Lest: Kautokeino en blodig kniv

Lars Pettersson har skrevet en krim ganske etter min smak. Det er hans første, men forhåpentligvis ikke den siste. Den skildrer et miljø som er utypisk i kriminalromaner slik at man lærer noe nytt. Jeg opplever skildringa av det samiske og Kautokeino som balansert og nyansert, med forbehold om at jeg ikke har direkte kjennskap til noen av delene.

Boka får meg til å lengte tilbake til Tromsø. Skildringa av Kautokeino minner meg på turen med folkehøyskolen, der vi overnatta i campinghytter utenfor tettstedet og dro inn til hotellbaren på kvelden. Jeg har også besøkt andre steder som nevnes i romanen; Skibotn, Karesuando, Kilpisjärvi. Jeg tror til og med at jeg kjente igjen noen karakterer.

Jeg forsøkte gjennom hele boka å finne det typisk samiske, det utprega, det som skiller den samsike kulturen fra den norske. Jeg fant det ikke. Reindrifta er selvsagt en typisk samisk næring, men de fleste samer har ingen tilknytning til den. Fordi slekta til dattera mi er kystsamisk er jeg mest interessert i den kulturen, så jeg forsøkte å finne noe som kunne omfatte også den.

Det romanen peker på som typisk samisk er viljen til å gå rundt grøten, snakke i koder bare de innvidde forstår, å sette familien og slekta foran individet, å definere enkeltmennesker i forhold til hvem de er barn av og i slekt med o.s.v. Alt dette er trekk jeg kjenner igjen fra min egen bondeslekt på Vestlandet, om enn svakere og uten et fremmed språk. Jeg kjenner det også igjen fra oppveksten i Jølster. For meg blir dette derfor ikke en roman om det typisk samiske, men om konflikten mellom dem som reiste bort og dem som ble igjen.

Romanen minner meg på hvor takknemlig jeg er for at foreldra mine reiste ut og fikk seg utdannelse slik at jeg er løsrevet fra en kultur som setter familien foran individet. Jeg har kjempet for mine valg i livet og kan ikke forestille meg hvor vanskelig det ville vært i en kultur der selve det å kjempe for sine egne valg er ansett som et svik i seg selv. Når jeg har møtt en slik kultur har jeg følt det klamt, klaustrofobisk og deprimerende.

Romanen er glimrende. Den etterlater meg ambivalent. For selv om kulturen og kodene er det motsatte av alt jeg er og står for, føler jeg minst like mye avsmak for det å tilhøre majoriteten, kolonimakten. Tidligere har jeg skrevet en del om det samiske; i Kulturkrasj innad i Norge og i Ut av skapet: Wannabe-same, og jeg har også gjort halvhjertede forsøk på å lære meg samisk.

På noen måter er jeg utprega moderne og urban: Jeg foretrekker mennesker som snakker rett ut, som er åpne og ærlige, og jeg ønsker å være slik selv. Jeg nekter å fanges inn av grupper som krever total lydighet og lojalitet, enten det er religiøse sekter eller tradisjoner basert på slektskap. Jeg er tettere knytta til venner enn til familien. Jeg motsetter meg forsøk på sosial kontroll og foretrekker å ikke kjenne naboene mine.

Det vil selvsagt ikke si at jeg mener alle bør være som meg. Uten bosetting i bygde-Norge stopper byenes matforsyning og byene vil befolkes av mennesker som egentlig ikke ønsker å bo her, mennesker som tar med seg sin kultur for sosial kontroll og merkelige sosiale koder. I den sammenhengen er det fullstendig likegyldig om etnisiteten er samisk, norsk eller pakistansk. Ja, la oss anvende norsk distriktspolitikk også internasjonalt!

På besøk hos Olaug og gjensyn med egne gjenferd

Olaug Nilssen er den vennen jeg har kjent lengst. Det vil si sia vi gikk på videregående i Førde. Og sia hun nå bor i Odda og jeg befinner meg på påskeferie en times busstur unna, dro jeg på besøk i dag.

