Jeg er her fortsatt – 35år

For 5 år sia hadde jeg gått ett og et halvt år til utredning på Rikshospitalet og skreiv at det ville bli min siste bursdag hvis jeg blei nekta behandling. Det er med en viss forundring jeg innser at jeg er her fortsatt.

På noen måter har mye skjedd på disse 5 åra:

  • Jeg har gitt ut to bøker
  • og påbegynt mange fler 😉
  • Jeg fikk begynne på testosteron uten Rikshospitalets medvirkning
  • og klarte å betale for puppefjerning takka være arv.
  • Jeg flytta til Oslo og har bodd her de siste 4 åra
  • Jeg fikk mulighet til å starte LLHs transarbeid og gjøre mye som var viktig der.

På andre måter har livet mitt stått litt stille. Jeg sitter her som utgitt forfatter med fullskjegg, men håpet, uskylden og troen på menneskeheten kom aldri tilbake etter trans-utredninga. De blei bytta ut med angst og en bitterhet som jeg ikke lenger klarer å skjule.

Jeg er ufattelig glad for de gode vennene jeg har. Det er dem jeg har å takk for at de dagene som har gått har vært utholdelige. Jeg satser på å være her på 40- og 50-årsdagene mine også i alle fall, for jeg har ennå mange bøker som skal skrives, kamper som skal kjempes (hvis jeg orker), snegler som skal mates og avles, ei datter som jeg vil se vokse opp, mennesker jeg skal møte, dager som skal overleves.

Jeg er her fortsatt og jeg gir meg ikke så lett!

Nederlagene – på lørdag fyller jeg 30 år

I to år har jeg håpa at jeg ville innta min første dose testosteron innen fylte 30. Nå har jeg visst ei stund at det ikke kommer til å skje og det er på tide å skrive om det, selv om det er vanskelig.

Å fylle 30 burde ikke være noen katastrofe. Man er slett ikke gammel. Men man er ikke ung lenger heller. Jeg kommer til å være prepubertal på min 30års-dag. Ikke noe skjegg, ikke en liten puslete bart en gang. Fortsatt like lys stemme (selv om den er mørk til å tilhøre et biologisk kvinnemenneske).

Det føles definitivt som et nederlag. Egentlig burde jeg være glad for at jeg faktisk fyller 30. Det har ikke alltid vært like selvsagt at jeg skulle leve så lenge. Slett ikke alle transkjønna overlever 30 år uten behandling. Jeg er av de heldige. På veldig mange måter.
Les videre