Ideologi i koronatid

Hvis man sammenligner vår høyreregjerings håndtering av koronakrisa med Sverige eller USA er det lett å si seg fornøyd. Det kunne åpenbart vært så mye verre! Jeg skal heller ikke evaluere tiltakene før effekten er påvist. I stedet vil jeg peke på tiltak som en Høyreregjering aldri ville kommet på, men som jeg tror ville vært bedre på sikt.

Selvforsyning

Regjeringa kommer kanskje til å satse mer på beredskapslagre etter dette, men selvforsyning er minst like viktig. Det gjelder mat, medisiner og andre viktige varer. Jeg er stort sett for EU, men her er unionen bare til hinder. Neste gang vi rammes av en pandemi, vil ikke regjeringa få lov til å bruke tester utvikla nasjonalt, men er bundet av EU til å kjøpe kommersielle tester. Til markedspris. Reinspikka idioti!

Arbeidsledighet

Koronakrisa har gjort mange helt eller delvis arbeidsløse. NAV blir overbelasta, klagesaker og folk som har stått helt uten inntekt i månedsvis allerede, havner bakerst i køen. Borgerlønn burde være en opplagt løsning. Med en fast (lav) sats ville mange få drastisk redusert inntekt. 20 000kr i måneden har vært nevnt. For noen av oss ville det bety en økning. Innsparingene i NAV ville derimot bli store. I tillegg til borgerlønn for alle arbeidsløse, folk på AAP, uføretrygda og pensjonister, kunne kriseramma bedrifter søke om borgerlønn for sine ansatte. Slik kunne man fortsette å holde hjula i gang i ei krisetid og minimere kostnad ved omstillinga.

Kriseramma bedrifter

Mens folk møtes av mistillit og mistenksomhet når de oppsøker NAV, møtes bedriftene av grenseløs tillit når de ber staten om hjelp. Det «forventes» at de ikke gir aksjonærene utbytte samtidig som de mottar statlig hjelp. Betingelsene er rett og slett pinglete. Folk mister jobber samtidig som aksjonærene håver inn. Hushaier nekter å kutte husleie for småbedrifter som ble tvunget til å stenge. Det er åpenbart ingen grunn til å ha tillit til kapitalistene. Det er helt utrolig at Høyre og resten av flertallet på Stortinget kan være så naive!
Staten burde i større grad drive oppkjøp av større og viktige bedrifter. Klar deg selv, ellers overtar vi. Det burde ikke være så vanskelig. For mindre bedrifter og dem man ikke har noe behov for statlig kontroll over burde det tilbys krisepakker med klare betingelser. Og for mange av de minste ville borgerlønn til ansatte (lønnsfritak for bedriftene) hjelpe mye. Man kunne også innført et forbud mot husleie over en viss prosent av omsetning.

Miljø

Vi hadde en glimrende sjanse til å sparke i gang heftig grønn omstilling. I stedet insisterer regjeringa på mer oljeleting og vil holde nasjonen fanga i petroleumsavhengighet, tross ekstremt lav lønnsomhet i bransjen. Snakk om å gå baklengs inn i framtida! Her kunne man omskolert permitterte og arbeidsledige, økt krisepakker for grønne næringer, fått fart på økonomien med statlig utbygging av jernbane og mye mer. Nei, vi kutter co2-avgifta i stedet, et av de viktigste miljøtiltakene.
Ekstra paradoksalt er det at koronaviruset aldri ville infisert mennesker hvis vi hadde latt naturen være i fred. Uten kapitalisme og internasjonal turistindustri ville spredninga gått mye langsommere, med færre døde.

Koronakrisa viser oss alt som ikke fungerer i de systemene vi har i dag. Så selv om Solberg er milevis fra Trump er jeg ikke fornøyd. Det burde ikke du være heller.

 

 

 

 

 

NAVklart: Endelig minstepensjonist?

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

Filleproletariat og solidaritet

Solidaritet er bra. Dessverre blir begrepet utvanna. Arbeidere skal vise solidaritet for å opprettholde ledernes høye lønninger, arbeidsløse skal vise solidaritet med heldiggrisene som har jobb o.s.v. Nei! Solidaritet skal aldri gå oppover, bare til siden og nedover!

Jeg tilhører filleproletariatet. Begrepet ble oppfunnet av Marx (& Engels) og brukt negativt om klassen under arbeiderklassen – de som var så fattige at de kunne betales av herskerklassen til å gjøre hva som helst. Anarkistene har et litt mer positivt syn på filleproletariatet.

Filleproletariatet har ingen kamerater. Denne klassen har ikke ressurser til å organisere seg, ingen pressmidler mot de øvrige klassene og har heller ingen forbrukermakt fordi vi er tvunget til å alltid velge billigste alternativ. Den demokratiske makten svekkes av manglende ressurser til å sette seg inn i politikken og det faktum at vi ikke anses som noen tung politisk målgruppe, så ingen henvender seg til oss.

