Slekt og gener

DNA og gentesting er visst det store i slektsforskninga for tida. Uten at jeg skjønner poenget. Det eneste måtte være slik det ble brukt i en amerikansk episode av Who do you think you are: Der en afroamerikaner tok en DNA-test for å finne ut hvilket land i Afrika hans forfedre kom fra som slaver, og evt. finne slektninger. Det gir mening. Og som nordmann hadde det kanskje vært interessant å vite om det finnes irske treller eller samer langt bak i historia.

Men å bruke det for å undersøke konkrete slektslinjer? Det finnes så utrolig mange feilkilder. Selv i dag, der DNA-testing er mulig og skammen ved barn utenfor ekteskap er minimal, regner man med at 10% av alle barn har en registrert far som ikke er deres biologiske. Fortsatt blir den mannen som er gift med mora automatisk regna som far til barnet («pater est»-regelen).

Før i tida var det å få barn utenfor ekteskap utrolig skambelagt og kunne føre til både bøter og tvangsarbeid. Spesielt ble det straffa hardt hvis en av partene var gift. Forutsatt at mora hadde mulighet til å vite hvem faren var. Hvis man er gift og har et sidesprang er det ikke nødvendigvis opplagt hvem som er den biologiske faren, og kvinnene hadde altså gode grunner til å si at ektemannen var barnefar.

I de nærmeste generasjonene er dette noe som kan sjekkes med en gentest, men lenger tilbake må man da stole på at alle seinere generasjoner er registrert med riktig biologisk far. Jeg antar at man kan nøste bakover generasjon for generasjon, men det vil kreve mange DNA-tester og bli dyrt. DNA-testing forutsetter også at det finnes nålevende etterkommere i andre slektslinjer enn din egen, noe som ikke er en selvfølge. Hvilke gener man finner er avhengig av kjønn, slik at disse nålevende etterkommerne må ha et bestemt kjønn også. Og disse slektningene må gå med på (og kanskje betale for) en gentest.

Jeg skjønner rett og slett ikke at folk begir seg inn på dette. Og jeg mener at det er et feilspor i slektsforskning. Hva er det man ønsker å oppnå? Noe av det jeg finner mest interessant er muligheten til å forstå de slektningene jeg har møtt, spesielt dem jeg har lite til felles med. Hvordan ble de slik? Hvordan var oppveksten deres? Hvordan ble de preget av sine foreldre? Og hvem var foreldrene, hvordan ble de slik? Altså tror jeg at miljøpåvirkning i oppveksten er vel så viktig og interessant som gener. Et av mine kommende prosjekter er å undersøke alle fosterforeldrene i slekta og kartlegge deres slekt. I noen tilfeller prega de nok mine slektninger mer enn de biologiske foreldrene gjorde.

Denne innstillinga er nok påvirka av at mitt biologiske kjønn har hatt svært lite å si for hvem jeg er. Derimot er jeg selvsagt prega av å ha blitt oppfatta som og sosialisert som jente, og i enda større grad av det manglende samsvaret mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet. Som kanskje har en biologisk forklaring forskerne ikke har funnet ennå.

Min innstilling til slektsforskning er også prega av at jeg har en god venn som har en registrert far som sannsynligvis ikke er hans biologiske. Min venn driver slektsforskning og har kartlagt også sin registrerte fars slekt. Jeg tror i alle fall vi preges mer av de foreldrene vi vokser opp med enn av eldre generasjoner vi aldri har møtt. For min egen del vet jeg at min fars yrke, prest, har mer å si for min klassetilhørighet enn ørten generasjoner bakover av bønder, fiskere, tjenere og leilendinger. Men så driver jeg heller ikke slektsforskning for å finne ut hvem jeg er, men mer for å finne ut hvem jeg ikke er.

Biologi uten plass til naturlig variasjon og avvik

Etter å ha sett det siste (endelig!) Hjernevask må jeg si at jeg ikke skjønner hvorfor Eia har lagd programmet, og enda mindre hvorfor han har fått betalt for å gjøre det. For ikke å snakke om at jeg ikke forstår hvorfor NRK har villet vise det. Men jeg innrømmer i alle fall at det er mye jeg ikke forstår, i motsetning til Eia selv.

For 15-20 år siden hadde programmet vært ganske revolusjonerende. Det var vel omtrent da Eia tok sin sosiologiske utdannelse. Jeg holder en knapp på at han burde ha oppdatert seg litt i mellomtiden. Hvis jeg skal forsøke å følge Eias resonnementer, kommer jeg opp med følgende, mye mer aktuelle problemstillinger:

