2008 – året for suksess og katastrofe

Det har vært et dramatisk år. Jeg er glad for at det snart er over, og regner med at 2009 blir mer avbalansert.

Takk til Tiden og Mattis!

Det er endelig litt fred å få. Og det slår meg at Tiden forlag har gjort en veldig bra jobb med diktsamlinga mi, både reint redaksjonelt og ellers. Mattis Øybø har vært redaktøren min og har gjort en kjempejobb med motivasjon og konstruktiv tilbakemelding. Og det har vært veldig kjekt å jobbe med noen som har tro på det jeg skriver. Dessuten er han en hyggelig fyr.

De andre har også gjort en super jobb. Jeg er veldig glad for at de sa ja til å ha «Morning Glory» av Marit Victoria Wulff Andreassen på forsida. (Se hva jeg skrev for ca ett år sia.) Det gjør at boka stikker seg ut i mengden på en unik måte. Bare utrolig synd at det ikke kom med på kolofon-sida. Det var rett og slett en tabbe fra forlaget og noe jeg er rimelig sikker på at ikke vil skje flere ganger.

Jeg syns også at markedsføringa har vært bra. De har gjort en god jobb med å kontakte media og styre det hele litt. Sjøl om jeg har fått en del skryt for å være lett å intervjue, både i papirformat og på TV og radio, er jeg tross alt en nybegynner. Så det har vært godt å ha mer erfarne folk i ryggen. Takk til Ragna som stilte som «støttekontakt» på TV2!

Jeg gleder meg til å jobbe med dem igjen, sjøl om sjansen for at det jeg skriver neste gang ligger utenfor deres område. Det har føltes veldig trygt å være på et lite forlag med relativt få mennesker å forholde seg til, og alle er veldig greie.

Kameler på mediasirkus

Det aner meg at jeg har sagt at jeg aldri ville stille opp på noe direktesendt TV-program før kl. 12.00… I så fall blir jeg nå nødt til å ete i meg de orda. Og jeg har vel også uttalt meg mindre positivt om Se&Hør. Det ser ut til at jeg må ete i meg det også, selv om det ikke er helt sikkert ennå. Venner av meg har vært bekymra for at nevnte medium skulle klare å lage sosialpornografi av meg, men det tror jeg blir veldig vanskelig, i alle fall når jeg ikke vil og krever sitat-sjekk.

Så langt har bokutgivelsen fått meg til å svelge flere kameler enn det å bli forelder gjorde. Det illustrerer vel at bøker ligner barn. Man slipper dem ut i verden og har liten kontroll over hva som skjer med dem. Og alle forutinntatte holdninger om forfatterskap/foreldreskap må revurderes.

Det er verdt å merke seg at de fleste medier som har kontakta meg så langt ikke pleier å intervjue dikt-debutanter, knapt nok forfattere generelt. Jeg er klar over at jeg til en viss grad har lagt opp til det og godtar det. Og det er kult å være den første/årets eneste o.s.v. Jeg håper bare at dikta også vil bli lest som litteratur og at de tåler det. Foreløpig har ingen fått boka, så det er vel ikke så rart at henvendelsene så langt er veldig person-fokuserte.

Skriv nynorsk!

Det er ikkje til å kome bort frå. Eg har i lengre tid freista å tru vel om i alle fall den litterære delen av menneskeheita. Eg har ikkje villa tru at eit fleirtal av danna menneske meiner at nynorsk er meir poetisk enn bokmål, trass i at eg ofte har høyrt denne falske påstanden.

No ser eg meg nøydd til å slå retrett. Etter at diktsamlinga mi vart blankt refusert fra så godt som samtlege norske forlag i bokmåls-skrud, oversette eg henne til nynorsk og sende henne inn på ny, utan det heilt store håpet. Så langt har eg ikkje fått ein einaste blank refusjon, men tre ganske grundige konsulentfråsegner. Rett nok vurderer ingen samlinga som verd å utgje slik den er, men to oppfordrar til å sende nye utkast, den eine sterkare enn den andre.

Eg gler meg over å få konsulentfråsegner! Det er utruleg interessant å sjå kor ulikt røynde lesarar kan vurdere eit enkelt dikt, for ikkje å snakke om ei helt diktsamling. Det er også svært nyttig å få ulike syn på kva som kan gjerast betre, og i kva samanhang lesarane set henne.

Likevel tykkjer eg det er trist at nynorsk vert sedd som ei meir poetisk målform. Alle fråsegnene og breva frå redaktørane er skrivne på bokmål. Ein byrjar å lure på om Mållaget har klart å få bokmålsfolket til å kjenne seg underlegne reint språkleg og litterært, utan å få dei til å verte nynorskbrukarar sjølve. Det ville vere utruleg trist. Eg føretrekkjer bokmål. Det stemmer best med min identitet og historie. I sum er eg ein samnorskmann med heller dårlege føresetnader (konservativt bokmål frå Bergen + konservativt nynorsk frå Jølster). Eg tykkjer bokmål har betre/fleire ord for nett det eg vil skildre og at det stemmer betre med kvardagen min.

På sett og vis er eg altså priviligert som kan skrive begge delar. Ikkje alle norske poetar utan forlagskontrakt kan omsetje dikta sine til nynorsk i løpet av ei veke. Eg må dessutan få takke Olaug Nilssen som las gjennom samlinga på under eit døgn og korrigerte ein del skrivefeil og inkonsistent språkbruk. Takk! Ein skal vel heller ikkje sjå bort frå at namnet hennar kan ha medverka til at eg fekk konsulentfråsegner (eg nemnde det i ei bisetning). Om eit kjend namn skulle vere orsaka, er det korkje betre eller verre enn om det var målforma.

Så alle uutgjevne poetar der ute: Skriv nynorsk og driv aktiv namedropping, så kjem de i alle fall litt lengre. Diverre.