Mødredødelighet og alenefedre

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

AMR-ram

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.

Tekst, blogg og sjelegransking

Ida har skrevet en veldig viktig tekst. Den handler både om hvordan en tekst kan være et forsøk (kanskje til og med vellykka) på å bearbeide vonde følelser. Og om at tekster er situasjonsbestemte. Når man publiserer en tekst (enten på trykk eller på nett) bør man tenke på at den kan dukke opp senere. Og likevel kan man være uforberedt. (Her ligger den opprinnelige, like sterke teksten hennes.)

Jeg har skrevet mye her på bloggen som har vært del av min bearbeiding. Så jeg tenkte å redegjøre litt for hvordan de ble forma av den situasjonen.

Jølster

Ida peker på at barn kan ha relativt «gode grunner» til å mobbe noen. Det er selvsagt ikke akseptabel oppførsel, men det er ofte den ubehagelige sannheten. Jeg var et litt arrogant, sosialt klønete og sært barn. Jeg kom seint i puberteten (og da ble det fullstendig kaos), men jeg var tilstrekkelig sær før det. Jeg var en veslevoksen bedreviter som aldri hadde lært å holde kjeft når jeg mente jeg hadde rett (og det mente jeg ofte). Den ungen både liker og misliker jeg i dag. Den er veldig meg.

Jeg aner ikke hvordan de andre oppfatta meg, men det var i alle fall ikke positivt. I Jølster. Jeg har fortsatt et anstrengt forhold til jølstringer. (Den eneste fra ungdomsskoleklassen på vennelista er hun som ble fysisk og har sagt unnskyld.) Hovedårsaken er at de fikk meg til å tvile på min virkelighetsoppfatning: Skjedde det eller var det noe jeg innbilte meg? Så de meg ikke eller bare lot de som? Det var selvsagt bare mulig fordi det dreide seg om utfrysing og ikke fysisk mobbing. Den dag i dag har jeg vanskelig for å skille mellom gamle mareritt og minner, og jeg tror det skyldes at den tryggheten de fleste har, at de kan stole på sansene sine, forsvant da (og kanskje er mareritta mine over gjennomsnittet livaktige og hyppige). Jeg er også overbevist om at ingen så hva som skjedde, selv ikke de som stod for utfrysinga. Altså kan jeg heller ikke få bekrefta minnene hos andre. I løpet av et år eller to forvandla jeg meg fra en bråkjekk, arrogant jævel til en stakkarslig, påtrengende og usikker person. Og den ungen liker jeg ærlig talt enda mindre i dag. Den ikke bare tråkka i salaten den rulla seg i den og smurte seg inn med «thousand island»-dressing.

Rikshospitalet

Da jeg kom dit hadde jeg samla meg sammen til en voksen versjon av meg selv som barn før ungdomsskolen; arrogant, bråkjekk og i tillegg med litt for mange universitetsfag til å ta todelinga av kjønn alvorlig. Etter at jeg kom ut av skapet hadde jeg det bedre enn noen gang. Jeg følte meg usårlig og grunnleggende optimistisk.

Timene med psykiateren (den eneveldige herskeren) brukte jeg til å undersøke holdbarheten i kjønnsforståelsen hennes og teste grenser. Jeg stilte retoriske spørsmål til spørreskjemaet, påpekte logiske brister og må generelt ha vært en prøvelse. Veldig umoden oppførsel fra en på snart 30, men jeg hadde ei ungdomstid å ta igjen og systemet var og er pill råttent. Problemet var bare at jeg tok det ut på de personene som satt med livet mitt i en tynn tråd mellom fingrene. Jeg kan ikke en gang forsvare meg med at jeg ikke foretok en maktanalyse – selvsagt gjorde jeg det og det gjorde meg fandenivoldsk. Hele systemet fant altfor mye gjenklang i den gamle usikkerheten om hvorvidt jeg kunne stole på meg selv, mine egne sanser og opplevelser. Og det var akkurat det de var ute for å teste – ingen «innbilt mann» skulle slippe gjennom nåløyet!

Nå mener jeg at mye av kritikken min var velbegrunnet, og jeg kan fortsatt stå for så godt som alt. Hvis de hadde vært profesjonelle hadde de selvsagt ikke latt seg affisere. Men jeg kan forstå at jeg var en slitsom pasient.

Og i dag?

Fortsatt blir jeg ganske ofte konfrontert med denne usikkerheten om min opplevelse av virkeligheten. De aller fleste mennesker tror at det bare finnes to kjønn, at disse kan leses ut av en persons kjønnsorganer og at alt annet er innbildning. De mener at folk som avviker fra dette må testes og testes igjen, leve årevis i limbo. Og så lenge det er slik er det også umulig å gjøre seg ferdig med å bearbeide det. Det rippes opp omtrent daglig. Jeg må fortsatt tviholde på at det var slik jeg opplevde det, at min opplevelse er gyldig. Jeg blir sliten av det. Jeg vil for alt i verden ikke miste meg selv igjen slik jeg gjorde i løpet av ungdomsskolen. Jeg vet hvor lett det kan glippe og hvor lang tid det tar å bygge seg opp igjen. Det finnes noen knapper som ikke må røres.

