Bestens slektskart

Min farfar hadde klart flere utlendinger blant sine aner enn noen av mine andre besteforeldre. Og de var ikke prester (jeg fant ikke en eneste), men handelsmenn fra Italia, Tyskland og Danmark. Det interaktive kartet finnes her.

dagfinn-europa

Det er nesten 4000 km mellom nordligste og sørligste punkt!

Jeg drømmer litt om å dra til Milano og lete etter italienerens opphav. Vardø var en overraskelse. Der fant jeg en spennende historie som involverer hekseprosesser, en oppdagelsesreisende fra Skottland og et uekte barn.

dagfinn-vestl

Mens farmors slekt holdt seg sør for Bergen (med få unntak), befinner farfars seg utelukkende nord for Bergen (unntatt europeerne).

dagfinn-gaular

Farfars farmor, Gurine, kom fra Gaular i Sunnfjord, og man skulle vente seg flere kartpunkter der. Dessverre finnes det ikke kirkebøker derfra før 1755. Frustrerende!

dagfinn-nhord

Bestens farfar kom fra Nordhordland. Husmenn og bønder fra ende til annen. En av dem utmerka seg imidlertid. Nils Nilsen Revheim (1738-99) var talsmann for bøndene under strilekrigen, og har fått noe av æra for at ikke flere ble dømt, og ingen henretta.

dagfinn-sunnm

Bestens morfar, Rikard Peder Olsen, var født i Ålesund (dessverre fant jeg ikke nøyaktig plassering) og alle forfedrene kom fra Sunnmøre. Jeg har knapt satt min fot i området, så jeg lærte mye nytt om geografien og historia. Også her finner vi en lensmann og en opprører som alle på Sunnmøre skal (vil) være i slekt med, Store-Rasmus.

dagfinn-bergen

Bestens mormor, Hilda Colombo, var ekte bergenser. Det er der vi finner både italieneren og tyskeren, samt innslag fra indre Sogn og Voss. I hennes slekt er veien ekstra kort fra suksess til konkurs.

Nå gjenstår bare min mormors sogneslekt før hele kartprosjektet er fullført. Eller, kanskje ikke helt. Jeg har nemlig bestemt meg for å kartlegge forflytningene i Bergen by. De fleste som bodde der var fattige og flytta mye, og jeg synes det er morsomt å pønske ut hvor på kartet rode-adressene er i dag. Nå har det seg sånn at bygdebøkene er vanskelige å få tak i så lenge biblioteket driver oppussing, og ingen kan si når de blir ferdige. Så kanskje jeg tar by-prosjektet først.

 

Slektsforskning – ny hobby

En dag bestemte jeg meg for å kartlegge slekta. Jeg tenkte at det ville være morsomt å se hvor langt bakover jeg kunne komme. Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg ville komme særlig langt og at dette ville bli en kortvarig raptus. Men jeg ble overraska over hvor langt jeg kom og hvor morsomt det er. Jeg vil sammenligne det med å legge et digert puslespill designa spesielt for deg.

Før hadde jeg fordommer mot slektsforskere. Jeg innbilte meg at de bare lette etter adelige aner og andre flotte folk de kunne slekte på. Nå har jeg lært at det fins nesten like mange motiver for denne interessen som det finnes slektsforskere (og de ser ut til å stadig bli flere). Selv synes jeg det er morsomst med dem som stikker seg litt ut, og det er ikke så mange blant norske leilendinger og husmenn… Det er også en glimrende måte å lære historie på. Ellers synes jeg historie blir ganske fjernt, men når det inngår i å forstå konteksten for forfedrene blir det litt mer interessant. Geografi (hovedsakelig norsk for min del foreløpig) lærer man også, og kulturelle forskjeller mellom ulike steder. Jeg skal ta noen små eksempler:

Omtrent 1/4 av slekta mi kommer fra Hafslo i Sogn. Der heter de Lars, Ola og Johannes. Går man lenger tilbake het de Åmund, Hermund, Elling og Otte. Jeg trekker fram mannsnavna her, for kvinnenavna var ofte litt mer fantasifulle (selv om det ble mange Anna og Kari). En mann som het Ola fikk gjerne en sønn som het Lars som igjen fikk en Ola som fikk en Lars. Minst. Det er åpenbart en moderne oppfatning at et navn skal være individuelt. Det var vanlig at minst to av ungene hadde samme navn, og når faren het Ole Olsen ble det fort både fire og fem samtidige Ole Olsen i samme familie. Jeg skjønner virkelig ikke at de gadd. Det er i alle fall klart at kreativiteten neppe kommer fra den delen av slekta.

En annen fjerdedel kommer fra Fitjar/Stord. Der het de Lars Tørresen, Lars Larsen og Tørres Larsen i ørten generasjoner. Mens Hafslo-folka gjerne gifta seg fra gård til gård, slik at jeg nå har vært innom bygdebokkapitlene for 90% av gårdene, grodde de mer fast på Fitjar. Slektas hovedgård henta ektefeller fra hovedsakelig to andre gårder på øya. Felles for denne halvdelen av slekta er folk som bodde ved sjøen og dreiv litt med fiske innimellom, men hovedsakelig dyrka jorda. Og de reiste aldri noe sted, til tross for at sjøen liksom skal ha vært den tidas E6.

Jeg vet ikke om min slekt er representativ for disse stedene, men jeg mistenker det. Og jeg skal ærlig innrømme at det fort blir litt kjedelig med disse trauste jordbrukerne. Da hjelper det på humøret at man finner ei adelsdame med barn utenfor ekteskap (i alle fall tyder undersøkelsene hittil på det), en østlending og en prest. Hvis slekta mi er representativ, bestod dessuten halvparten av disse bygdene av «rettermenn» – det vi i dag kaller meddommere, sånn ca.

Det går mye raskere å få oversikt over bygdeslektene, siden de fleste bygder har bygdebøker som har gjort all researchen for deg, og som stort sett er til å stole på. Fordommene mine mot sjangeren har blitt bekrefta, selv om jeg ser verdien av dem også. Den beste bygdeboka jeg har vært borti hittil er den for Sortland. Den bør være et eksempel til etterfølgelse. Den gir god informasjon også om samfunnsmessige og kulturelle forhold på en oversiktlig måte, samtidig som man finner alle slektas årstall.

Den nordnorske greina tilhører den andre halvparten av slekta mi. I den halvdelen finner man en god del variasjon, større forflytninger og mindre forutsigbarhet (selv om de gjerne het Hans Hansen alle sammen, virker det som). Her dukker det opp både italienere, sørlendinger, trøndere og altså nordlendinger. Og bergenske løsarbeidere og garvere er ikke oppført i bygdebøker, i alle fall ikke de samme over flere generasjoner. Dermed blir utfordringene litt større, noe som passer bra med at slektsforskeren selv blir flinkere til å finne og tolke kildene.

Her er en ganske underholdende oversikt over slektskuriosa.

I slektstreet mitt kan du sjekke hvor mye jeg har overdrevet i denne posten.

Jeg tør ikke love at interessen holder seg, men planlegger å skrive et par poster om noen av utstikkerne. Kildene blir færre nå når jeg har bevega meg godt ned på 1600-tallet og de som finnes blir vanskeligere å tyde og mindre tilgjengelige. Heldigvis har jeg mye igjen før alle greinene når 1650.