Esben Esther om Sprik

Esben Esther Pirelli Benestad har lest Sprik og skrevet en omtale jeg er svært takknemlig for å få publisere her i sin helhet:

”Sprik”

av Tarald Stein
Utgitt i 2014 på hans eget forlag.
143 sider, 19 fortellinger, mange er tidligere publisert i Cupido

En velskrevet bok både til å le, gråte, smile og bli kåt av

Dette er en bok eller mer presist: En novellesamling som, ifølge ham selv i forordet, speiler hans egen utvikling fra ”forsøksvis heterofil kvinne til gjenkjennelig homofil mann”. Novellene er selvstendige fortellinger åpenbart inspirert av et mangfoldig og seksualitetselskende liv.

La meg si det med en gang: Dette er mer enn hetero/homo, dette er mer en trans. Her brytes heteronormene på så mange forskjellige vis at boken i pornografisk forstand, samlet sett, må representere et systemskifte.

Tarald Stein skriver godt. Språket flyter lett på hver eneste side, hva enten det utfolder seg og bokmål, nynorsk eller engelsk. Setningene er korte, men gir alle de detaljene og beskrivelsene vi trenger for å kunne ”se” hva Tarald skriver om. Skiver han om ALT? – Nei, selvsagt ikke alt tenkelig, men langt mer enn vi vanligvis får fra en enkelt forfatter. Alle novellene, så nær som en, har en hovedperson som forteller i jeg-form.

Denne hovedpersonen eier erotikkens, sensualitetens og kåthetens nådegave, hva enten han/hun (eller hen?) beskriver seg i besittelse av en våt skjede eller en stivnende pikk.

En venn sa en gang til meg at god porno kan man bare lese i 7 minutter av gangen. Det er noe i det. Boken Sprik er en ”pageturner” i den forstand at en jages fram mot ett eller flere klimaks i hver fortelling (novelle), men det er ikke så lett å ta mer enn to av gangen.

Det er lett å bli kåt av denne boken, og kåtheten kommer selv om Tarald vandrer fra homo, til hetero, til trans, trekant eller kikking. Tidvis er det som det han forteller ennå ikke har egnede ord, – vi forstår det likevel! Poenget er at han tar oss med. Han bruker landskapsbilder, underfundigheter, humor, saftighet og barsk romantikk iblandet skjøre og sterke følelser. Tarald Stein eier mangfoldighet også i erotikken.

Kanskje er det nettopp dette: Vennlig og kjærlig å bli tatt inn i livets, seksualitetens og erotikkens mangfoldige verden, som gjør denne boken så inderlig sexy? Her får man både le og gråte, her kan man bli stive og like fullt våte.

Mai 2014, Esben Esther Pirelli Benestad

Anmeldelser så langt – en oppsummering

Da Framandkar kom ut, skrev jeg omtaler av hver enkelt anmeldelse. Det hadde jeg planer om nå også, men det har ikke blitt gjort. Derfor lager jeg en oppsummering.

Under en måned etter utgivelse har boka blitt anmeldt i Bergens Tidende, Klassekampen, Adresseavisen og Nordlys. Ingen av anmeldelsene ligger på nett. Her følger utdrag:

Hadle Oftedal Andersen skriver om Frikar i Klassekampen 10.04.2010:

Tarald Stein opnar dører, men er først og fremst eit stort poetisk talent
Nokre er så heldige at det ikkje kjem ei einaste formulering ut av dei som ikkje er boren oppe av ein tydeleg, og samstundes naturleg diksjon. Tarald Stein er ein slik forfattar. Alle dikta sit, rett og slett. Kvart einaste eitt av dei 61 korte dikta i «Frikar» er som eit lite smykke av presist handverk og kontrollert utbygging av det poetiske resonnementet.

Jeg rødmer og bukker.

