Bastard! En sannferdig roman om kjønnsskifte i Norge

er skrevet av Bernt Eggen om Eddie Espelid, den første FTM som fikk testosteron i Norge. Den kom ut på Aschehoug i 1979. Som jeg skrev i går, ble jeg tipsa om den, endelig, og fant den på UB. I dag ble jeg ferdig med å lese den.

Jeg mener fortsatt at den er et viktig historisk dokument, men den svarte nok ikke helt til forventningene. Den er først og fremst en skildring av en vanskelig oppvekst på 1940- og -50-tallet. Det er først helt på slutten at hovedpersonen faktisk får utredning og behandling.

Baksideteksten:

Historien om Eddie Espelids liv er en sannferdig beretning om kjønnsskifte – det første skifte fra kvinne til mann i Norge. Hovedpersonen i denne dokumentarromanen er født i 1940 og fikk en vanskelig oppvekst, dels fordi det var problemer i hjemmet, dels fordi hun selv sterkt mislikte å være jente. Hun ble tvangssendt til en institusjon, men fikk ingen hjelp for sin interseksualitet før i 18-års alderen. Fra 1961 fikk hun hormoninjeksjoner, og det ble foretatt operative inngrep. Etter disse behandlingene er hun blitt til mannen Eddie, og han lever nå i ekteskap.
Mange rystende opplevelser og mye uforstand og intoleranse har møtt hovedpersonen underveis, og boka om Eddie er blitt et til dels skremmende sosialpolitisk dokument om forhold man ikke skulle tro eksisterte i Norge i vår tid. Bernt Eggen har ført Eddies beretning i pennen, og hans framstilling er lettlest og rik på miljøskildring.

Jeg hadde nok forventa at den medisinske delen; kampen for behandling og for å bli trodd av de som hadde (og har) makta ville være lagt mer vekt på, i og med at den skal handle om et «kjønnsskifte». I tillegg opplevde jeg nok sider ved romanen som litt lite respektfull (spesielt det å omtale Eddie som «hun» helt til nest siste kapittel), men det må nok settes på kontoen for tida den er skrevet i. Uansett gjør det meg veldig takknemlig over at jeg er i stand til å formulere min egen historie skriftlig. Boka framstiller ham i alle fall ikke som gal eller spesielt rar.

Jeg skulle gjerne visst litt om hvilke reaksjoner boka og Eddie møtte i etterkant, samt om utredninga og det medisinske på den tida. Jeg håper tross alt at noe har gått framover, selv om jeg har mine tvil.

Google er en fin ting, og selv om jeg ikke fant noen henvisning til Eddie Espelid, var ikke forfatteren vanskelig å finne. Så nå har jeg sendt ham en mail.

Fant en skatt på biblioteket! (Ikke først likevel)

Hvorfor har ingen fortalt meg om den før? Jeg var overbevist om at jeg var først ute til å skildre transseksualisme litterært på norsk. Inntil i går, da noen nevnte at det kom en roman for lenge siden. Jeg trodde jeg hadde søkt høyt og lavt, men åpenbart ikke godt nok.

I 1979 kom dokumentarromanen Bastard! – En sannferdig roman om kjønnsskifte i Norge av Bernt Eggen. Den handler om Eddie Espelid (f. 1940), den første FTM i Norge i medisinsk forstand. Han begynte hormonbehandling i 1961.

Den er et helt utrolig historisk dokument som alle burde lese, bare av den grunn. En ting er miljøskildringen og innsynet i et Norge der folk hadde helt andre forutsetninger for sine liv enn det vi har i dag. En annen ting er begrepene som blir brukt, langt fra den politisk korrekte vegringa mot å sette et navn på hva vi er (annet enn menn og kvinner) som de holder på med i LFTS. Veldig interessant!

Jeg er kommet såvidt over halvveis (lånte den på UB i dag) og holder fortsatt på med den vanskelige oppveksten hans. Det er virkelig en helt ærlig skildring. Det store gapet mellom da og nå, samt en del mer tidløse forskjeller i forutsetninger, gjør at jeg ikke har kjent meg særlig igjen til nå. Likevel er det utrolig spennende. Boka er to år yngre enn meg, så tida burde ikke føles så fjern, men den gjør det. Det er en annen verden, der jenter ikke får gå i bukser og blir sendt på anstalt for den minste ting. Jeg kan ikke tro at ingen har tipsa meg om den før, men det er det altså ingen som har. Kanskje fordi veldig få har lest den? Det burde de i alle fall!

Det gjør ingenting at jeg ikke var først. Det gir meg bare en god følelse av å ha en historie. Jeg var uansett først til å gjøre det selv og i diktform. Det må ha krevd et enormt mot å stå fram sånn for 30 år siden. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg hvordan det må ha vært. Hvis noen skulle ha opplysninger om Eddie Espelid eller kjenne ham (lever han fortsatt?), så ta gjerne kontakt!