Posts Tagged ‘barn’

I serien der jeg tilstår gamle synder er jeg nå kommet til en sak som nylig var aktuell. Som tenåring var jeg på sommerleir med Santalmisjonen (nå Normisjon) og en sommer hadde vi besøk av Ludvig Nessa. En annen sommer fikk vi se filmen «Det tause skriket» – en usminka skildring av en senabort. For meg kom ingen av disse møtene som noen sjokk, siden jeg hadde vokst opp med de samme holdningene. Jeg var overbevist om at også fostre hadde rett til liv og mente at abort var galt. Så hva skjedde etterpå?

For det første fulgte jeg ei venninne til legen for å få angrepille. Det var etter mitt syn det samme som abort, men det var også opplagt at man støtter venner som trenger det (og jeg sa ingenting om hva jeg mente om saken i den anledning). I et ideelt samfunn der alle som allerede er født har det utmerket og funksjonshemmede får all den hjelp de og familien trenger, vil ingen ha behov for å ta abort. Det mener jeg fortsatt. Men så lenge vi ikke lever i noen ideell verden, og heller aldri kommer til å oppnå det, mener jeg nå at det er mye viktigere å sørge for gode liv for dem som faktisk blir født.

Den virkelig skjellsettende opplevelsen var likevel å lese Til salgs av Ella Utøy (pseudonym). Jeg tror i alle fall det var den (har ikke lest den igjen siden og finner den ikke akkurat nå). Den skildrer prosessen for å søke om abort før abortloven ble innført. Et nedverdigende og fullstendig forkastelig system. Det er ofte litt for lett å fokusere på det man mener er galt, uten å utvikle alternativer, og abortmotstanderne har gått i den fella. Jeg vil oppfordre alle abortmotstandere til å lese den boka. Det begynner å bli mange år siden abortloven ble innført og jeg tror det er flere enn meg som ikke helt har forstått hvordan systemet var da (og hva de altså argumenterer for å gjeninnføre).

Rundt om i verden ser vi også at forbud mot abort får ekstremt negative konsekvenser for kvinner og er en viktig årsak til undertrykking, diskriminering og lav livskvalitet. Det kan ikke forsvares.

I dag ser jeg på abort som et nødvendig onde og abortloven som den beste løsninga i en langt fra ideell verden. Så lenge fostre ikke kan overleve utenfor livmora og ikke selv kan avgjøre saken, er kvinna den nærmeste til å ta avgjørelsen. Det kryr av allerede fødte barn som har det vanskelig og som trenger vårt engasjement mye mer. Så lenge et foster ikke kan overleve utenfor livmora er det ikke et menneske, bare en spire til det.

Den dagen vi kan si at alle barn som fødes får gode liv uten unødvendig lidelse, eller noen kommer på en bedre løsning for å avgjøre når abort er best, da skal jeg gladelig forandre mening.

Da jeg selv ble gravid på et (i første omgang) lite egna tidspunkt, forandra ikke det min grunnholdning om at den gravide kan velge abort. De færreste vil riktignok angre på at de ikke tok abort. Vi blir glade i det mennesket vi setter til verden uansett hvor lite planlagt det var. Noen ganger får man inntrykk av at bare de etterlengta barna som blir til etter nøye planlegging blir elska, men det er fullstendig feil. Jeg har fått høre flere ganger at min datter aldri burde vært født fordi jeg er trans (på Rikshospitalet) eller fordi jeg har depresjon. Andre får høre at deres funksjonshemma barn ikke burde blitt født fordi de blir en byrde for samfunnet eller ikke kvalifiserer til å leve gode liv. Slike holdninger er like forkastelige som å dømme noen for å ta abort. Jeg fikk et ublidt møte med de kjønna forventningene til foreldre, men et blidt møte med et fantastisk nytt menneske.

Selvsagt er abortdebatten minelagt med mange andre moralske dilemmaer; tvillingabort, selektiv abort, seinabort, abortgrensa o.s.v. Det hadde vært fint om vi kunne konsentrere oss om å finne de beste løsningene på disse utfordringene i stedet for igjen og igjen å måtte diskutere hvem som er best skikka til å ta valget om abort.

For meg koker det ned til konsekvenser og prioriteringer; konsekvensene av å avskaffe abortloven er for negative for samfunnet og allerede fødte mennesker må prioriteres. Valget må tas av den som vil bli ansvarlig for det eventuelle nye mennesket, og valget er personlig. Den gravide vet best selv om hen er i stand til å ta vare på et barn eller gi det fra seg etter en fødsel. Ingen andre kan ta det valget for noen, og ingen har rett til å dømme noen for et slikt valg, uansett utfall.

Reklamer

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

AMR-ram

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.

Det er ikke ofte jeg har kommet over kvinner som har barn med tre ulike fedre og bare var gift med en av dem.

