gjøres snarest.

Jeg har forsøkt å fatte meg i korthet. Jeg håper likevel at resonnementene er forståelige og at dette videreformidles til ministeren. Ta gjerne kontakt for ytterligere informasjon.

Plastisk operasjon gir nytt personnummer

Er det ikke litt pussig at en plastisk operasjon gir mulighet til å endre personnummer? Og at den samme operasjonen får ulik merkelapp med det samme man krysser landegrensa? Du tror kanskje at en nødvendig behandling i Norge også regnes som nødvendig hvis du er i utlandet? Der tar du feil.

For tida jobber jeg i LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. I transnettverket har vi ei dame som ble avvist av GID-klinikken og som derfor dro til Thailand for å få den nødvendige behandlinga for egen regning. Behandlinga inkluderte kastrering, som altså er kravet for å få nytt personnummer.

Bl.a. i det norske helsesystemet er dette kategorisert som nødvendig behandling og dekkes av folketrygden. Nå er det slik at transpersoner som blir avvist på GID-klinikken må til utlandet for å få denne behandlinga (og betale selv). Men da mener Folketrygden plutselig at det ikke er nødvendig behandling, men plastisk kirurgi. Hvem har fortalt dem det? Jo, Rikshospitalet.

Synes du dette høres urimelig ut? Skriv under på oppropet mot diagnosemonopolet her.