Jeg var en gang… abortmotstander

I serien der jeg tilstår gamle synder er jeg nå kommet til en sak som nylig var aktuell. Som tenåring var jeg på sommerleir med Santalmisjonen (nå Normisjon) og en sommer hadde vi besøk av Ludvig Nessa. En annen sommer fikk vi se filmen «Det tause skriket» – en usminka skildring av en senabort. For meg kom ingen av disse møtene som noen sjokk, siden jeg hadde vokst opp med de samme holdningene. Jeg var overbevist om at også fostre hadde rett til liv og mente at abort var galt. Så hva skjedde etterpå?

For det første fulgte jeg ei venninne til legen for å få angrepille. Det var etter mitt syn det samme som abort, men det var også opplagt at man støtter venner som trenger det (og jeg sa ingenting om hva jeg mente om saken i den anledning). I et ideelt samfunn der alle som allerede er født har det utmerket og funksjonshemmede får all den hjelp de og familien trenger, vil ingen ha behov for å ta abort. Det mener jeg fortsatt. Men så lenge vi ikke lever i noen ideell verden, og heller aldri kommer til å oppnå det, mener jeg nå at det er mye viktigere å sørge for gode liv for dem som faktisk blir født.

Den virkelig skjellsettende opplevelsen var likevel å lese Til salgs av Ella Utøy (pseudonym). Jeg tror i alle fall det var den (har ikke lest den igjen siden og finner den ikke akkurat nå). Den skildrer prosessen for å søke om abort før abortloven ble innført. Et nedverdigende og fullstendig forkastelig system. Det er ofte litt for lett å fokusere på det man mener er galt, uten å utvikle alternativer, og abortmotstanderne har gått i den fella. Jeg vil oppfordre alle abortmotstandere til å lese den boka. Det begynner å bli mange år siden abortloven ble innført og jeg tror det er flere enn meg som ikke helt har forstått hvordan systemet var da (og hva de altså argumenterer for å gjeninnføre).

Rundt om i verden ser vi også at forbud mot abort får ekstremt negative konsekvenser for kvinner og er en viktig årsak til undertrykking, diskriminering og lav livskvalitet. Det kan ikke forsvares.

I dag ser jeg på abort som et nødvendig onde og abortloven som den beste løsninga i en langt fra ideell verden. Så lenge fostre ikke kan overleve utenfor livmora og ikke selv kan avgjøre saken, er kvinna den nærmeste til å ta avgjørelsen. Det kryr av allerede fødte barn som har det vanskelig og som trenger vårt engasjement mye mer. Så lenge et foster ikke kan overleve utenfor livmora er det ikke et menneske, bare en spire til det.

Den dagen vi kan si at alle barn som fødes får gode liv uten unødvendig lidelse, eller noen kommer på en bedre løsning for å avgjøre når abort er best, da skal jeg gladelig forandre mening.

Da jeg selv ble gravid på et (i første omgang) lite egna tidspunkt, forandra ikke det min grunnholdning om at den gravide kan velge abort. De færreste vil riktignok angre på at de ikke tok abort. Vi blir glade i det mennesket vi setter til verden uansett hvor lite planlagt det var. Noen ganger får man inntrykk av at bare de etterlengta barna som blir til etter nøye planlegging blir elska, men det er fullstendig feil. Jeg har fått høre flere ganger at min datter aldri burde vært født fordi jeg er trans (på Rikshospitalet) eller fordi jeg har depresjon. Andre får høre at deres funksjonshemma barn ikke burde blitt født fordi de blir en byrde for samfunnet eller ikke kvalifiserer til å leve gode liv. Slike holdninger er like forkastelige som å dømme noen for å ta abort. Jeg fikk et ublidt møte med de kjønna forventningene til foreldre, men et blidt møte med et fantastisk nytt menneske.

Selvsagt er abortdebatten minelagt med mange andre moralske dilemmaer; tvillingabort, selektiv abort, seinabort, abortgrensa o.s.v. Det hadde vært fint om vi kunne konsentrere oss om å finne de beste løsningene på disse utfordringene i stedet for igjen og igjen å måtte diskutere hvem som er best skikka til å ta valget om abort.

For meg koker det ned til konsekvenser og prioriteringer; konsekvensene av å avskaffe abortloven er for negative for samfunnet og allerede fødte mennesker må prioriteres. Valget må tas av den som vil bli ansvarlig for det eventuelle nye mennesket, og valget er personlig. Den gravide vet best selv om hen er i stand til å ta vare på et barn eller gi det fra seg etter en fødsel. Ingen andre kan ta det valget for noen, og ingen har rett til å dømme noen for et slikt valg, uansett utfall.