I Norge omfatter filleproletariatet de fleste som over lengre tid er avhengige av trygd og sosialhjelp, samt en del som bare har kortvarige dårlig betalte jobber. Vi som punktlig møter opp til hver NAV-avtale for rutinemessig å bli tråkka på, eller i det minste få beskjed om at vi bør være takknemlige som ikke sitter på gata med en pappkopp. Staten har gjort det til NAVs oppgave å fortelle oss at vi ikke har noen samfunnsverdi, vi er en utgiftspost – og det hele er vår egen feil. Vi som hver dag gjennom media blir vitne til mistenkeliggjøring og politikernes forsøk på å frata oss eksistensminimum.

Så nei, jeg går ikke i tog i dag i solidaritet med arbeiderne. Ikke bare av politiske grunner, men også fordi jeg er ganske representativ med mine frynsete nerver. Kanskje vil det forandres hvis arbeiderne skulle finne på å gå i tog for økte sosialhjelpssatser, høyere minstepensjon, borgerlønn eller revolusjon av NAV?

NAVs utfordringer

Jeg har skrevet brev til Arbeids- og sosialminister Robert Eriksen (FrP) som et svar på hans invitasjon til å fortelle ham hvordan NAV kan bli bedre fra et brukersynspunkt. Nedenfor følger hovedpunktene i brevet. En del personopplysninger og egenerfarte eksempler er redigert bort.

• AAP: Hele innføringen av AAP virker mislykket. Forsøket på samordning av de gamle ordningene har ført til mangel på individuell tilpasning. For mange har ordningen bare vært en årelang ventestasjon før uføretrygd som har bidratt til å gjøre dem sykere. Usikkerhet for framtida og fattigdom gjør folk syke(re).
• Byråkrati: Kravet til dokumentasjon for den minste ting fører til mistenkeliggjøring, lang saksbehandlingstid og generell usikkerhet og frustrasjon. Historiene om NAV-leger som underkjenner fastleger og spesialister uten å ha møtt pasienten er skremmende.
• Meldekort: Utfylling av meldekortet er ikke logisk. Og reglene virker veldig stivbeinte og tildels mot den allmenne rettsoppfatning. Eksempel1: Punktet for om man har vært syk de siste 14 dagene. Man skulle tro at punktet for sykdom skulle krysses av hver dag for dem som er kronisk syke, men slik er det ikke. Man må på møte for å bli opplyst om at dette punktet gjelder annen sykdom enn den som gjør en arbeidsudyktig. Ikke logisk. Eksempel2: Avkrysning for fravær. Reglene her fører til at man låses til bostedet uten mulighet til å besøke familie og venner ellers i landet. Man kan f.eks. ikke besøke familie i juleferien, men må sitte mutters alene. Krysser man av for fravær mister man penger. Folk som leverer meldekort bør tillates ferie uten at de skal gå konkurs av den grunn. Helst 4 uker, men litt er bedre enn ingenting. Jeg frykter at dagens system i tillegg til å svekke folks helse, også fører til at terskelen for å holde tilbake informasjon (f.eks. om hvor man tilbrakte jula) senkes (=større fare for trygdesvindel).
• Ung ufør: Ordningen er tenkt å være en ekstra sikkerhet for folk som aldri har opparbeidet seg pensjonspoeng o.l., men dette er åpenbart ikke regulert etter den økte andelen som tar høyere utdanning. Aldersgrensen på 26 virker utdatert. Med sykdom underveis i utdannelsen er det ikke uvanlig at man fyller 30år før man skal ut i fulltidsjobb for første gang.
• Samvær med barn: Mange NAV-klienter har ikke økonomi til samvær med barn som bor hos den andre forelderen et annet sted i landet. Det hjelper ikke å svinge pisken om økt bidrag mot de som ikke har bidragsevne. Derimot ville det hjelpe om man kunne søke om en ekstra pott til dette formålet, eller dekning av utgifter. Det er et uttalt mål fra Regjeringen at barn skal ha samvær med begge foreldrene. Da er det ekstra synd at det saboteres av samme regjering.
• Bolig: Det er som kjent dyrere å leie enn å eie, noe som spesielt går ut over folk som har dårlig økonomi. Det trengs flere kommunale boliger, spesielt i byene.
• Kontroll: Stadig utvidede fullmakter til hva NAV kan kontrollere skaper inntrykk av at alle klienter er potensielle svindlere. Før man forverrer dette ytterligere bør man i alle fall granske hvor store summer folk har krav på men ikke får. Det kan dreie seg om manglende informasjon om hva man kan søke om, saksbehandlingsfeil eller rett og slett at folk gir opp i møtet med dokumentasjonskravene og byråkratiet.

