10 år med testosteron

I år feirer jeg 10 år på testosteron. For meg har det vært den viktigste antidepressive medisinen, selv om jeg har trengt andre i tillegg. Da jeg begynte på hormoner i 2008, stod mørkere stemme på toppen av ønskelista. Den ble aldri så mørk som logopeden forespeila meg, men nok til at jeg kunne åpne kjeften uten å bli outa. Skjegget visste jeg ikke hva jeg ville synes om, men det viste seg å bli en bonus. Overraskelsen knytta seg til den antidepressive virkningen (ikke alle som får den), og til omfordeling av mitt betydelige kroppsfett (fra overalt til magen). Disse positive effektene hadde ingen forberedt meg på.

Men det er et jubileum med bismak, for det er også ti år siden jeg fikk avslag på behandling. Rikshospitalet sørga for å sende meg fra seg som et vrak, ganske uegna for arbeidslivet og med større psykiske problemer enn da jeg kom dit full av naiv optimisme. Jeg lærte nødvendigheten av å skjule mine følelser, løgnaktig kroppspråk og grunnleggende mistillit til menneskene. Gjennom utredninga og avslaget, gjorde de meg mindre skikka til å være forelder, og sørga dermed for at deres egne fordommer skulle gå i oppfyllelse.

Når jeg ser tilbake, virker det som om mottoet for disse ti åra har vært «bli aldri så sårbar igjen!». Et kortvarig forhold like etterpå bidro til å forsterke dette. Mange vil nok synes at jeg tvert imot har utlevert mye på bloggen, gjort meg sårbar, men det motsatte er tilfelle. Hemmeligheter er en av de tingene som gjør deg sårbar, så sånt holder jeg meg ikke med. At mange vet, kan også fungere som en trygghet om noe skulle skje. Motviljen mot sårbarhet og svakhet har også svekket effektene av timene hos psykolog og psykiater. Man må være i stand til å utvikle tillit til behandleren, for at samtaleterapi skal fungere. Økonomisk er jeg ganske utsatt. Tross fattigdommen, representerer uføretrygda mi trygghet og frihet. Jeg trenger ikke å forholde meg til andre mennesker hvis jeg ikke vil/orker, og jeg har til det aller nødvendigste (og av og til litt til).

Men det svir å betale hormonene selv, av den lille trygda. Til sammen har jeg brukt noe sånt som 40 000 til hormoner på disse ti åra, og det er ingenting som tyder på at jeg vil få det dekka med det første. I tillegg betalte jeg for min egen brystfjerning i 2010, så totalt sett har avslaget kosta meg over 100 000 i direkte kostnader som jeg ville fått dekka dersom jeg hadde blitt godkjent. I tillegg kommer selvsagt de indirekte kostnadene ved dårlig psykisk helse og tap av arbeidsinntekt, som vanskelig kan tallfestes.

I begynnelsen kjempa jeg med nebb og klør for å gjøre situasjonen bedre for meg selv og dem som kom etter meg. Jeg tok initiativ til LLHs (nå Foreningen FRI) transarbeid og er veldig stolt over at det seinere resulterte i muligheten til å endre juridisk kjønn uten kirurgi. Dessverre har ikke arbeidet for å bedre det medisinske tilbudet vært like vellykka. I dag leser jeg i Aftenposten at den nye sjefen er vel så uegna som den forrige. Forakt for pasientene og fullstendig mangel på kompetanse på temaet ser ut til å være en del av stillingsbeskrivelsen.

Det var også kampviljen som gjorde at jeg fikk ordna meg hormoner og brystfjerning. Men det er lenge siden sinnet tok slutt. Det ebba ut etter hvert som resultatene lot vente på seg, og når jeg opplevde at andre transfolk ikke ville lytte til mine erfaringer. Også transfolk er mennesker, viste det seg, og heller ikke transfelleskapet kunne døyve den manglende tilliten som ble innprenta i meg på Rikshospitalet. Når jeg nå leser hva Rikshospitalet og Gjevjon spyr ut, blir jeg ikke sint, bare fysisk kvalm. Disse ti åra har satt seg i kroppen og gjort den minst 20 år eldre. De ble ikke slik jeg så for meg.