Ingeborg Einersdatter blir født på slutten av 1600-tallet. I februar 1719 døper hun sin datter Johanna i Bergen. Johannas far er «nu salig» Jon Olsen som døde et halvt år tidligere. Ingeborg og Jon var forlova, men rakk åpenbart aldri å gifte seg.

I 1723 ser lykken ut til å snu for Ingeborg når hun gifter seg med Johannes Torstensen. Det kan til og med se ut til at hun har lært noe siden sist: Datteren Bodil blir født over et år senere. Og så skulle man tro at livet gikk sin vante gang, men nei.

Sønnen Jon(as) Paulsen blir født i 1727, og Ingeborgs ektemann er ikke faren. Derimot oppgis han å være båtsmann Paul Christensen som er «forreist til Holland». Han dukker ikke en gang opp for å dø i Bergen, så om han fantes er et åpent spørsmål. Vanligvis ville barn av gifte mødre automatisk føres opp med ektemannen som far. Hvorfor skjedde ikke det her? Var Johannes bortreist i den aktuelle perioden? Eller hadde han sett seg lei på at kona lå med andre? Dessverre kommer vi neppe til å få svar på det.

Johannes Torstensen dør i 1743 (jeg tror det må være ham). De får ikke flere barn. Ingeborg dør i 1752. Fødselsåret oppgis da å være 1689, men jeg finner bare en født 1696. Det ville egentlig ikke forundre meg om hun så 7år eldre ut enn hun var, så det kan være henne.

Jonas vokser opp og gifter seg to ganger. Ingen av de fire døtrene kalles opp etter Ingeborg. (Det fikk meg til å tvile på om koblinga til henne var riktig, men jeg finner ingen bedre alternativer.) Derimot finner vi døtre oppkalt etter hans søster Johanna, faren og Jonas’ første kone. Jonas er min 5. tippoldefar.

Jeg vil tro at Ingeborg ble straffet i alle fall for den siste fødselen, men kildene mangler. Sex utenfor ekteskapet når en av partene var gift, ble kalt hor og til dels straffet ganske hardt. Dersom ingen av dem var gift, het det leiermål. Det fikk man bøter for, men ved tredje gjentakelse var straffen hardere. Det verste var likevel blodskam – sex med noen i slekta. Slektskap inkluderte inngiftede. Derfor finnes det flere saker fra denne tida hvor stefar og -datter dømmes til døden.

Det skjedde for eksempel med Guri Torleivsen og hennes stefar Odd Johannesen Brekke på Voss. I 1713 fikk Guri et barn uten å være gift. Først fikk Jon på Slen skylda for dette, men i 1731 kom saken opp og stefaren ble avslørt som barnets far. Dermed ble de begge henrettet. Jeg skulle gjerne visst om Guris mor fortsatt var i live da, hvor gammel Guri var og hva som skjedde med barnet (visstnok døpt Randvei), men også her mangler kilder.

Min datter

Posted: torsdag 21 juni, 2012 by Tarald in Foreldreskapet
Stikkord: ,

Dette innlegget er til ære for min datter. Hun syns det er litt dumt at jeg ikke skriver noe om henne. Jeg vil helst beskytte henne mot de internett-troll som fins, ja, mot alt ondt egentlig. Og det finnes mange slemme mennesker, for eksempel dem som mener at transfolk ikke burde ha barn.

Så hvordan kan jeg vie et innlegg til henne uten å nevne navnet hennes eller poste et foto av henne? Jo, jeg kan dele tegninga jeg tegna av henne for ei stund sia. Sia jeg ikke er så flink til å tegne tror jeg ikke det kan skade.

 

Barnehage

Posted: onsdag 7 desember, 2011 by Tarald in Foreldreskapet, Politikk
Stikkord: , , , , ,

Trude Mostue er helt på jordet (og det er kanskje der veterinærer bør være, bokstavelig talt). Noen barn trenger å gå i barnehage fra de er ett år. Dattera mi var en av dem. Hun kjeda seg hjemme og savna å være sammen med andre barn. Det var hovedgrunnen til at hun begynte i barnehage da hun var ett år. I tillegg blei jeg en bedre forelder når jeg kunne få litt voksentid. (mer…)

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

(mer…)

Litt tilfeldig kom jeg over et tre år gammelt innlegg her på bloggen. Det ga meg frysninger, så jeg ville trekke det opp fra glemselen. Det avsluttes slik:

Hva gjør det med et barn på fire år å ha en mamma som ikke får lov til å finnes? Jeg tør ikke tenke på det, men jeg håper psykologen på GID-klinikken tenker over det, at hun får mareritt av det.

Det ser ut til at det har gått bra med min datter. Hun er nå sju år, trives på skolen, har venner og virker moden for alderen (i følge venner av meg). Jeg tror at det var helt nødvendig at jeg flytta. Jeg tror det beskytta henne mot de verste konsekvensene av Rikshospitalets uetiske praksis, som min bitterhet og depresjon i etterkant. (mer…)