Høstens første

Det var på tide at jeg blei aktiv bokanmelder igjen. Jeg har vært medlem av Norsk Kritikerlag i flere år, de fleste av dem uten å anmelde ei eneste bok. Denne høsten anmelder jeg en bunke bøker for Nordlys.

Den første er en anmeldelse av Børge Skråmestøs Tårer i Champagnen, som jeg skulle ønske var bedre. Boka altså.

Mine gamle anmeldelser finnes her.

Første anmeldelse

Universitas var altså først ute. Og selv om den prøver å være nådeløs i sin slakt, kan jeg ikke si at det rammer særlig hardt. Jeg mistenker anmelderen for å være en spirende skribent selv, etter det blomstrende (evt. stinkende) språket å dømme. Selv er jeg riktignok tilhenger av å skrive korte anmeldelser, og gjerne slakt, men litt bedre bør man kunne gjøre seg forstått, selv på liten plass. Det kan virke som om han har lest Framandkar meget bokstavelig sjølbiografisk, eller kanskje det er forekomsten av tabuord og kroppslighet som får ham til å karakterisere boka som privat?

I grunn er det bare en setning jeg synes er verdt å beholde i anmeldelsen:

Noen dikt treffer, transaksjoner av lengsel, graver ganger i orda ut fra kroppens fengsel.

Forøvrig er jeg selvsagt helt uenig i at dikta er for private, men den bedømmelsen overlater jeg gjerne til leserne. Det blir spennende å se hva andre mener…