Men jeg er her fortsatt. Jeg er glad ingen fortalte meg for ti år siden hvordan det ville bli. Da hadde jeg neppe fått oppleve å se dattera mi bli tenåring, alle de gode samtalene med venner, alle de fantastiske snegleartene jeg har holdt, alle reisene til obskure steder for å se på ville snegler eller turene i Østmarka. Det finnes ting å glede seg over, og det finnes ting å glede seg til, som å reise til Italia på sneglesafari med ei venninne (april) og innkjøp av nye snegler til våren. Små gleder, stjerner på en nattehimmel. Også dette livet er verdt å leve, selv om det kanskje ikke ser sånn ut fra Rikshospitalet.

Åpenhet og komplikasjoner

Jeg har valgt å være 100% (og vel så det) åpen om at jeg er trans. Hovedårsaken er at jeg ville hatt store problemer med å skille mellom hvem som visste og hvem som ikke visste. Det ville blitt for komplisert å leve skjult. For meg er åpenheten så naturlig at jeg ofte glemmer at andre kan ha gode grunner til å leve skjult.

Nå har jeg gjort det igjen. På Facebook. I en kommentar til et bilde dukka det opp et transord. Sånt har skjedd før, og jeg er rimelig sikker på at det vil skje igjen. Dessverre. Jeg har valgt å gjøre mitt liv enklere, og har heller ingen gode grunner for å komplisere det ved å leve skjult. Men jeg kan ikke velge å gjøre andres liv «enklere» på min måte.

Egentlig kan det sammenlignes med ikke-transfolks forhold til transfolk: Vi kompliserer dette med kjønn. Noen kompliserer det lite, d.v.s. identifiserer oss som kvinner eller menn, mens andre lager større komplikasjoner ved å insistere på flere enn to kjønn, eller ingen i det hele tatt.

Jeg velger ofte å leve som om verden var perfekt fordi alternativet er deprimerende og angsskapende. Da må jeg også respektere at andre lever tettere på virkeligheten enn det jeg gjør.

Uansett må vi godta at andre er ulike oss og innretter liva sine på måter som gjør det bittelitt komplisert for oss. At vi tenker oss om en ekstra gang før vi kommenterer på facebook eller forteller noe til felles kjente, burde være selvsagt. Og ellers får vi be om unnskyldning så godt vi kan og jobbe for at virkeligheten en dag blir i stand til å takle 100% åpenhet.

DLD: Overvåk meg!

Jeg har lest denne kronikken, som bare er tull, og bestemte meg for å gjøre det skikkelig: Hei PST, jeg vil overvåkes!

Derimot ønsker jeg ikke å bidra til at vennene mine overvåkes. Jeg ønsker ikke å være med på at politiet og samfunnet sløser ressurser på å overvåke uskyldige, mens vanlig kriminalitet nedprioriteres. Det er mulig at jeg ville vært mer positiv til DLD hvis politiet brukte det de allerede har av verktøy til å bekjempe kriminalitet. Dessverre er det altfor tydelig at de har en lang vei å gå.

Mobbing – opprettholdelse av normer

Atter en gang engasjeres offentligheten mot mobbing. Det er så fint med saker som alle kan være enige om, som at mobbing må utryddes. Og som vanlig fylles jeg av ambivalente følelser.

Redaktørens navn i boka?

I en anmeldelse på Dagbladet nevnes det at aksnkje redaktøren som har vært med på å gjøre manus til bok kanskje bør ha navnet sitt på kolofonsiden. Jeg ser flere fordeler ved det:

«Og hva gjør du for tida?»

Eller «hva jobber du med?»

Det hender man får sånne spørsmål. Hvordan jeg svarer kommer helt an på sammenhengen. Hvis spørsmålet dukker opp i en situasjon der jeg føler meg underlegen (egentlig ganske sjelden) svarer jeg at jeg skriver på fulltid, jeg er forfatter. Dette er en sannhet som har pynta seg, siden det som menes med spørsmålet ofte ikke er hva du egentlig gjør, men hvordan du får penger til å overleve.

Om fordommer

Tone Maria Hansen, leder i HBRS, skriver på Gaysir 23.04.2010 om det hun betegner som myter og fakta om hennes gruppe og tar med noen interessante historiske fakta.

Historisk har HBRS, den gang LFTS, spilt en stor rolle for synliggjøring og tilgang til kjønnsbekreftende behandling. Dessverre virker det som om de selv undervurderer denne rollen. Holdningen i samfunnet er i dag en helt annen enn da LFTS ble startet for 10 år siden. Dette virker det ikke som om HBRS har fått med seg. Tvert imot kan det virke som om holdningene i det norske folk er betydelig bedre enn i HBRS.