Mens opplevelsene fra ungdomsskolen kan avskrives som innbilning, er noe av det jeg opplevde på Rikshospitalet så grovt at jeg skjønner at det er vanskelig å tro på når man ikke har opplevd det selv. Det var det de satsa på og fikk gjennomslag for da jeg klaga til Helsetilsynet. Det er mest behagelig å tro at de fleste mennesker er snille og at samfunnssystemene fungerer. Å vite det, gjør at man blir redd for å ikke bli trodd. Og det er en fare for at nyansene forsvinner. Jeg hadde det faktisk ganske morro med de teite spørreskjemaene på Riksen, og det fantes lyspunkter i Jølster også.

Den andre faren er den gnagende følelsen av at «kanskje jeg fortjente det». Den tror jeg at jeg har jobba meg bort fra, men det finnes alltids folk som mener at ja, man fikk som fortjent. Enten det gjelder det usympatiske mobbeofferet eller transpersonen som ikke gjør nok for å passe inn i skjemaet. Det tror jeg det er lite å gjøre med, annet enn møysommelig folkeopplysning.

Det jeg har skrevet om Rikshospitalet og Jølster handler like mye om forsvar, forsøk på å tviholde på virkeligheten og meg selv. Jeg orker ikke å miste noen av delene, selv om verken jeg eller virkeligheten er tvers gjennom sympatiske.

(Det er selvsagt legitimt å oppfatte hendelser annerledes enn meg, det inngår i mitt virkelighetsbegrep. Vi er ikke like, har ikke lik synsvinkel. Men jeg forsøkte altfor lenge å leve som om min oppfatning av hendelser var grunnleggende feil, ugyldig, og det var ikke sunt. Den erfaringen unner jeg ingen. )

Min lykkelige, kjønnsløse barndom

Dette innlegget har ligget og modna i snart et halvt år. Det begynte med et enkelt spørsmål fra min tante: «Jeg har tenkt på, etter at jeg fikk vite at du er transkjønna, hvordan vi kunne gjort det enklere for deg da du var liten. Hva burde vi gjort for deg?»

Sannheten er at store deler av barndommen min var lykkelig kjønnsløs. Jeg har tenkt mye på hva jeg ville svart hvis noen hadde spurt meg om jeg var gutt, eller om jeg skulle ønske at jeg var det, sånn rett ut, f.eks. da jeg var 7 år. Jeg tror kanskje at jeg ville svart ja, men jeg er ikke sikker. Enda mer tid har jeg brukt på spørsmålet om det ville gjort det lettere for meg. Egentlig tror jeg ikke det, bortsett fra at jeg da ville kommet til Rikshospitalet ti år tidligere og kanskje fått behandling. Men barndommen og ungdsomstida mi ville sannsynligvis blitt vanskeligere. Det er stor forskjell på å møte fordommerog diskriminering som barn og som voksen. Jeg føler meg heldig som var voksen da jeg kom ut for meg selv og andre. Jeg hadde rukket å gjøre noen erfaringer som har gjort meg sterkere (og noen som gjorde meg svakere). Stort sett var jeg  i stand til å ta vare på meg selv.

Det jeg sa til min tante, var at jeg skulle ønske at jeg fikk informasjon om at biologisk kjønn ikke alltid samsvarer med en persons egentlige kjønn (kjønnsidentitet). Jeg skulle ønske at slik informasjon var en del av pensum på barneskolen. Da ville jeg ikke føle meg utsatt, som den eneste transpersonen i verden. Jeg tror også at jeg da ville kommet ut i mitt eget tempo, ikke som resultat av intens selvransakelse og plutselig oppdagelse.

Videre skulle jeg ønske at samfunnet ikke knytta kjønnsidentitet så tett til seksualitet. I flere år trodde jeg at jeg måtte være jente fordi jeg var tiltrukket av gutter. Nå ser jeg at det var en feilslutning, å snu det hele på hodet. Heteronormativiteten må altså ta en del av skylda for at jeg brukte så lang tid på å nøste i trådene mine. Les videre

Oppdragelse – en evaluering

Jeg tror at jeg har gjort noe riktig i oppdragelsen av dattera mi. Hun fungerer godt i alle relasjoner, er reflektert, trives på skolen og «har knekt koden» som noen uttrykte det. Derfor våger jeg meg til en aldri så liten foreløpig evaluering av oppdragelsen. Jeg vil fokusere på de aspektene som er litt kontroversielle, siden jeg føler at det er en del ting som sjelden blir sagt. Les videre

Om å skrive for hånd eller på data

Jeg blei voksen før internett kom i daglig bruk for de fleste (fylte 20 år i 1997). Som seksåring lånte jeg pappas elektriske skrivemaskin, her iført pysjamas som mamma hadde sydd:

Les videre

Mindreverdighetskompleks styrer kulturdebatt

«Kultureliten» er en myte som brukes for å hindre debatt. «Folk flest» er også en myte, og kanskje farligere, siden den holder folket nede. «Folk flest»-myten er populær fordi den oppvurderer smak, verdier og livsstil. Dennes mytens budskap er at det du gjør/mener/tenker er bra, fordi mange andre  gjør/mener/tenker det samme.

