Innlegg tagget ‘bygdedyr’

Hekseprosessene er en skamplett i norsk (og europeisk) historie, enten det dreide seg om undertrykking av samisk kultur i Nord-Norge eller om fattige, utstøtte kvinner. Det hadde vært kult å ha ei heks i familien, men jeg må innrømme at det ikke er fullt så kjekt å oppdage at to av mine forfedre medvirka til å få ei kvinne brent på bålet.

12. januar 1650 arresteres Ingeborg Olsdatter på begjæring fra allmuen. En måned seinere holdes det ting i Engesund i Fitjar. Laurits Viersen Totland (1605-84) var lensmann og min 8.tippoldefar. Ingeborg var født i Bergen, men hadde farta rundt i Sunnhordland hele sitt voksne liv og tigga. Bl.a. holdt hun og mannen til ei stund på Bømlo.

Ei rekke av bygdas folk står fram og vitner mot henne. Når hun ikke får det hun ber om fra folk, kommer hun med skumle (men vage) spådommer og forbannelser. Og disse går ifølge vitnene i oppfyllelse. Det er tydelig at Ingeborg bruker det eneste maktmiddelet hun har for å skaffe seg mat; hun spiller på bygdefolkets overtro.

En annen av mine 8.tippoldefedre; tidligere lensmann Endre Levåg (1600-56), har sendt en tjener for å vitne på sine vegne. Endre kom i klammeri med Ingeborg en gang mens han fortsatt var lensmann. Etterpå skal hun ha sagt «Han springer nu svar let, men inden faa aar skal han ikke springe saa kaad som nu han gjør.» Omtrent et år seinere fikk han så vondt i hoftene at han knapt kunne gå over gulvet med stokk, og han mente at Ingeborg hadde kasta denne sykdommen på ham. Dette vitnemålet ligner flere av de andre siden det ikke inneholder noen voldsomme overnaturlige fenomener. “Ondt har hun lovet og ondt er etterfulgt,” oppsummerer tingboka.

Ett av vitnemålene skiller seg ut: Johans Kleppe forteller om ei ku som hadde blitt dårlig i venstre bakfot, etter at Ingeborg hadde gått misfornøyd derfra. Kua måtte til slutt avlives, og da han flådde den var kjøtt og hud blå, og ut krøyp et dyr med fire bein, ører som ei mus og hode som en orm. Dette er jo som tatt rett ut av islendingesogene, så noen hadde visst bedre fantasi enn andre… Han skal ha vist dyret til tre andre, men ingen av dem vitner (etterlyses heller ikke).

Rettssaken går over tre etterfølgende ting (Engesund, Hystad og Kyvik). Også hennes egen mann, Jens Omundsen, vitner mot henne. Han mener hun lurte ham til å gifte seg med henne, og sier at hun banner og truer ham også. Ja, han går så langt som til å si at hvis hun ikke hadde blitt fengsla nå, ville han selv ha angitt henne. Jeg lurer på hvor mye av motivet hans var frykt for selv å havne på bålet. Men han så nok også sitt snitt til å bli kvitt ei kone som ikke var til å være i hus med. Likevel må vi nok anta at ingen ville sverge på Bibelen over noe de visste var løgn, så de trodde sannsynligvis fullt og helt at Ingeborg kunne sette sykdom på folk og dyr.

Dommen faller 20. april og 21. mai blir hun brent på bålet på Horneland. Gjennom hele saken har hun nektet å ha noe med alle sykdommer og dødsfall som har ramma bygdefolket og deres kyr. Ingen har vitnet til hennes forsvar. Selv om hun nok har vært plagsom, viser rettssaken et bygdedyr i full utfoldelse.

Hekseforfølgelsene hadde sin storhetstid på begynnelsen av 1600-tallet og hadde dabbet av en del før 1650. Ingeborg Olsdatter ble den siste i Sunnhordland som endte på bålet. Troen på trolldom forsvant ikke over natta, men ingen ble stilt for retten for det i dette området seinere.

burning-07

Kobberstikk av Jan Luyken som viser henrettelsen av Anneken Hendriks i Amsterdam i 1571. Det var akkurat slik Ingeborg ble henretta; bundet til en stige og velta inn i bålet.