1. Ingen hevder i dag at man kan operere og oppdra barn til å fylle en hvilken som helst kjønnsrolle. Derimot er det stadig flere som spør seg hvorfor vi i vår kultur bare har to kjønn, mens man i andre har betydelig flere. Hva man legger vekt på når kjønnsrollevalget tas, varierer også fra kultur til kultur. Finnes det et gen som får mennesker andre steder i verden til å forholde seg til flere enn to kjønn? Og antyder ikke det at IQen der må være høyere enn her?
2. Intersexbarn blir født med kjønnsorganer som ikke passer inn i vår tokjønnskultur. Det vi gjør er altså å overstyre naturen med kultur. Fullstendig friske barn gjennomgår omfattende operasjoner for at foreldre, samfunn og medisinere skal kunne forholde seg til dem som mennesker (det var da også det Diseth ufrivillig antydet; at hensynet til foreldrene er minst like stort som til barnet). Dette er kjønnslemlestelse. Nå altså forsvart av Harald Eia på vår statlige TV-kanal om enn ikke helt i beste sendetid. I stedet for å forsøke å gjette seg til barnets kjønnsidentitet ved hjelp av biologiske tester burde man kanskje heller vente til barnet kan snakke for seg selv?
3. Hovedpoenget er likevel ikke kjønnsaspektet ved det hele, men at dette er unødvendige operasjoner foretatt på personer som ikke kan gi et informert samtykke. I min verden er det overgrep. Skyldes den oppfatninga gener, eller kanskje testosteronet jeg tar?
4. Et annet interessant aspekt er hvordan den menneskelige biologi endrer seg i løpet av et menneskeliv. Hvis noen skulle få meg interessert i biologi, måtte det være med denne innfallsvinkelen. Kan det kanskje hende at kjønnsidentitet er biologisk basert, men samtidig ikke statisk? Ideen om at det bare finnes to kjønn står sterkt, men enda sterkere er ideen om at kjønn ikke kan endres. Diskursen rundt transkjønnethet bærer preg av det. hva er det egentlig som gjør mennesket så oppsatt på å låse verden fast i statiske kategorier? Kan det være et gen?
5. Selv Diseth er ikke i stand til å avgjøre en persons kjønnsidentitet ut fra biologien. Det må kanskje betraktes som et under at han tror den finnes. Det kunne vært interessant å bli presentert for ulike biologiske teorier om hva kjønnsidentitet er. Da ville den jevne seer også sett at biologien ikke alltid kan tilby fasitsvar.

Kjønnsfilosofi

Enda en gang filosoferer jeg over hvordan man kan forklare det å være transkjønna. Enda en gang prøver jeg å finne et bedre ord som alle kan være enig i.

Det første som slår meg er «feilkjønna». Det er det vi er. Vi antas å tilhøre feil kjønn og blir altså feilkjønna fra fødselen av. Men det forutsetter at kjønn er statisk, medfødt og uforanderlig, og det er jeg slett ikke sikker på om det er. Men i praksis kan vel det være et greit begrep. I alle fall like anvendelig som klisjeen «å være født i feil kropp».

Fortsatt tar jeg meg selv i å velge det tredje alternativet når jeg skal pisse. Dessverre blir det stadig oftere slik at man må be om nøkkel til offentlige handikap-toalett. Og det tør jeg ikke. Jeg er jo ikke bevegelseshemma. Skal skiltet med rullestol tas bokstavelig? Eller holder det at man er feilkjønna? Jeg klarer ikke å avgjøre det. Selv om jeg ikke er bevegelseshemma, så er jeg vel kanskje fysisk utviklingshemma?

I alle fall ville filosofene fra antikken til 1800-tallet betegna meg som det. I følge dem fantes det bare ett kjønn; mann. Og kvinner var ufullstendige menn. Man trodde at kvinnen var en beholder for spiren til nye mennesker, at mannens sæd var frøet og kvinnen jorda. Ganske bokstavelig. Denne teorien holdt seg overraskende lenge. Ikke lenge nok for meg dessverre.

I videreføringa av de gamle filosofenes tanker kan man si at dersom kvinnen er en ufullstendig mann, bør det være mulig å gjøre «henne» fullstendig, altså til mann. Biologene på 1800-tallet innførte dessverre tanker om at kvinner og menn er basalt forskjellige, som to ulike arter nærmest (derav «særartsfeminisme» forresten). Dermed virker det å gå fra kvinne til mann nå enda mer absurd enn det ville gjort for de gamle grekere.

I middelalderen kunne kvinner, ved å gå i kloster, utvikle seg til et høyere nivå og kunne nesten få status som menn. Kanskje er det derfor myten om den kvinnelige paven fortsatt lever?

Men hadde de ikke i bunn og grunn rett? Gutte- og jentefostre er lenge ganske like, inntil guttefostrene tilføres testosteron og utvikler penis og testikler. Forandringa hos jentefostrene er mindre dramatisk. Et genetisk guttefoster som ikke tilføres testosteron på rett tidspunkt vil ofte ende opp som vanskelig å kjønnsbestemme, eller feilaktig bli tatt for å være jente – altså det som kalles intersex.

Det kan se ut til at de førmoderne filosofene ikke var helt på jordet likevel. Vel å merke fra et FTM-perspektiv. Hvordan man forklarer dem som vil være kvinner, uansett fysisk utrustning, aner jeg ikke. Jeg forstår meg ikke på dem.