Mødredødelighet og alenefedre

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.

Uheldig, mindre intelligent eller løs på tråden?

Det er ikke ofte jeg har kommet over kvinner som har barn med tre ulike fedre og bare var gift med en av dem.

Ingeborg Einersdatter blir født på slutten av 1600-tallet. I februar 1719 døper hun sin datter Johanna i Bergen. Johannas far er «nu salig» Jon Olsen som døde et halvt år tidligere. Ingeborg og Jon var forlova, men rakk åpenbart aldri å gifte seg.

I 1723 ser lykken ut til å snu for Ingeborg når hun gifter seg med Johannes Torstensen. Det kan til og med se ut til at hun har lært noe siden sist: Datteren Bodil blir født over et år senere. Og så skulle man tro at livet gikk sin vante gang, men nei.

Sønnen Jon(as) Paulsen blir født i 1727, og Ingeborgs ektemann er ikke faren. Derimot oppgis han å være båtsmann Paul Christensen som er «forreist til Holland». Han dukker ikke en gang opp for å dø i Bergen, så om han fantes er et åpent spørsmål. Vanligvis ville barn av gifte mødre automatisk føres opp med ektemannen som far. Hvorfor skjedde ikke det her? Var Johannes bortreist i den aktuelle perioden? Eller hadde han sett seg lei på at kona lå med andre? Dessverre kommer vi neppe til å få svar på det.

Johannes Torstensen dør i 1743 (jeg tror det må være ham). De får ikke flere barn. Ingeborg dør i 1752. Fødselsåret oppgis da å være 1689, men jeg finner bare en født 1696. Det ville egentlig ikke forundre meg om hun så 7år eldre ut enn hun var, så det kan være henne.

Jonas vokser opp og gifter seg to ganger. Ingen av de fire døtrene kalles opp etter Ingeborg. (Det fikk meg til å tvile på om koblinga til henne var riktig, men jeg finner ingen bedre alternativer.) Derimot finner vi døtre oppkalt etter hans søster Johanna, faren og Jonas’ første kone. Jonas er min 5. tippoldefar.

Jeg vil tro at Ingeborg ble straffet i alle fall for den siste fødselen, men kildene mangler. Sex utenfor ekteskapet når en av partene var gift, ble kalt hor og til dels straffet ganske hardt. Dersom ingen av dem var gift, het det leiermål. Det fikk man bøter for, men ved tredje gjentakelse var straffen hardere. Det verste var likevel blodskam – sex med noen i slekta. Slektskap inkluderte inngiftede. Derfor finnes det flere saker fra denne tida hvor stefar og -datter dømmes til døden.

Det skjedde for eksempel med Guri Torleivsen og hennes stefar Odd Johannesen Brekke på Voss. I 1713 fikk Guri et barn uten å være gift. Først fikk Jon på Slen skylda for dette, men i 1731 kom saken opp og stefaren ble avslørt som barnets far. Dermed ble de begge henrettet. Jeg skulle gjerne visst om Guris mor fortsatt var i live da, hvor gammel Guri var og hva som skjedde med barnet (visstnok døpt Randvei), men også her mangler kilder.

Min datter

Dette innlegget er til ære for min datter. Hun syns det er litt dumt at jeg ikke skriver noe om henne. Jeg vil helst beskytte henne mot de internett-troll som fins, ja, mot alt ondt egentlig. Og det finnes mange slemme mennesker, for eksempel dem som mener at transfolk ikke burde ha barn.

Så hvordan kan jeg vie et innlegg til henne uten å nevne navnet hennes eller poste et foto av henne? Jo, jeg kan dele tegninga jeg tegna av henne for ei stund sia. Sia jeg ikke er så flink til å tegne tror jeg ikke det kan skade.

 

Barnehage

Trude Mostue er helt på jordet (og det er kanskje der veterinærer bør være, bokstavelig talt). Noen barn trenger å gå i barnehage fra de er ett år. Dattera mi var en av dem. Hun kjeda seg hjemme og savna å være sammen med andre barn. Det var hovedgrunnen til at hun begynte i barnehage da hun var ett år. I tillegg blei jeg en bedre forelder når jeg kunne få litt voksentid.

