Jeg ser på NRK-serien og undres. Ideen om urørt natur, statisk natur som er slik den alltid har vært er jo en illusjon, helt på linje med ideen om det typisk norske eller den monoetniske nordmannen.
Det som for oss virker evig, forandrer seg bare for langsomt til at vi kan oppfatte det i løpet av en mannsalder. Snaufjellet har ikke alltid vært snaut. Gjengroing handler oftest om at naturen tar tilbake det menneskene ikke lenger bruker. Det er noe konservativt og livsfjernt over deler av naturvernet som jeg har store problemer med.
Nå er det ikke sånn at jeg synes vi skal ture frem som om det ikke fantes noen morgendag og ødelegge det vi har. Det er slik at menneskets evne til ødeleggelse er mange ganger større i dag enn for bare 100 år siden. Og det er et poeng å la noe være så urørt som mulig (monstermaster og kraftlinjer tar seg dårlig ut på naturbilder).
Men hvis naturen bare blir en hobby, et nasjonalt smykke vi tar frem i festtaler og ellers ikke har noe med å gjøre, så mister vi forholdet til den. Jeg mener at naturen og mennesker må eksistere i et samspill. Menneskets historie som art er historien om å være en del av naturen og samtidig kjempe mot den. Naturen har tatt liv og gitt liv.
Å reise sørover i verden, både til Frankrike, Spania og Cuba, har hjulpet meg å se det anakronistiske ved norsk naturvernsideologi. Landene sør i Europa kan knapt smykke seg med urørt natur, til det har de vært for tett befolka over tid fordi naturen er mer fruktbar enn her. Tvert imot et naturen et vitnesbyrd om menneskenes historie og kultur. Det gjør et minst like sterkt inntrykk på meg å se sporene etter sivilisasjoner som har forma naturen for at menneskene skal ha det bedre, som å se tomme fjellvidder og gammel skog.
Aller mest lærte jeg nok på Cuba, landet som i 2006 ble kåra til det eneste landet med bærekraftig utvikling av WWF. Cuba er også et av landene med flest unike arter av planter og dyr, og hvor naturvern i global sammenheng derfor er viktigst. Det er også et fattig land, selv om ingen sulter ihjel og alle får gå på skole. Cubas miljøvennlighet er ikke et overskuddsfenomen eller nasjonal hobby, som i Norge, men en dyd av nødvendighet. Hva gjør et land når handelsforbindelsene bryter sammen og forsvinner, når det ikke lenger er mulig å importere all den oljen man trenger? Jo, man må satse kraftig på bl.a. fornybar energi (i dette tilfellet produksjon av biogass fra husdyrmøkk), lokal produksjon av varer (urbant jordbruk) og økologisk dyrking.
Nå studerte jeg hverken kubansk økonomi eller jordbruk mens jeg var der, men jeg så en god del av deres verna naturområder, og livet i og rundt. Bruken av de verna områdene var det første som overraska meg. Det foregikk utstrakt jordbruk mange steder, økologisk selvsagt. Faktisk fikk jeg ikke helt klart for meg hva som var forbudt i disse områdene. Jeg antar at flatehogst og tilsvarende større inngrep var forbudt, men de hyppige orkanene gjorde at dette forbudet ikke nødvendigvis fikk sette særlig preg på landskapet.
Turistindustrien som blomstra rundt parkene gjorde det klart at vern var i lokalbefolkningas interesse. Det dreide seg bl.a. om guida turer, som vi nordmenn burde bli flinkere til. Det virker som en god idé å pålegge utenlandske turister guiding til f.eks. Prekestolen. Denne delen av turistindustrien var statlig, drevet av forsvaret. Og hvorfor skal alle andre statlige oppgaver enn forsvaret måtte lønne seg i Norge? Dette ga dessuten opphav til en god del humor for oss besøkende. Selv om jeg personlig ikke liker så godt å bli guida, ser jeg poenget. Til sånne som meg kunne de heller solgt et hefte med oversikt over flora og fauna og et kart, og tjent minst like mye. Man kunne også laga flere ulike ruter og mer individuell tilpasning (og priset det deretter, jeg innser det).
For lokalbefolkninga var nok frakt av turister og salg av suvenirer viktigere, oftest en kjærkommen inntekt ved siden av å drive jordbruk. Suvenirene var oftest produsert lokalt av lokale råvarer som tre, horn og skjell. Den ganske nye ordninga med innkvartering av turister hos private var populær både blant kubanere og turister (selv om inntektsforskjellene det resulterer i begynner å skape politiske problemer).
Nå er kke dette en reiserapport fra Cuba, så jeg stopper der. For det jeg kanskje savner aller mest i serien «Min natur» er den naturen som er åpenbart påvirka av mennesker. Den er min favoritt, både på Cuba og i Norge. Den er mer tilgjengelig enn høyfjellet og er rikere enn man tror. Når skal vi begynne å verne hageområder og grøftekanter? Sannsynligvis er det ikke nødvendig, men det er på tide at vi begynner å tenke på hvordan vi best tar vare på det naturmangfoldet vi vasser rundt i hver dag. Hva med tilskudd til villeng-hager? Kommunalt vern av villniss? Priser for mest overgrodde hage? Mulighetene er mange.
Følelsen av dette samspillet mellom natur og mennesker fant jeg f.eks. i den botaniske hagen i Havanna (som minna meg om min morfars nedlagte drivhus før alle vinduene var borte), der drivhusene føltes helt magiske med sin nedslitthet og overgrodde preg:
Tarald Stein 