Sindre Ekrheim skriver om Frikar i Bergens Tidende 29.03.2010:

Kjønnsskifte som språkleg og poetisk ressurs
I «Framandkar» (2008) tematiserte Tarald Stein det transseksuelle tilveret. Hans andre diktbok, «Frikar», er eit framhald av den kjønnsvekslande skrifta. Dette er ein type kroppsmodernisme som fokuserer på kroppserfaringa og erkjenninga, men først av alt problematiserer dikta kjønnskroppen. (…) Det krysseksuelle feltet synest å levere eit rikt stoff. Det er krevjande å meddele fordi språkstrukturane våre, grammatikken, er låst i kjønna kategoriar. Dikta eig tydeleg kvaliteten til ei poetisk undersøking, her er ei varsam språkleg forming.

Interessant å se at boka kan leses på flere måter, og gi stort utbytte uansett.

Linda Kaspersen skriver om Frikar i Nordlys 13.04.2010:

Med Framandkar og Frikar har Stein lagt anslaget til det som har potensial til å bli et spennende forfatterskap, både lyrisk og litteraturhistorisk.
Stein gir stemme og rydder rom for erfaringer som faller utenfor den binære mann/kvinne-tekningen. Kombinasjonen av Steins erfaringer, hins evne til å identifisere ørsmå bevegelser både i og utenfor seg selv, og hins poetiske erfaringshorisont, gjør Stein til en forfatter som er med på å utvide og vri vår måte å tenke kjønn og identitet på – både i og utenfor litteraturen.

Nå foretrekker jeg å omtales med pronomenet «han», men ofrer det gjerne for god omtale av boka og større utbredelse av pronomenet «hin».

Fartein Horgar skriver om Frikar i Adressaevisen 12.04.2010:

Kjærlighetsdiktet som følger er også et av de vakreste erotiske diktene skrevet etter 1970 her til lands, uansett seksuell orientering: «Dette er det vakraste: / Vi opphevar kvarandre / Dei ukjønna kroppane våre / inni kvarandre sine kjønn // Vi flyt saman / kvinnemann / mannekvinne / fyller ut kvarandre / sine holer / tettar sprekkane / med kyss.

Da kan jeg leve med at resten av anmeldelsen er rimelig negativ. Det er jo foreløpig den eneste som ikke lovpriser boka.

Klisjéprinsessen

I desember trykka Nordlys den foreløpig siste av mine bokanmeldelser der; min slakt av Camilla Läckbegs Isprinsessen.

Bokanmeldelse

Jeg anmeldte Kristian S. Hæggernes’ diktsamling med vinterstemme i Nordlys for ei stund sia. Anmeldelsen kan leses her.

Høstens første

Det var på tide at jeg blei aktiv bokanmelder igjen. Jeg har vært medlem av Norsk Kritikerlag i flere år, de fleste av dem uten å anmelde ei eneste bok. Denne høsten anmelder jeg en bunke bøker for Nordlys.

Den første er en anmeldelse av Børge Skråmestøs Tårer i Champagnen, som jeg skulle ønske var bedre. Boka altså.

Mine gamle anmeldelser finnes her.

Framandkar anmeldt i Klassekampen 14.06.

«Nye stemmer – Klassekampen anmelder vårens viktigste debutantbøker»

Susanne Christensen har under denne paraplyen anmeldt boka mi. Hun er positiv til boka, men fallogosentrismen faller henne åpenbart tungt for hjertet. Det skulle forsåvidt bare mangle. Slik avslutter hun anmeldelsen:

(selv)hatet rettet mot alt kvinnelig er en universell erfaring.

Det tror jeg hun har rett i. Det var nettopp det jeg sikta til da jeg skrev dette diktet (s.49 i Framandkar):

Våre felles røynsler
skyv oss frå kvarandre
etterlet henne
kjempande tvilande kvinneleg
åleine

Anmeldelse i Bergens Tidende

Framandkar er anmeldt i Bergens Tidende i dag av Sindre Ekrheim, som kaller den en stilsikker debut:

Dikta er lågmælt alvorlege, og behandlar stoffet litterært. Og det interessante når ein les desse dikta, som held dei to skilde og paradoksale kjønnserfaringane saman i ein og same kropp, er at ein vert merksam på kor fundamentalt prega verda er av kjønnskategoriseringar […] Ikkje berre gjev dikta innblikk i erfaringar til eit eg som drøymer om kjønnsskifte, eit kroppsleg og kulturelt kvantesprang som fragmenterer livssamanhengen, men Stein maktar også kunststykket å vise kor eksistensielt smerteleg, fordi ein ikkje kan eksistere utan kjønn, kjønnsspaltinga er. Gjennom pregnante og stilsikre dikt vert den kroppslege transformasjonen også til eit uttrykksproblem, og vert knytt til taleorgana, skapinga og bibelsk-religiøse samanhengar.

Jeg har for lengst slutta å være nervøs for hva anmelderne vil synes. Nå er det bare gøy. Det er gøy å ha laga noe som andre har utbytte av å lese, fint at det jeg har skrevet blir likt og spennende å lese hva de ulike anmelderne legger vekt på.

Jeg ser fram til at Framandkar blir anmeldt flere steder.

Positiv anmeldelse i Aftenposten, 04.05.08

«Disse diktene er ikke
bare gripende og
fascinerende i kraft av
tematikken, men
også godt skrevet»

Aftenposten har anmeldt Framandkar under tittelen «Mann i kvinnekropp». Anmelder Mariann Enge konstaterer «Leseverdige dikt om å være transkjønnet» og har åpenbart gjort hjemmeleksa si i forhold til hva transseksualisme er. Jeg forstår godt skepsisen hun gir uttrykk for i forhold til sterke tema og litterær kvalitet. Konklusjonen er heldigvis i min favør:

Jeg var imidlertid ikke så mange sidene inne i boken før jeg senket skuldrene, for disse diktene er ikke bare gripende og fascinerende i kraft av tematikken, men også godt skrevet. Det er en samling korte, konsentrerte og stilsikre dikt, som reflekterer over det å klare å uttrykke seg

Sånt er absolutt hyggelig å høre, spesielt etter at enkelte forlag mente jeg ikke ville klare å kombinere et sterkt tema med litterær kvalitet. Jeg er også glad for å ha satt i gang følelser og refleksjoner:

Etter å ha lest Tarald Steins dikt, sitter jeg igjen både med økt forståelse og økt undring, ikke bare i forhold til fenomenet transseksualisme, men også mer generelt i forhold til den subjektive opplevelsen av kjønn.

Anmeldelse i Haugesunds avis, 30.04.08

Truls Horvei har anmeldt Framandkar for Haugesunds avis under overskrifta «Fremmed i sin egen kropp» og gitt den terningkast fire. Slett ikke verst.

Sitater fra anmeldelsen:

Tarald Stein er en modig forfatter i den forstand at han går inn noe av det såreste i menneskelivet; seksualitet og kjønn.

Temaet er ikke det mest åpenbare når du debuter som lyriker. Men Tarald Stein kan skrive og har opplagt noe på hjertet.

Dessverre er ikke anmeldelsen lagt ut på nett.

Framandkar anmeldt i Utropia

Siri Gaski har vært så snill å legge sin anmeldelse av Framandkar ut på nett. Den står på trykk i denne ukas Utropia, studentavisa ved Universitetet i Tromsø.

Under overskrifta «Solid samling» leverer Gaski en grundig anmeldelse, noe helt annet enn den som stod i Universitas. Jeg tillater meg å sitere fra Gaskis tekst:

Det som kunne endt opp som halvflaue plattheter er heller blitt en god samling dikt. Ikke bare er de gode, de er bunnsolide, med et poetisk innhold som gjør at jeg aller helst vil lese dem i selskap med andre, slik at jeg kan peke ut ekstra fine fraser og fantastiske fornyelser av klisjeer (samt et og annet tiltalende tilfelle av allitterasjon).

Det er en anmeldelse jeg fryder meg over å lese, ikke bare fordi den er overveiende positiv, men fordi den samtidig slakter den sensasjonalistiske måten å lese diktsamlinga på.