Trenger vi skeive barnebøker?

I dag var jeg på debatt om kjønnsmangfold og heteronormativitet i barnebøker. For alle dem som ikke var der vil jeg gjerne oppsummere litt:

Alle vet jo at det er utrolig mye vanskeligere å være heterofil enn homofil i dagens samfunn, så det er bare rett og rimelig at de fleste bøker fokuserer på dette samfunnsproblemet. Både det å selv være tiltrukket av motsatt kjønn og å ha foreldre som er det, må være fryktelig traumatisk for barn og unge.

Når mamma ikke får lov til å finnes

Litt tilfeldig kom jeg over et tre år gammelt innlegg her på bloggen. Det ga meg frysninger, så jeg ville trekke det opp fra glemselen. Det avsluttes slik:

Hva gjør det med et barn på fire år å ha en mamma som ikke får lov til å finnes? Jeg tør ikke tenke på det, men jeg håper psykologen på GID-klinikken tenker over det, at hun får mareritt av det.

Det ser ut til at det har gått bra med min datter. Hun er nå sju år, trives på skolen, har venner og virker moden for alderen (i følge venner av meg). Jeg tror at det var helt nødvendig at jeg flytta. Jeg tror det beskytta henne mot de verste konsekvensene av Rikshospitalets uetiske praksis, som min bitterhet og depresjon i etterkant.

DLD: Overvåk meg!

Jeg har lest denne kronikken, som bare er tull, og bestemte meg for å gjøre det skikkelig: Hei PST, jeg vil overvåkes!

Derimot ønsker jeg ikke å bidra til at vennene mine overvåkes. Jeg ønsker ikke å være med på at politiet og samfunnet sløser ressurser på å overvåke uskyldige, mens vanlig kriminalitet nedprioriteres. Det er mulig at jeg ville vært mer positiv til DLD hvis politiet brukte det de allerede har av verktøy til å bekjempe kriminalitet. Dessverre er det altfor tydelig at de har en lang vei å gå.

Hva vi forteller barn om sex

Ok. Jeg må seriøst slutte å se på Special Victim’s Unit. Jeg blir så frustrert, irritert og forbanna.

Denne gangen handla det om en gutt som voldtok barn fordi han hadde sett det på TV og internett. En typisk episode, med andre ord. Det fremstilles som om all seksualopplysning er feil, og i stedet for å gi barn redskaper til å fungere i verden, ønsker man å isolere dem fra verden. Tradisjonell amerikansk mangel på nyanser.

Jeg ville blitt særdeles bekymra over alle som liker å se på amerikansk mainstream-porno. Noe sykere må man  til Japan for å finne. Sex framstilles som totalt gledesløst og skamfullt. Forvridde religiøse forestillinger om synd og helvete florerer. Man kan bli fanatiker av mindre. Spesielt bekymra ville jeg blitt hvis et barn så på sånt.

Jeg vil fortelle en liten historie som jeg mener sier en god del om hva sunn seksualopplysning går ut på, i dette eksemplet overfor barn i barnehagealder.

Sorteringssamfunnet: Surrogasi

Jeg ble bedt om å skrive en liten sak for AKT – Aktuelt Kristenradikalt Tidsskrift som utgis av Norges Kristelige Studentforbund, med temaet “sorteringssamfunnet”. Dette ble til to saker, og her er den andre:

Jeg er en homofil mann som har født en datter. I homo-sammenheng er jeg derfor heldig og gjenstand for en viss misunnelse akkurat på dette området. Jeg kjenner mange homofile som ville blitt svært gode foreldre, og som ønsker seg barn, men som ikke får lov til å bli noens foreldre.

Hvordan forklare trans for barn?

Jeg har hatt dattera mi på besøk ei uke nå, og det har blitt mye prating, bl.a. om trans. Tidligere har jeg sagt at jeg var jente da jeg var liten og ble mann da jeg ble voksen. Nå er hun fem og et halvt år og var åpenbart klar for litt mer avanserte forklaringer.

Kjønnslemlestelse med legens velsignelse

I går var den internasjonale dagen mot kjønnslemlestelse. Mange engasjerer seg mot kjønnslemlestelse av barn fra ikke-vestlig bakgrunn. Det er grusomt og det er lett å oppfatte det som resultat av manglende utdannelse og kulturelle vrangforestillinger.