«Jentene på Toten» viste hvordan mange brukte tiår av sitt liv for å være redd for andres negative reaksjoner – ofte reaksjoner som ikke kom eller som viste seg å være positive. Dette er år mange føler er bortkastede. I løpet av tiden i redsel for å komme ut, utvikler en del angst, depresjon eller rusmisbruk. Mange sier de har slitt med selvmordstanker og ensomhet i disse årene.

Vi skal ikke bagatellisere de tilfellene hvor negative reaksjoner forekommer. Vi skal støtte dem det går ut over, samtidig som vi signaliserer at det ikke skjer ofte. Jeg mener det er på tide at myten om det fordomsfulle norske folk skrotes. De aller fleste er åpne mennesker som takler at andre mennesker er annerledes enn dem selv. Kankje har ikke alle tenkt gjennom disse tingene på forhånd, men når en av kollegaene forteller hvem hun/han/hin er, en datter kommer ut til foreldrene, en nabo åpner seg ved postkassen, da tar de aller fleste situasjonen på en god måte.

Jeg tror derfor at å fokusere på fordommer som er på retur, fører med seg mer lidelse enn forbedring. Jeg håper at myndighetene vil følge opp handlingsplanen for bedre levekår også for transpersoner og gjennomføre en undersøkelse av transpersoners levekår og en undersøkelse av de reelle holdningene til transpersoner i Norge. I mellomtiden håper jeg at flere vil oppleve det befriende i å leve åpent med hvem de er og hvilken historie de har. Jeg håper at flere vil bli i stand til å se kjønnsmangfold som positivt, uansett egne forutsetninger.

Vi er flere

Jeg har nettopp sett Viggo på lørdag – et langt intervju med Claus Aase Knudsen. Hun er virkelig ei flott dame som jeg tror mange vil lytte til. Kanskje er hun min rake motsetning. Der jeg er ung og sint, er hun veletablert og mild. Mens jeg setter ting på spissen, glatter hun over.

Kanskje snakker vi for og til hver vår generasjon. Aase er ei dame jeg tror mine foreldre ville like. Nettopp derfor blir jeg så glad for å se henne og høre det hun har å si. Jeg er ikke nødvendigvis enig, men jeg synes det er flott at vi blir flere transpersoner i den norske offentligheten.

Se programmet her

Les intervju med Aase på gd.no

Homo Politicus

Jepp, jeg driver og engasjerer meg og er i ferd med å bli et både sosialt og engasjert menneske. Fantastisk! På tirsdag skal jeg på årsmøte i Skeiv Ungdom i Troms og seinere på Landsmøte. Det tror jeg blir gøy!

Etter diskusjoner med et par venner av meg har jeg tenkt litt på hvorfor jeg engasjerer meg så lett i organisasjoner og syns det er helt naturlig, mens andre sitter på sidelinja og sikkert opplever det som like naturlig. Det er det jeg vil kalle positiv egoisme: Jeg involverer meg i organisasjoner fordi jeg får gjort mye av det jeg har lyst til på den måten. Det jeg har lyst til er ofte det samme som en del andre har lyst til, viser det seg gjerne. Jeg bidrar med engasjement og positiv sjarm og andre blir opplyst, underholdt o.s.v. En egoisme fra min side som mange andre drar nytte av. I tillegg liker jeg selvsagt oppmerksomhet.

For eksempel engasjerer jeg meg i SkU fordi jeg vil vise at jeg fins og at mangfold i kjønnsuttrykk og identiteter ikke bare er noe vagt i vedtektene. Jeg vil vise at jeg fins og antar at det fins andre som meg som jeg på den måten kanskje får møte. I tillegg får jeg være med å bestemme (det har jeg jo alltid likt) og turer både til Oslo og Bergen.

Et annet eksempel er HomoPolaris, hvor jeg ivrer for faglige seminarer der man kan få innblikk i hva som drives av skeiv forskning her i Tromsø, og selvsagt ønsker å holde foredrag om det jeg driver med. Kanskje kan jeg også få innspill fra andre som vil være nyttig i hovedfagsoppgaven?

Imidlertid har det slått meg at døgnet har altfor få timer til å skrive, jobbe, være mamma, studere, trene, engasjere seg, være sosial og lese. Ja, og så skal man visstnok sove og spise også…