En kropp som ikke lyver

Immanuel skriver i dag om livet etter brystfjerning og jeg er helt enig. Å fikse på kroppen slik at den er til å leve i løser slett ikke alle problemer. En transmann-kropp blir aldri helt som andre mannskropper. Men den er mulig å leve med.

Jeg har tydelige arr på brystkassa, men det gjør meg ikke noe. Før operasjonen brukte jeg buksefyll, d.v.s. en penisprotese som fyller ut buksa, hver dag. Etter operasjonen har jeg kanskje brukt den to ganger. Jeg føler endelig at jeg er mannlig nok uten.

Stemma mi er også klart mannlig nå. Det hender fortsatt at fremmede feilkjønner meg, men stort sett gidder jeg ikke å påpeke feilen. Folk som har kjent meg ei stund sier at endringene er store. Jeg klarer ikke å se det selv, for i speilet (det som bare viser ansiktet) har jeg alltid sett et mannsansikt. Nå ser jeg det samme ansiktet på bilder av meg selv. Endelig kan du se på meg hvem jeg er!

Den største forandringa er hvordan folk forholder seg til meg. Karaktertrekk som før gjorde at jeg skilte meg ut, gjør meg nå litt mer vanlig, litt mer kjedelig. Jeg føler meg nå stort sett hjemme i andres oppfatning av meg, noe som er ganske nytt. Og det er deilig!

Tvil, frykt og andre transanfektelser

Det er dette du vil lese om, ikke sant?

Vel, saken er den at jeg ikke tviler på at jeg egner meg best som mann. Jeg har virkelig prøvd det godkjente alternativet, og kan igrunn ikke anbefale det. Jeg tror dessuten at jeg kjenner meg selv såpass godt etter alle åra med sjelegranskning at jeg vet hva som er best for meg.

Jeg er egentlig ikke redd heller. Av og til tror jeg at jeg mangler evnen til å bli skikkelig redd, selv når jeg sikkert burde vært det. Det er bl.a. derfor jeg helst vil protestere når noen sier jeg er modig. Å være modig vil si å overvinne sin egen frykt. Har man ingen frykt kan man ikke være modig.

Så langt har det ikke vært noe rom for å tvile eller være redd. Jeg har tilbrakt de siste 2-3åra med å forsvare min eksistens, mine valg, min overbevisning, min tro, min seksualitet, min identitet. Jeg har gått i konstant usikkerhet om min egen fremtid.

Det er vanskelig å venne seg til trygghet. Den er vanskelig å tro på etter så lang tid. Da tenker jeg ikke bare på de siste 2-3 åra, men på 30 år som bare halvveis seg selv, forsøk på å være noe man ikke er. Den siste uka har jeg begynt å håpe at jeg endelig kan føle meg trygg, at dette vil vare, at jeg kan få lov til å puste ut, slappe av. Nyanser og forbehold er jeg en mester på. Tvil og frykt er ikke mine greier.

Inspirert av Ryans post «Monstrous Gender» – a wonderful poem