Det blir plutselig vanskeligere for mange når vi snakker om vestlig kjønnslemlestelse – kjønnslemlestelse utført på bl.a. norske sykehus. Lukas skrev i går om disse overgrepene i en svensk kontekst. Jeg vil bidra til å øke oppmerksomheten rundt det her.

Etaten for foreldrekontroll

Det har nå gått to og et halvt år siden jeg ble meldt til barnevernet , og ett og et halvt siden saken ble avslutta. Siden januar har faren hatt den daglige omsorgen. Jeg føler meg derfor ikke lenger like sårbar og tror tida er moden for å fortelle åpent om mine erfaringer. Jeg vil også prøve å sette mine erfaringer inn i en større sammenheng.

Hver dag tar jeg trikken til og fra jobb. Der henger en plakat for Redd Barnas «Vennligst forstyrr»-kampanje. Den provoserer meg. Ikke fordi jeg ikke tror det finnes barn som har det bedre andre steder enn hos sine foreldre. Barn er både foreldrene og samfunnets ansvar. Kampanjen provoserer meg fordi jeg vet litt om det å være den som blir forstyrra.

Farsdag

En del transmenn har et sterkt ønske om å være pappa. En del vil for alt i verden ikke kalles mamma. Jeg har ikke de sterke følelsene rundt det. Man kan definere «mor» på flere ulike måter:

• en rolle med et sett rolleforventninger som bør oppfylles. Jeg har aldri passa i den rolla og har avvist alle forventninger til den.
• en funksjon. Mor er den som har født og evt. amma barnet. For meg er «mor» en funksjon jeg i alle fall har hatt.
• en forelder av hunkjønn. En betydning som ikke inkluderer meg.

Klage til Helsetilsynet ang. GID-klinikken (nr.2)

Jeg klager med dette på GID-klinikkens utredning av meg i tidsrommet 24.08.2006 til 19.05.2008, med henvisning til helsepersonellovens § 4, § 55 og pasientrettighetslovens § 7-2 og 7-4.

Jeg hadde min første time på GID-klinikken 24.08.2006. Siden da har jeg gått til utredning der fordi jeg opplever meg som mann og ønsker kjønnsbekreftende behandling. Siste time var 22.05.2008, der jeg ble informert om at de ikke ville gi meg diagnosen F64.0 og derfor ikke ville få noen behandling. I stedet ga de meg diagnosen F64.9 Uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse.

I løpet av de knapt to årene jeg har vært i kontakt med GID-klinikken har jeg funnet flere forhold jeg mener er kritikkverdige:

• Manglende respekt for pasienten. Gjennom hele utredningen har jeg reagert på den umyndiggjørelsen som åpenbart er en forutsetning for diagnosefastsettelse. Jeg har opplevd at spesielt psykiater Ira Haraldsen og psykolog Frøydis Hellem ikke har vist noen form for respekt og at de har unngått å lytte til min egen opplevelse av situasjonen.