De fleste av disse problemene kan løses med en allmenn borgerlønn, men det ligger evt. mange år fram i tid og noe må gjøres snarest.

Jeg har forsøkt å fatte meg i korthet. Jeg håper likevel at resonnementene er forståelige og at dette videreformidles til ministeren. Ta gjerne kontakt for ytterligere informasjon.

En løs kvekerkanon i Venstre

En kvekerkanon var en «kanon» av tre som man utstyrte handelsskip med for å avskrekke potensielle angripere. Hvis jeg hadde hatt et våpenskjold, ville den vist en slik kanon.

De siste dagene har jeg igjen tatt et oppgjør med mine egne fascistiske impulser. Riktignok går de i stikk motsatt retning av Breiviks, men fascisme er det like fullt. Jeg stoler ikke på massene, på folket.

Det er fortsatt sant, men etter 22.juli ønsker jeg å tro på demokratiet, på det opplyste folkets evner til å gjøre godt. Jeg ønsker å tro at de spontane aksjonene med blomster og fakler rundt om i landet er begynnelsen på noe bedre enn det som var. Derfor fulgte jeg oppfordringa om å støtte demokratiet ved å melde meg inn i et politisk parti, og det ble Venstre.

I praksis er jeg liberalist, selv om teorien henger litt etter. Også tidligere har jeg bevisst kjempa mot mine anti-demokratiske tilbøyeligheter, og regner med at jeg må fortsette med det. Jeg vil ikke bli fascist. Ingen skal få gjør meg til det.

Jeg er ikke enig i alt Venstre står for, men det er det partiet som har de sakene som er viktigst for meg: Individets frihet gjennom bl.a. borgerlønn og bedre vilkår for kunstnere og gründere, og kollektivtrafikk.

Så sent som i mai konkluderte jeg her på bloggen med at sosialisten i meg ikke var død. Ved nærmere gjennomgang av Venstres program fant jeg ut at det meste jeg mener og anser som sosialisme er mer eller mindre i tråd med deres program.

Min viktigste innvending mot paritiet har vært at det har inngått samarbeid på høyresida, med svært lite liberale partier som KrF og FrP. Det skal jeg nå gjøre mitt for å få en slutt på! Se opp – her kommer Venstres løse kvekerkanon!

Sosialisme

De siste åra har jeg slutta å kalle meg sosialist. Jeg er en sosialist som har mista trua på Folket (de stemmer jo FrP) og sloss for å ikke bli fascist. Sannsynligvis kommer jeg til å stemme Venstre ved valget. Jeg liker Venstre, men skulle virkelig ønske at de ville slutte å samarbeide med reaksjonære parti som KrF.

Men sosialisten i meg er ikke helt død. Jeg mener fortsatt at staten bør ta ansvar for innbyggernes basisbehov: mat, rein luft, reint vann, tak over hodet og en viss sikkerhet og stabilitet. Den norske staten forsøker per i dag å hindre forurensning, kontrollerer vann- og matsikkerhet, og har påtatt seg ansvar for sikkerhet og stabilitet.

Garantiinntekt og kunstnerøkonomi

NRK melder at det kommer forslag om å fjerne garantiinntekt for kunstnere og utvide arbeidsstipend-ordningene. Det høres umiddelbart positivt ut for folk som meg. Garantiinntekt gis til kunstnere som har produsert ganske mye og sjelden til folk under 50 år. Den er dessuten veldig lav i forhold til levestandarden i Norge, men reduseres hvis man tjener andre penger.

Arbeidsstipend gis til flere og passer best for periode-forfattere; de som jobber med andre ting i perioder, for så å ta seg fri for å skrive. Det er flere ulike stipender og siden de varer kortere er det litt lettere å få.

Målet med å evt. fjerne garantiinntekten er å minske byråkratiet. Jeg er allerede ganske lei av å skrive søknader, men må nok fortsette med det resten av livet uansett hva politikerne bestemmer. Med mindre de innfører borgerlønn.

Er det noe som vil redusere byråkratiet kraftig er det nettopp innføring av borgerlønn. Ikke minst ville borgerlønn gi mulighet for alle kunstnere til å arbeide med det de kan best; kunst. Det er sløsing av ressurser å tvinge kunstnere til å vaske gulv, kjøre taxi, jobbe i butikk eller delta på arbeidssøkerkurs.

Jeg er altså slett ikke sikker på at fjerning av garantiinntekten er så lurt, selv om det kan medføre flere og lengre arbeidsstipender. Borgerlønn er en mye bedre ide, men ville medføre en revolusjon i offentlig sektor, ja, i hele samfunnet.