Kilder
Sunnhordland tingbok nr. 2 (1650–51), i SA, Bergen (transkribert)Sunnhordland Aarsskrift 1918 (PDF)
Norsk biografisk leksikon

Kilder jeg ikke har lest: Sunnhordland årbok 1986 (finnes ikke på nett).

Biografiske notater om mine 8. tippoldefedre

Endre Levåg ble født før 1603 og døde ca. 1656. I 1638 skal han ha begått leiermål (sex utenfor ekteskapet) og måtte betale ei stor bot. Ellers vet jeg lite om ham, sannsynligvis fordi han var lensmann før den eldste bevarte tingboka begynner (1648).

Laurits Totland får vi vite mer om. Han ble født ca 1605 og døde en gang før 1684. Han var lensmann for Føyen 1648-81. Kona var av Smør-/Dahlsætta (lavadelig ætt) og søstra til Laurits gifta seg med en prestesønn, så dette var nok fintfolk i bygda. Selv for disse var det ingen skolegang. I 1675 ble han anklaga for skattesnusk. Beviset var ei skriftlig erklæring. Det var bare det at Laurits hverken kunne lese eller skrive, så han ble frikjent. Han skal ha vært godt likt både blant bønder og øvrighet.

De såkalte bondelensmennene ble utpekt av øvrigheta, men måtte også godkjennes av bøndene.

 

Reklamer

Før jeg begynte å grave meg ned i slekta, rista jeg på hodet over folk som fant adelige forfedre. Ikke fordi jeg ikke trodde på dem, men fordi jeg ikke forstod hva som var så spesielt med akkurat den formen for innavl. Nå forstår jeg litt mer.

Det fantes mennesker som gikk gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakker om ei tid da samfunnet var mindre individualistisk og mer kollektivt. Å ikke etterlate seg andre spor enn videreføring av slekta var nok selve kjernen av det å være veltilpassa i et slikt samfunn. Som det står i ei av bygdebøkene: «Han veit vi lite om, så han må ha skikka seg vel og vore ein dugande kar» (fritt etter hukommelsen).

Når vi likevel kan påvise individers eksistens tilbake til 1600-tallet, skyldes det den stadig mer byråkratiske statens behov for å telle sine innbyggere. Målet var som oftest å skattlegge de talte eller sende dem i krig (og ikke at framtidige slektsforskere skulle få biter til sitt personlige puslespill). Hvis man som slektsforsker klarer å spore slekta tilbake til 16-1700-tall slutter spora etter alle disse menneskene som aldri satte spor etter seg. Man befinner seg i et samfunn der de fleste var analfabeter, ja, der det norske språket ikke eksisterte som skriftspråk.

Derfor sitter man igjen med de av sine forfedre som enten ble beskrevet av sine herskere eller selv tilhørte overklassen (som stort sett skrev om hverandre).

Det blir også tydelig hvor grunnleggende patriarkalsk samfunnet var.  Adelslekter «forsvant» med døtre. Mødre er ofte ikke nevnt ved navn og å finne ut hvor ei mor kom fra kan være helt umulig selv om hun er navngitt. Ikke bare var samfunnet patriarkalsk, det samme gjelder historieskrivinga helt opp til (og kanskje fortsatt) vår tid.

Ei av godene ved slektsforskning er at man setter større pris på å leve i et moderne samfunn, et samfunn der du kan bety langt mer enn videreføring av slekta. Vi lever i ei tid med større individuell frihet enn noen annen tid i historien. Vi lever ikke evig (bare en god del lenger enn på 1600-tallet), men vi er frie til å sette spor etter oss som kan vare i mange hundre år (eller forsvinne i en overflod av informasjon). Og selv om det er fristende å takke høyere makter for det, er det hovedsakelig våre forfedre vi har å takke for den friheten. Til tross for at disse forfedrene sikkert ville bedt oss dempe oss og innordne oss under bygdedyret hvis de fikk komme til orde. Det er selvsagt fordelen med å menge seg med de forlengst avdøde: Man trenger ikke å forsvare sine valg, sin eksistens og sine synspunkter. Man trenger ikke å ta hensyn til dem, de merker det uansett ikke.

Men takk.

(I dette innlegget betegner «bygdefolk» først og fremst en personlighetstype eller sinnstilstand som ofte gjennfinnes hos mennesker i spredtbygde strøk.)

