«Hvorfor søker du ikke om ny utredning?»

Dette er et spørsmål jeg får stadig oftere. I og for seg er det et fornuftig spørsmål. Det har nå gått snart tre år siden jeg fikk avslag med mulighet for å henvises tilbake.

Jeg pleier å svare at avslaget var begrunnet med at jeg var for gammel og hadde vært for treig med å finne ut av meg selv; ting som ikke endrer seg til det bedre med åra. Men det er bare halve svaret. Den bittelille muligheten for å bli godkjent etter en utredning nummer to bør ikke stå uprøvd.

Råd ved avvisning fra GID-klinikken

GID-klinikken påstår at de samarbeider med primærhelsetjenesten og distriktspsykiatrien, og henviser folk tilbake dit ved avvisning. Det er ikke sant. LLH får en del telefoner fra fortvilte leger som har pasienter som nektes behandling ved GID-klinikken. Det er vanskelig å gi dem gode råd, ettersom det som kan hjelpe pasientene (bl.a. tilgang til hormoner) kan skape trøbbel for legen.

For et par uker siden fikk jeg spørsmål om hva jeg skulle ønske at helsevesenet gjorde med meg da jeg fikk avvisningen. Mitt helt ærlige svar er at jeg, slik tingenes tilstand var og er, ville foretrukket å bli lagt i kunstig koma til forholdene for kjønnsbekreftende behandling ble bedre. Det er det neppe noen som ville hatt samvittighet til å gjøre. Samtidig er det den sikreste måten å hindre at folk tar livet av seg. For svært mange er det å nektes behandling ved GID-klinikken det verste de kan forestille seg. Det etterlater oss uten håp.

Jeg tror det er mange elementer som gjorde at jeg tross alt overlevde:

• støttende familie og venner
• sterk psyke
• gode mentale strategier for å hindre sammenbrudd
• alder og erfaring med nederlag
• trygghet fra barndommen

Dette kan man slett ikke forvente av alle transpersoner.

Så hvilket råd kan jeg gi? At det alltid finnes et bittelite håp og det er man nødt til å klamre seg til.

• Det finnes håp om at forholdene på GID-klinikken skal endre seg.
• Det finnes muligheter for å få tak i hormoner, noe som for de fleste vil lette situasjonen og dempe desperasjonen.
• Begynn med å spørre legen din. Du kan være heldig.
• Be om hjelp.
• Bruk de kontaktene du har.
• Skaff deg nye. Delta i forum for transpersoner, hvor du kan få tips og konkrete råd.
• Vær åpen om hvordan det føles.
• Ha kontakt med psykolog som tar deg på alvor.

Rikshospitalet venter på at jeg skal dø

I alle fall er det slik det føles når jeg får kopi av andregangs purring fra Helsetilsynet i Oslo og Akershus. Det er altså tredje brevet de sender til Rikshospitalet for å få deres svar på klagene (1, 2) jeg har sendt ang. GID-klinikken. Hittil har Rikshospitalet altså ikke svart. De venter på at jeg dør. Døde menn kan ikke klage og lage bråk. Ergo lever jeg fortsatt.

Utdrag fra brevet: