Er du en bruker?

Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)

Fasadepynting og usynliggjøring

Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?

En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».

Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!

Makt

Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.

Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.

Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.

Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.

Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.

Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.

Statistisk usynlig

Etter at jeg begynte å krysse av på at jeg er mann, slipper jeg heldigvis å føle at jeg lyver på akkurat det. Transfolk med andre kjønnsidentiteter enn mann eller kvinne har ikke den fordelen. Spørsmålet om kjønn er ofte ett av de første i en hver spørreundersøkelse, og ofte det som hindrer transfolk i å svare.

Det er et enormt gap mellom hvordan folk identifiserer seg selv og hvilken kategori man registreres i av offentlige instanser. Ta sysselsetting for eksempel: Valgalternativene inkluderer da gjerne både langtidssykemeldt, selvstendig næringsdrivende og arbeidsledig. Dersom statistikken skal være valid bør det være mulig å velge i alle fall to av alternativene. Skatteetaten anser meg først og fremst som næringsdrivende, mens NAV ser meg vekselsvis som langtidssykemeldt og arbeidsledig. Selv er jeg først og fremst forfatter med dårlige forutsetninger for å bli noe annet.

«Og hva gjør du for tida?»

Eller «hva jobber du med?»

Det hender man får sånne spørsmål. Hvordan jeg svarer kommer helt an på sammenhengen. Hvis spørsmålet dukker opp i en situasjon der jeg føler meg underlegen (egentlig ganske sjelden) svarer jeg at jeg skriver på fulltid, jeg er forfatter. Dette er en sannhet som har pynta seg, siden det som menes med spørsmålet ofte ikke er hva du egentlig gjør, men hvordan du får penger til å overleve.

Arbeidssøkende

Vi lever i et samfunn som bare ser svart og hvitt. Jeg driver som kjent og søker jobb og innser at det finnes to oppfatninger om arbeidsledige:

1. Den arbeidsledige er desperat etter jobb og tar hva som helst, uavhengig av personlighet og preferanser, utdanning og tidligere erfaringer. Den arbeidsledige er «tabula rasa» som bare venter på at NAV og arbeidsgiver skal forme hin til den perfekte arbeidstaker. Den arbeidsledige har ikke noe liv. Når folk ikke har arbeid sitter de og stirrer i veggen. Arbeid er det høyeste godet i samfunnet. Dette er det sosialdemokratiske synet som preger regjeringas tiltak og NAV, samt de fleste offentlige etater.
2. Den arbeidsledige prøver bare å snike seg unna den sure plikta det er å jobbe. Hin er en latsabb som bare kan kureres ved å sultes ut i jobb ved å skjære ned på arbeidsledighetstrygd, sosialstønad og andre støtteordninger. Dette er FrP-synet.

Ofte eksisterer disse oppfatningene paradoksalt side om side. Jeg kan ikke se at noen av dem passer på meg eller noen jeg kjenner. FrP-synet virker likevel nærmest virkeligheten.

• Å jobbe er noe man må gjøre for å skaffe penger og overleve i et kapitalistisk samfunn. Å underslå dette faktumet fører bare til at folk som meg får for store forventninger til arbeidslivet.
• Arbeidsledige kan faktisk ha et aktivt sosialt liv og bidra til samfunnet på måter som ikke er lønnsomme for den enkelte arbeidsledige. Man kan for eksempel sitte i organisasjonsstyrer og gjøre viktig frivillig arbeid. Dersom folk lærer at det eneste som gir livet mening er arbeid, blir resultatet at folk forventer at jobben skal fylle både åndelige og sosiale behov, noe de færreste jobber kan leve opp til.
• Den arbeidsledige har som oftest ressurser som det bør være mulig å omsette i lønn. Dette burde være NAVs hovedoppgave.

Er det rart man blir en smule desillusjonert?