Jeg har sikkert sagt det før, men jeg er tilhenger av bosetting i spredtbygde strøk. Folk som absolutt vil bo på bygda burde få statsstøtte direkte. Bygda er det moderne Norges versjon av helvete og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at noen vil bo der (inkludert mine egne foreldre).

(mer…)

Olaug Nilssen er den vennen jeg har kjent lengst. Det vil si sia vi gikk på videregående i Førde. Og sia hun nå bor i Odda og jeg befinner meg på påskeferie en times busstur unna, dro jeg på besøk i dag.

Jeg liker egentlig ikke å bli minna på tida fra 20. november 1989, som fortsatt står for meg som en svart dag i mitt liv og begynnelsen på den mørke middelalder i min sjel, til jeg flytta hjemmefra. Men det er en nødvendig konsekvens av å besøke Olaug, sia det var i den perioden vi blei kjent.

Blant anna har hun omtalt vår spede debut som forfattere i programmet til teaterstykket «Få meg på for faen», basert på boka ved samme navn. Det er en morsom episode fordi den er typisk for oss begge. Vi deltok begge i avisa Firdas novellekonkurranse for ungdom i 1993. Olaug fikk komme på trykk og skrøt av det på påskeleiren vi var på det året. Jeg sa ingenting om at jeg hadde vunnet 2.premien – de første pengene jeg fikk for å skrive. Hun hadde fått S på novella si på skolen, min hadde sannsynligvis fått M. Hun skriver også om hvordan hun ikke turde å sende noen tekster til Lefsa skoledagbok, der jeg fikk dikt på trykk to ganger.

Jeg hadde glemt episoden helt til hun spurte om å få bruke den. Det er nok mye jeg har glemt fra de åra. Seinere gikk vi i parallellklasse på videregående, men hadde ikke særlig mye  kontakt før i russetida. Da satt vi sammen på nachspiel og la store planer for framtida.  Og det påfølgende året gikk vi en periode på samme folkehøgskole, Forfatterskolen Heimly på Finnsnes.

I dag prata vi mye om at diktsamlinga mi kommer snart. Hun mente Firda burde intervjue meg i den anledning, men jeg er neimen ikke sikker. Ei stund prata jeg mye om den tida, men uten at det hjalp. Nå har jeg stort sett slutta å snakke om det. Og jeg veit ikke om jeg kan stille opp som bygdas store sønn, forfatteren. Tanken gjør meg en smule kvalm. Samtidig kan jeg ikke si noe om hvordan det virkelig var. Det vil være å sutre og stille meg lagelig til for hogg. Det har jeg gjort nok av. Så selv om jeg gjerne vil bruke alle muligheter for publisitet, slik at boka blir kjøpt og lest av flest mulig og jeg får et bra grunnlag for å leve av skrivinga, tror jeg ikke jeg har noe å si til Firda som egner seg på trykk. Det slår meg at min gamle dagdrøm om at hele bygda skulle bli utsletta av ei atomulykke fortsatt står ved lag, om enn mindre intenst.

Jeg hater å si det, men jeg er fortsatt redd dem. Redd for å bli latterliggjort, redd for å få opplevelsene mine stempla som innbilning, redd for den usynlige, hviskende ondskapen som kalles bygdedyret – og som selvsagt ikke finnes i følge bygdeboerne.

For å beholde sjela mi laga jeg et fiendebilde av dem, et bilde som sikkert ikke er helt korrekt, men som jeg trengte for å overleve. Det virka, åpenbart. Og nå er jeg beredt til å bruke akkurat samme våpen mot GID-klinikken om nødvendig. Jeg lærte i alle fall noe. Kanskje det stemmer at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, selv om det er en klisje? Jeg veit ikke.

Mens jeg var hos Olaug prøvde jeg å regne etter hvor lenge det er sia jeg var der sist. Det nærmer seg ti år. Fortsatt er jeg ikke klar til å møte fortida. Hadde det enda hatt form som et dyr; med skarpe tenner, ville øyne og giftig spytt. Da kunne jeg søkt viltnemnda om fellingstillatelse og gått på jakt med skarpladd våpen (hvis jeg hadde noe). Men hvordan dreper man et spøkelse, en tåkedott, en skygge? Kanskje med ord, men de orda har jeg ikke ennå.

(Som de fleste har merka er bygda ikke omtalt ved navn (Førde er en by og passer ikke helt til beskrivelsen). Det er med vilje.)