• Støtende uttalelser og diskriminering av minoriteter. På mitt første møte med Ira Haraldsen (13.05.2007) oppfordret hun meg til å ha samleie med en kvinne for å sannsynliggjøre at jeg ikke er homofob. (mai 2007). Jeg tolket dette som at de ville avklare om jeg egentlig er en lesbisk kvinne som fornekter min seksualitet. Dette fant jeg særdeles støtende siden jeg allerede hadde fortalt både henne og psykologen at jeg er en mann som tiltrekkes av menn (homofil mann) og på det tidspunktet satt i styret for LLH Troms. I journalen fra dette møtet skriver Haraldsen: «Vi drøfter om pasienten har prøvd seg i forskjellige seksuelle orienteringer. Pasienten virker da hemmet [sic!] og vi drøfter den mulige diagnostiske eksklusjon av en homofili [sic!]». De fleste homofile jeg kjenner ville nok blitt særdeles «hemmet» hvis man foreslo at de skulle ha sex med en av motsatt kjønn. Forutsatt at det å gi behersket uttrykk for at et slikt seksuelt forsøk ville være til skade for alle involverte, ansees som å være hemmet. Dette er støtende fordi jeg a) ikke er kvinne, b) ikke tiltrekkes av kvinner og c) derfor ikke på noe vis kan sies å være lesbisk. I tillegg finner jeg det støtende at d) de ikke stoler på at jeg i mitt 31. leveår vet hvem jeg tiltrekkes av og e) den sykeliggjøringen av homofili som disse uttalelsene vitner om.
• Arroganse overfor andre fagfolk, innenfor og utenfor GID-klinikken. I mai 2007 hadde jeg som nevnt min første time hos Haraldsen. Det kom da som en stor overraskelse på henne at jeg har en datter og altså har vært gjennom en fødsel. Jeg påpekte at dette stod klart både i henvisningen fra psykolog Dagfinn Sørensen og hadde vært oppe i innledende samtaler med psykolog Asle Offerdal (den gang ansatt på GID-klinikken). Haraldsen sa da at hun aldri leser henvisningsbrevene fordi «de skriver uansett bare det pasienten vil at de skal skrive». Også ved andre møter uttrykte Haraldsen en nedlatende holdning overfor fastleger, psykologer og sexologer.
• Barn.Uttalelse fra psykolog Frøydis Hellem om at «Din datter ser deg som kvinne og det må du bare akseptere». Hellem hadde et møte med min datter (3år) 06.02.2008 i uforutsett fravær av barnepsykiater Trond Diseth (som både jeg og min datter forøvrig hadde et meget godt inntrykk av fra tidligere møte). Jeg mener at hun totalt unnlot å lytte til min datters opplevelse, konsekvent brukte kvinnelig pronomen om meg og omtalte meg som kvinne. Ovennevnte uttalelse falt etter at jeg hadde påpekt dette og sagt at jeg syntes det var uprofesjonelt å projisere egne fordommer over på et uskyldig og velfungerende barn. Hellem ga uttrykk for at en mor aldri kan være mann og nekter dermed å forholde seg til den realiteten at jeg er mann og mor til min datter.
• Uttalelse fra Ira Haraldsen om at jeg måtte erkjenne min datters fødsel som «en voldtekt av din egen kropp» før jeg kunne ha håp om en revurdering fra deres side (19. mai 2008). Jeg opplevde ikke fødselen som en voldtekt av meg selv og har ingen planer om å redefinere mine opplevelser for å passe Ira Haraldsens verdensoppfatning. Jeg mener dessuten at dette ville være skadelig for mitt forhold til min datter og min psykiske helse. Forøvrig har jeg vanskelig for å se at fødselen skulle ha noe med saken å gjøre all den tid barnløshet ikke lenger er et diagnosekrav.
• Generelt mer restriktive krav til diagnosen F64.0 enn hva som er fastsatt i ICD-10 og DSM-IV. I motsetning til punkt B om F64-0 i disse internasjonale diagnosemanualene begrunner GID her på Rikshospitalet i mitt tilfelle avlaget med at jeg ikke kan sannsynliggjøre en F64.2-diagnose («kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen»). Det skal ikke være noe krav om symptomer i barndommen for å få F64.0. Dette kommer også frem av Standards of Care fra WPATH som bør være å anse som en veiledning til diagnostisering av «kjønnsidentitetsforstyrrelser».
• Avvik fra Standards of Care (SOC) fra WPATH. Ved siden av den manglende respekt og evne til å lytte til pasienten som jeg har møtt jf. pkt. 1 og 2, består bruddene med SOC hovedsakelig i a) utredningstid (SOC anbefaler min. 3 mnd., GID krever min. 1 år) og b) manglende anerkjennelse av variasjon i pasientgruppen. Dette medfører, i tillegg til unødvendig lidelse hos pasientgruppen, sløsing av sykehusets og Statens økonomiske ressurser.
• Gjennomgående feilinformasjon, mangel på informasjon, uklare retningslinjer m.m.

Siden jeg ikke unner noen å bli utsatt for slik behandling, ser jeg meg nødt til å klage Ira Haraldsen og Frøydis Hellem ved GID-klinikken inn for Helsetilsynet. Det er mitt intense håp at de som kommer etter meg skal slippe slik nedverdigende behandling. De fleste har ikke mine ressurser til å takle det og bøyer seg under presset om å passe inn i nevnte utrederes maler for hvordan transseksuelle skal være. Det er man åpenbart nødt til for å få riktig diagnose.

Sex i barnebok

Rune Belsviks nye bok Tjuven skaper debatt. Noen kaller det pornografi for barn, andre mener den burde vært utstyrt med varseltrekant, men de fleste oppegående mennesker er positive til utgivelsen. Av de sitatene som presenteres blir jeg faktisk imponert over Rune Belsvik. Det trengs ei sånn barnebok.

