Biologi uten plass til naturlig variasjon og avvik

Etter å ha sett det siste (endelig!) Hjernevask må jeg si at jeg ikke skjønner hvorfor Eia har lagd programmet, og enda mindre hvorfor han har fått betalt for å gjøre det. For ikke å snakke om at jeg ikke forstår hvorfor NRK har villet vise det. Men jeg innrømmer i alle fall at det er mye jeg ikke forstår, i motsetning til Eia selv.

For 15-20 år siden hadde programmet vært ganske revolusjonerende. Det var vel omtrent da Eia tok sin sosiologiske utdannelse. Jeg holder en knapp på at han burde ha oppdatert seg litt i mellomtiden. Hvis jeg skal forsøke å følge Eias resonnementer, kommer jeg opp med følgende, mye mer aktuelle problemstillinger:

1. Ingen hevder i dag at man kan operere og oppdra barn til å fylle en hvilken som helst kjønnsrolle. Derimot er det stadig flere som spør seg hvorfor vi i vår kultur bare har to kjønn, mens man i andre har betydelig flere. Hva man legger vekt på når kjønnsrollevalget tas, varierer også fra kultur til kultur. Finnes det et gen som får mennesker andre steder i verden til å forholde seg til flere enn to kjønn? Og antyder ikke det at IQen der må være høyere enn her?
2. Intersexbarn blir født med kjønnsorganer som ikke passer inn i vår tokjønnskultur. Det vi gjør er altså å overstyre naturen med kultur. Fullstendig friske barn gjennomgår omfattende operasjoner for at foreldre, samfunn og medisinere skal kunne forholde seg til dem som mennesker (det var da også det Diseth ufrivillig antydet; at hensynet til foreldrene er minst like stort som til barnet). Dette er kjønnslemlestelse. Nå altså forsvart av Harald Eia på vår statlige TV-kanal om enn ikke helt i beste sendetid. I stedet for å forsøke å gjette seg til barnets kjønnsidentitet ved hjelp av biologiske tester burde man kanskje heller vente til barnet kan snakke for seg selv?
3. Hovedpoenget er likevel ikke kjønnsaspektet ved det hele, men at dette er unødvendige operasjoner foretatt på personer som ikke kan gi et informert samtykke. I min verden er det overgrep. Skyldes den oppfatninga gener, eller kanskje testosteronet jeg tar?
4. Et annet interessant aspekt er hvordan den menneskelige biologi endrer seg i løpet av et menneskeliv. Hvis noen skulle få meg interessert i biologi, måtte det være med denne innfallsvinkelen. Kan det kanskje hende at kjønnsidentitet er biologisk basert, men samtidig ikke statisk? Ideen om at det bare finnes to kjønn står sterkt, men enda sterkere er ideen om at kjønn ikke kan endres. Diskursen rundt transkjønnethet bærer preg av det. hva er det egentlig som gjør mennesket så oppsatt på å låse verden fast i statiske kategorier? Kan det være et gen?
5. Selv Diseth er ikke i stand til å avgjøre en persons kjønnsidentitet ut fra biologien. Det må kanskje betraktes som et under at han tror den finnes. Det kunne vært interessant å bli presentert for ulike biologiske teorier om hva kjønnsidentitet er. Da ville den jevne seer også sett at biologien ikke alltid kan tilby fasitsvar.

Misunnelse og biologi – eller Disorders of Sex Development (DSD)

Jeg leser denne artikkelen i VG og blir overvelda av misunnelse. Den handler om barn med uklart kjønn, altså dem man kan se det på. De som har papirer og kropp som beviser at kjønn har mer enn to dimensjoner og ikke nødvendigvis er entydig og enkelt. En del av dem vil kanskje føle seg støtt av den beskrivelsen. Jeg beklager det.

Tidligere ble slike tilstander kalt intersex, og hermafrodisme før det igjen. Bakpå boka om Eddie Espelid, den første transmannen som fikk behandling i Norge, er han omtalt som intersex og det går fram at transseksualisme regnes som en form for intersex.

En del transseksuelle påstår å ha DSD. Og de aller fleste skulle ønske at forskerne fant en klar biologisk indikasjon som kunne forflytte transseksualisme fra lista over psykiatriske diagnoser til den over fysiske, medfødte syndromer.

Tenk så enkelt det hadde vært å labbe inn på GID-klinikken med et papir i hånda (f.eks. et blodprøve resultat) som beviste at man hadde rett på behandling! Tenk å slippe spørsmål om sexliv og barndom, der man dømmes nedenom og hjem hvis man svarer feil. Det ville ikke falle noen inn å tro at man var splitter pine gal fordi om kroppen ikke stemte med innholdet. Man hadde jo papir på at det var noe fysisk, biologisk, beviselig! Hvis noen hadde trengt et sånt papir er det vel jeg.

Men jeg tror ikke det er så enkelt. Og ja – dette er et trostilfelle. Jeg tror ikke på biologismen. Jeg avviser tanken på at medisinske tester kan fortelle alt om et menneske. Jeg anser ideen om en blodprøve for transseksualisme som naiv og lite realistisk. I motsetning til biologistene tror jeg nemlig på ting som ikke kan bevises av naturvitenskapene; som ideer, språk, Gud og kjønnsidentitet.

Les gjerne Trollhares innlegg om transseksualisme som utviklingshemming. Jeg er fullstendig enig. Og for å oversette DSD; vi er kjønnslig utviklingshemma.

Kvinnedagen

I år vil jeg se framover på kvinnedagen. Ikke fokusere på det negative, slik jeg gjorde i fjor, men heller undersøke hvilken betydning kvinnedagen kan ha for en transmann.

8. mars er ikke lenger min dag, var det vel aldri heller, selv om jeg forsøkte. Derfor må kvinnedagen i framtida representere solidaritet med kvinner, også transkvinner. Jeg kan ivre for likelønn og bedre tilrettelegging i arbeidslivet for småbarnsforeldre. Jeg er for at alle skal ha like muligheter. Men jeg kommer aldri til å kjempe for kvinners rett til å velge tradisjonelt og en del kvinners insistering på å forbli uopplyste. Jeg skal prøve å ikke bli en aktiv motstander heller.

Kvinnedagen representerer også en utfordring til meg selv om ikke å bli kvinnefiendtlig. Selv om jeg føler at brikkene endelig har falt på plass og det ofte gir meg et pluss i protokollen å distansere meg fra alt kvinnelig, må jeg klare å heve meg over det. Ja, jeg opplevde en del typisk kvinnelige ting som nedverdigende og fremmedgjørende, gjerne saker som kvinner opplever som helt normalt. Det gir meg ingen rett til å generalisere om kvinner som føler seg komfortable med kvinneligheten. Jeg trenger å minne meg selv på at ingen lenger prøver å tvinge kvinnelighet på meg, at jeg er fri og rett og slett kan la være å bry meg.

Men kvinnedagen er fortsatt litt min, i den forstand at jeg fortsatt har en kvinnelig kropp og en kvinnelig historie. I den grad jeg skal involvere meg i kvinnedagen og feminisme generelt, må det handle om frihet fra biologisk determinisme. Du skal ikke ha lavere lønn, leve i frykt for voldtekt eller oppleve at handlingsrommet ditt blir begrensa fordi du har en kvinnekropp. Det tror jeg må være basis for min trans-feminisme.

Så derfor:
HURRA for 8. mars! Og gratulerer til alle kvinner!