Jeg liker egentlig ikke å bli minna på tida fra 20. november 1989, som fortsatt står for meg som en svart dag i mitt liv og begynnelsen på den mørke middelalder i min sjel, til jeg flytta hjemmefra. Men det er en nødvendig konsekvens av å besøke Olaug, sia det var i den perioden vi blei kjent.

Blant anna har hun omtalt vår spede debut som forfattere i programmet til teaterstykket «Få meg på for faen», basert på boka ved samme navn. Det er en morsom episode fordi den er typisk for oss begge. Vi deltok begge i avisa Firdas novellekonkurranse for ungdom i 1993. Olaug fikk komme på trykk og skrøt av det på påskeleiren vi var på det året. Jeg sa ingenting om at jeg hadde vunnet 2.premien – de første pengene jeg fikk for å skrive. Hun hadde fått S på novella si på skolen, min hadde sannsynligvis fått M. Hun skriver også om hvordan hun ikke turde å sende noen tekster til Lefsa skoledagbok, der jeg fikk dikt på trykk to ganger.

Jeg hadde glemt episoden helt til hun spurte om å få bruke den. Det er nok mye jeg har glemt fra de åra. Seinere gikk vi i parallellklasse på videregående, men hadde ikke særlig mye  kontakt før i russetida. Da satt vi sammen på nachspiel og la store planer for framtida.  Og det påfølgende året gikk vi en periode på samme folkehøgskole, Forfatterskolen Heimly på Finnsnes.

I dag prata vi mye om at diktsamlinga mi kommer snart. Hun mente Firda burde intervjue meg i den anledning, men jeg er neimen ikke sikker. Ei stund prata jeg mye om den tida, men uten at det hjalp. Nå har jeg stort sett slutta å snakke om det. Og jeg veit ikke om jeg kan stille opp som bygdas store sønn, forfatteren. Tanken gjør meg en smule kvalm. Samtidig kan jeg ikke si noe om hvordan det virkelig var. Det vil være å sutre og stille meg lagelig til for hogg. Det har jeg gjort nok av. Så selv om jeg gjerne vil bruke alle muligheter for publisitet, slik at boka blir kjøpt og lest av flest mulig og jeg får et bra grunnlag for å leve av skrivinga, tror jeg ikke jeg har noe å si til Firda som egner seg på trykk. Det slår meg at min gamle dagdrøm om at hele bygda skulle bli utsletta av ei atomulykke fortsatt står ved lag, om enn mindre intenst.

Jeg hater å si det, men jeg er fortsatt redd dem. Redd for å bli latterliggjort, redd for å få opplevelsene mine stempla som innbilning, redd for den usynlige, hviskende ondskapen som kalles bygdedyret – og som selvsagt ikke finnes i følge bygdeboerne.

For å beholde sjela mi laga jeg et fiendebilde av dem, et bilde som sikkert ikke er helt korrekt, men som jeg trengte for å overleve. Det virka, åpenbart. Og nå er jeg beredt til å bruke akkurat samme våpen mot GID-klinikken om nødvendig. Jeg lærte i alle fall noe. Kanskje det stemmer at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, selv om det er en klisje? Jeg veit ikke.

Mens jeg var hos Olaug prøvde jeg å regne etter hvor lenge det er sia jeg var der sist. Det nærmer seg ti år. Fortsatt er jeg ikke klar til å møte fortida. Hadde det enda hatt form som et dyr; med skarpe tenner, ville øyne og giftig spytt. Da kunne jeg søkt viltnemnda om fellingstillatelse og gått på jakt med skarpladd våpen (hvis jeg hadde noe). Men hvordan dreper man et spøkelse, en tåkedott, en skygge? Kanskje med ord, men de orda har jeg ikke ennå.

(Som de fleste har merka er bygda ikke omtalt ved navn (Førde er en by og passer ikke helt til beskrivelsen). Det er med vilje.)