Rune Belsvik er ikke snau. Han går enda lenger. Hva skal de småguttene gjøre som ikke har en liten «horete» nabojente som legger seg på rygg for hvem som helst? Belsvik vet råd. «Det går fint med to gutar, seier Bob. Vi gnir berre tissen mot rumpa. (…) Det er mange som gjer det. Du kan stikke tissen inn i rumpeholet også.»

skriver Cathrine Krøger i Dagbladet. Her ser vi et tydelig eksempel på hvordan det går når voksne tramper inn i barns seksualitet. Tolkningen av Eline som «horete» er en typisk forelda, voksen tolkning. Er det noen som burde vært utstyrt med varseltrekant så er det godeste Krøger.

Ja til ekteskapet!

I dag har hyklerne møte, skriver Kjellemann på bloggen sin, «Størst av alt er kjærligheten». Jeg vil anbefale alle å lese innlegget! Velskrevet og inspirerende! I mangel av et virkelig regnbueflagg å henge ut, henger jeg det opp her på bloggen i stedet:

Jeg støtter den nye ekteskapsloven. Ikke nødvendigvis for min egen del, men fordi jeg ikke kan se noen grunn til å hindre voksne mennesker som elsker hverandre i å gifte seg. En del av dem er dessuten mine venner. Jeg ønsker selvsagt alt det beste for vennene mine.

Og for barna deres, de som allerede finnes og de som venter på å bli født. Et par jeg kjenner har fått sitt andre meget planlagte barn. To gode mødre, der bare den enes navn står på fødselsattesten, der den andre kunne risikert å gå i årevis uten å være jurudisk forelder til sine to søte jentunger. Jeg kjenner et par som ville blitt fantastiske fedre. De får ikke lov. Rundt i verden sitter det barn på barnehjem og lengter etter to gode foreldre. Barn trenger kjærlighet. Da spiller det mindre rolle hvilke kjønn foreldrene har. Selv om de færreste land som tillater adopsjon til homofile, gir ikke det grunn til å forby det i Norge.

En heteronormativ ekteskapslov fører også til at enkelte må skille seg. Jeg kjenner en som har vært gift i mange år som nå har vært nødt til å skille seg, ikke fordi de ikke elsker hverandre lenger, men fordi han endelig blir anerkjent som mann. Dermed kan han ikke lenger være gift med sin mann, men må skille seg for senere å inngå partnerskap. En skilsmisse er en belastning på et forhold som allerede har tålt utrolig mye, og i dette tilfelle helt unødvendig. Jeg har ikke spurt ham hvordan han forklarer dette for barna deres, men det kan ikke være enkelt.

Jeg vet også om en som lever i partnerskap med ei dame og også blir nødt til å skille seg fordi de som heterofile ikke kan være i partnerskap. Jeg tror det var den samme fyren som engsta seg for ikke å få mannlig personnummer før deres barn nummer to ble født. Med mannlig personnummer ville han bli ført opp som far ved fødselen. Med kvinnelig måtte han gjennom hele stebarnsadopsjonsprosedyren før han kunne bli juridisk forelder.

Som i så mange tilfeller illustrerer transkjønnedes erfaringer samfunnets dobbeltmoral og urimelighet.

Så selv om jeg ikke har sansen for det konforme og normative ved ekteskapet generelt, mener jeg at de som ønsker det skal ha muligheten. Og for alt jeg vet kan jeg møte en vakker mann en vakker dag som får meg til å skifte mening.

Verdens beste unge!

Jeg pleier ikke skrive om dattra mi, men nå må jeg gjøre et unntak. Jeg er en av verdens to heldigste foreldre. Dattra mi fylte tre år i sommer og er skjønn, snill og utrolig selvstendig. Dette tror jeg er iboende egenskaper som jeg tror hun har fått utvikle mye takket være meg. Hun har alltid vært veldig sosial og omgjengelig. Hun er opptatt av å fungere i samspill med andre mennesker og klarer det. Hun viser omsorg/beskyttelsestrang overfor både voksne og barn, og er kreativ.

Dette er vel ting som de fleste foreldre ville si om sine barn, og jeg påstår da heller ikke at jeg er nøytral i denne saken. Jeg elsker henne over alt på jord! Det rare er at alt dette bekreftes av folk rundt henne. I dag har jeg hatt en smule dårlig samvittighet for at hun har hatt barnevakt to dager på rad – to ulike barnevakter. Det er over et halvt år siden sist hun hadde barnevakt utenom familien, så hun er ikke vant til det. Likevel har det gått utrolig fint.

