Fem års kamp oppsummert

For omtrent fem år siden ble det endelig klart for meg at jeg ikke lenger kunne leve som kvinne. Kampen for å bli sett som den mannen jeg er begynte.

Til å begynne med møtte jeg tap på tap og alt tok fryktelig lang tid. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg sannsynligvis gitt opp og tatt livet av meg. Heldigvis visste jeg ikke hvor mye denne kampen skulle koste av fortvilelse, forspilte krefter og ødelagte muligheter.

Først kom jeg meg til Esben Esther for en avklarende time. Så til psykolog hjemme i Tromsø i et halvt år, før henvisning fra fastlege og psykolog ble sendt til GID-klinikken. Høsten 2006 hadde jeg min første time der.

Etter to år fikk jeg beskjed om at jeg var for gammel, for treig i oppfattelsen, for homo og hadde barn. Til sammen visstnok gode grunner for å nekte meg selvbestemmelse over egen kropp og kjønn. Dette strider på de fleste punkter mot de internasjonale «Standards of Care» for behandling av transpersoner, samt menneskerettighetene. Klage til Helsetilsynet med søknad om ny, uavhengig vurdering (second opinion) ble avslått uten at uavhengige vurderinger ble innhentet.

Den første seieren kom i begynnelsen av juni 2008, da jeg fikk begynne på testosteron. Det var en enorm lettelse og gjorde at jeg orket å fortsette å kjempe. Sakte begynte kroppen min å endre seg til noe jeg kunne gjenkjenne som meg selv. Dette skjedde utenom GID-klinikken og kunne skapt trøbbel for et par leger som hjalp meg, men heldigvis gikk det bra.

Mandag 28. juni 2010 kom seier nummer to: Mastektomi, d.v.s. fjerning av brystene og rekonstruering av brystkasse.

Opprinnelig var planen å reise til Thailand for fjerning av bryster, livmor og eggstokker, men pengene forsvant før alle papirene var på plass og jeg trodde slaget var tapt for godt. Heldigvis har jeg gode venner som visste råd. De ordnet konsultasjon hos en privat kirurg, og under en uke senere var jeg kvitt byllene på brystkassa (og ca 40 000 kr). Les videre

Avreagering2

Jeg jogger innbitt gjennom regnet, løfter beina litt ekstra, hopper for å holde kulda ute. Jeg er nesten hjemme da det skjer: En smertelinje fra høyre til venstre over brystkassa får meg til å knekke sammen. Jeg kjenner huden revne og blikket svartne. I et forsøk på å trekke luft retter jeg meg litt opp og kjenner de forhatte klumpene av fett og kjertler løsne og skli nedover magen, før de svupper ut under regnjakka og klasker i asfalten. Der ligger de som to skjelvende blodrøde geleklumper.

Pupper er kjønnsorgan – del2

Som nevnt anser GID-klinikken pupper for å være kjønnsorganer. Etter å ha lest Johnnys post står sammenhengen plutselig klart for meg:

Hvis pupper er kjønnsorganer vil amming være pedofili. Da er det slett ikke så vanskalig å skjønne at GID-klinikken ikke ser med blide øyne på at man har barn. Bare litt pussig at det skulle være spesielt ille at transmenn har gjort det. Det er vel som med røyking og overvekt da…