Jeg ble veldig tidlig immun mot dette budskapet. I drabantbyen der jeg tilbrakte de seks første skoleåra mine var familien min annerledes. Faren min var (og er) prest, og mens mine venners familier prioriterte å kjøpe ting, prioriterte foreldra mine opplevelser. Vi hadde ikke bedre råd enn de andre i området, kanskje dårligere, men den tydeligste forskjellen var prioriteringene. Les videre

Barn som blir voksne

I Sverige har de for tida nærmest en bølge av forfatterbarn som har blitt voksne og forteller den usminka sannheten om sine kreative foreldre. Det er ikke et ukjent fenomen i Norge heller. Sønnen til pastor Jan-Aage Torp (bl.a. kjent for utagerende homohat kamuflert som kristendom) har nå blitt gammel nok til å ta avstand fra faren og det han står for. Barn blir heldigvis voksne og uavhengige til slutt.

Les videre

Den «riktige» fortellingen

Dette er min historie slik jeg har forstått at den burde vært fortalt for å gi meg behandling på GID-klinikken. Jeg har lest tilstrekkelig med transmenns selvbiografier og faglitteratur om transseksualisme til å forstå at det er dette man forventer seg. Dette er «den transseksuelle fortellingen» – fortellingen om en gutt i jentekropp. Ingenting av det som står her er direkte usant, men det er helt åpenbart bare en del av sannheten:

Les videre

Ikke kødd med mora mi!

Helt sia jeg var liten har jeg vært opptatt av ikke å gjøre mora mi lei seg. Jeg kan ikke peke på noen annen årsak enn at det var det verste jeg visste; at hun blei lei seg. Jeg ville ikke fortelle henne om ting jeg syntes var vanskelig, for at hun ikke skulle bli like lei seg som meg.

Etter at jeg kom ut sommeren 2006 forandra det seg. Egentlig litt før det også. Jeg klarte ikke å skjule hvor deprimert jeg var før jeg fant ut av ting. Og etter den sommeren følte jeg plutselig at det gikk an å snakke med henne om det meste.

Likevel henger det i at jeg vil beskytte mora mi. Så når hun ringer i kveld og spør hvordan det går, mumler jeg at «det går no». Jeg har vel aldri vært særlig flink til å lyve. Så det ender selvsagt med at jeg griner (nei, testosteronet gjorde ikke at tårene tørka inn) og legger ut om at det ikke er mulig for meg å få noen operasjoner. Jeg er i en blindvei og GID-klinikken har sperra veien ut.

Og mamma blir nok lei seg. Men det er faktisk ikke jeg som gjør at hun blir lei seg; det er GID-klinikken. Ira Haraldsen og Frøydis Hellem har gjort livet vanskelig for mora mi. Og det skal de neimen ikke slippe unna med!

Transseksualisme i barndommen (F64.2)

Jeg har sittet og sett på denne reportasjen. Det er sterk kost. Jeg syns synd på dem. Og jeg misunner dem. Hvor gjerne skulle jeg ikke tatt dette oppgjøret for lenge siden og vært ferdig mann nå. Tenk å ha ei ungdomstid, bli sosialisert som det rette kjønn! Hvorfor måtte jeg prøve å tilpasse meg?

Selvsagt har det litt å si at jeg var en ganske feminin gutt. Også at mine foreldre aldri la sterke kjønns-spesifikke føringer på oppførsel og leker. Det har hendt at jeg har tenkt på hvor mye enklere det ville være å finne ut av meg selv hvis jeg levde i et strengere kjønns-segregert samfunn som det amerikanske eller iranske. Da ville jeg nådd det punktet hvor jeg ikke klarte mer lenge før. Jeg ville sluppet alle åra hvor jeg lette febrilsk etter en kvinne-kategori jeg kunne føle meg hjemme i.

Aller mest bitter er jeg nok for at jeg ikke ble presentert for begrepet transkjønna på en måte som gjorde at jeg kunne kjenne meg igjen med det samme. Jeg har vel skrevet om det før, men jeg gjør det igjen. Ingen fortalte at man kunne være FTM og like gutter. Ingen stod fram og sa at de var FTM, men ikke likte motorer og øl, men bøker og hvitvin. Først da jeg ble voksen og turde å lufte litt av følelsene var det noen som fortalte meg, med overbevisning, at ikke alle jenter vil være gutter. Jeg trodde hele tida at det bare var noe de sa fordi det var politisk korrekt. Først for få år siden skjønte jeg at det var sant; de fleste jenter vil slett ikke være gutter. De fleste jenter ser ei jente når de ser seg i speilet. Det gjorde jeg bare unntaksvis.

Samtidig prøver jeg å tenke at dette har gjort meg til et klokere menneske. Jeg tror det. Av og til tenker jeg med gru på hvor mannssjåvinistisk og usympatisk jeg kunne blitt hvis jeg hadde blitt født med et kroppslig kjønn som passa. Det er en ganske mager trøst.