Tromsø, mitt Tromsø!

Kommer jeg til å savne skilta med «fare for takras», de som virker så malplasserte i juli, men som i januar får deg til å gå lengst mulig fra husveggen? Eller lastebilene fulle av snø på vei ned til sjøen? At buss er byens eneste kollektivtransport?

Nei.

Men jeg tror jeg kommer til å savne Tromsøs ypperste tegn på sivilisasjon – varmekablene under fortaua i sentrum. Jeg vil savne fjella som holder himmelen på plass og gjør det lettere å orientere seg. Haren utafor stuevinduet. Kaféene der jeg føler meg hjemme.

Jeg er glad i Tromsø, selv om jeg flytter herfra. Dette er det stedet jeg har bodd lengst i hele mitt liv. Tromsø er byen der jeg ble voksen. Tromsø er en gammel bamse som det er på tide å legge i ei eske på loftet. På tide å dra videre.

Seler og andre dyr i nærområdet

Jeg bor i en by. Det er det stort sett ingen tvil om. Det hender likevel at jeg får følelsen av å bo på landet fordi dyrelivet her er ganske rikt og annerledes enn jeg er vant til.

De siste to dagene har vi kunnet se levende seler som soler seg på isen, ca 200 meter fra bussvinduet på vei hjem om ettermiddagen. Jeg har aldri sett ville seler før.

Hver vinter er det spor etter harer i snøen i hagen. Den første våren jeg bodde akkurat her, så jeg en hare med vinterpels like utenfor stuevinduet. Snøen hadde akkurat smelta, men haren var fortsatt i vinterpels. Seinere har jeg sett hare nesten hver av de 4 vintrene jeg har bodd her.

Den første gangen jeg så reinsdyr fra bussen ga meg en lignende opplevelse. Det framkalte en følelse av surrealisme. Livet mitt er vanligvis så urbant og lite i pakt med naturen. Og jeg savner ikke naturen, men trives i min urbane boble. Men så ser man seler gjennom bussvinduet, harer i hagen, reinsdyr på veien og skillet mellom by og land virker så kunstig.