Jeg tror noe av årsaken er at jeg forklarer ting og forbereder henne på hva som skjer. Syns hun forstår mye til å være bare tre år, av og til nesten for mye. Hun føler seg også åpenbart sikker på at jeg kommer hjem igjen og klarer fint å sette egne grenser sammen med fremmede. For eksempel sa hun klart i fra både i går og i dag når hun ville legge seg, at hun ville sove alene og at lyset skulle slåes av.

Hun har en flott humor og en lysende logikk som kan få hvem som helst til å se ting på nye måter. Det er utrolig fascinerende hvordan hun pusler sammen virkeligheten til et forståelig bilde. Jeg blir voldsomt imponert! Nå er hun ingen engel alltid, og hun har for lengst forstått hvordan man kan manipulere andre mennesker, både voksne og barn. Men jeg tror at med rett oppdragelse vil det bare være nyttig for henne. Verden er ikke paradis.

Jeg er så stolt av den ungen! Det kan bli noe stort av henne. Rettelse: Hun kommer til å få stor, positiv betydning på folk uansett hva hun gjør med livet sitt. Som forelder er det deilig å vite at ungen din har alle forutsetninger for å lykkes. Jeg er utrolig heldig!

Å tilgi seg selv

Jeg er ikke blant dem som skylder på seg selv for alt som går galt, eller angrer på ting som ikke er min feil. Ikke når det gjelder småting i alle fall. Men det fins et par ting som jeg har vanskelig for å tilgi meg selv for.

Da jeg var elleve år spurte mine foreldre meg om jeg hadde lyst til å flytte fra Bergen til Jølster. Spør aldri et barn om sånt! I den alderen har man ingen forutsetninger for å vite at det egentlig spørres om man fil flytte fra himmelen til helvetets forgård. Jeg tror jeg snart har klart å tilgi meg selv for at jeg svarte ja.

Dernest hadde jeg lenge vanskelig for å forsone meg med at jeg så lenge forsøkte å tilpasse meg forholda i helvetets forgård. Det tror jeg at jeg har klart.

Men hvordan skal jeg noen gang kunne tilgi meg selv for å ha forsøkt å være jente? Selvsagt burde jeg visst bedre, stolt mer på meg selv, som i de andre tilfellene. Og selvsagt hadde jeg små forutsetninger for å forstå hvordan kroppen kan lyve til alle rundt en, til man nesten tror på det selv. Jeg burde visst. Jeg burde sagt det høyt. I såfall hadde jeg for lengst vært den mannen jeg vil være.

Er det rart at tilpassning er et skjellsord i mitt vokabular?

Løsningen for meg har vært å forsøke å vende sinnet og bitterheten utover i stedet for innover. Bare slik har jeg overlevd. Og nå prøver jeg å ikke hate alle kvinner, selv om jeg har følt meg som en fange i den kvinneligheten de hyller hver dag.

Hovedårsaken til at jeg fikk avslag fra GID-klinikken var at jeg har levd så lenge som kvinne. De forsøker altså å gi meg skylda for deres egen inkompetanse. Fordi jeg har lidd meg gjennom en lengre periode som forsøksvis kvinne enn det de fleste transmenn har, skal jeg altså straffes med å aldri få bli den mannen jeg er. Jeg nekter å påta meg den skylden de prøver å overføre. Jeg kjemper mot den skyldfølelsen hver dag.

Redigert september 2008

Et harmonisk menneske

I det siste har jeg flere ganger blitt slått av hvor forskjellige mennesker er. Og da tenker jeg ikke på utsida, men på hvor forskjellig vi kan reagere på de samme tinga. Hvor mange ulike måter det er å tenke og oppfatte omgivelsene på. Fascinerende! Og av og til irriterende.
Ting som jeg anser som bagateller, og bare såvidt registrerer før jeg fortsetter med mitt, kan være skikkelig viktige for andre.
Noen eksempler jeg har støtt på:
Skaphomser – hvordan orker noen å leve på den måten år ut og år inn? Spesielt i Norge
De sjenerte som knapt tør åpne munnen – hvordan tenker de? Åpenbart helt ulikt meg i alle fall.
Kristenfundamentalister  –  som kan påstå at kjærlighet er synd på bakgrunn av hva de elskende har mellom beina – hva i all verden foregår i hodene deres?
Kvinner som mener at barn er meningen med livet – hvordan er hjernen deres oppbygd?