Jeg prøver å godta folk som de er, og synes at jeg klarer det relativt bra. Det er mye lettere nå når jeg i større grad aksepterer meg selv. Det hjelper også at jeg stort sett omgås med folk som aksepterer seg selv og også prøver å godta andre som de er. Aksept flyter lettest når det går begge veier. Les videre
Matt Kailey har et glimrende innlegg (som vanlig) om forskjellen mellom disse tre konseptene. Bakgrunnen er et spørsmål om hvor langt man skal gå for å prøve å få folk til å forstå hva transseksualisme innebærer og hvorfor behandling (for noen) er nødvendig.
Når jeg får sånne spørsmål forklarer jeg ofte at jeg ikke forstår at noen ønsker å være kvinner, uansett opprinnelig fysisk kjønn. Jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen. Det at jeg ikke forstår det, betyr ikke at jeg ikke aksepterer det. Selvsagt skal folk få identifisere seg som kvinner selv om jeg ikke skjønner greia. Les videre
Jeg tror alle transmenn (og sikkert de fleste transkvinner) har opplevd det, i kortere eller lengre perioder, tidlig eller relativt seint i livet: Å få spørsmålet «er du mann eller dame?«. I alle fall hvis man omgås barn. I dag jobba jeg på en skole og fikk spørsmålet et utall ganger. Det er forsåvidt ikke noe nytt. Unger har spurt meg om det samme like lenge som jeg har forsøkt å få mitt ytre til å stemme med det indre, altså i to og et halvt år. Men fortsatt er jeg strålende fornøyd så lenge jeg ikke sees som kvinne. Hele tida har jeg forsøkt å akseptere det stadiet jeg befinner meg på; et sted mellom kvinne og mann. Jeg er overbevist om at det er det sunneste, så lenge man har målet i sikte. Det er mann jeg er og vil være. Samtidig prøver jeg å akseptere at det ikke syns utenpå. Ikke ennå. Les videre
Jeg lette gjennom en del gamle filer og kom over et dagboksnotat med tittelen «Kan jeg bli mann?». Merkelig hvordan jeg innbilte meg at det var minst ett år senere at jeg kom på tanken for alvor. Det er rart å lese hvor lite kontakt jeg hadde med kroppen min. Dette var like etter at jeg var blitt gravid, så jeg hadde ikke vært gjennom den bevisstgjøringa rundt kroppen som det medførte. Jeg skal bringe noen utdrag:
Jeg skal eksperimentere litt. Det har jeg bestemt meg for. Jeg vil bli mann for en dag, kanskje flere. Jeg må se hvordan det går. Hittil i natt har jeg smurt mascara i ansiktet, forsøkt med de gamle brillene og sett over bildene fra Heimly.
På sikt vil jeg få meg mer kjønnsnøytrale briller og neste gang jeg klipper meg skal jeg ha skikkelig guttesveis. Har vurdert å bli munk, men hodeformen min kler det ikke og ørene ville stikke ut.
Ja, som kjent er det det det kommer an på. It’s all in the looks, baby. Det merkes på teksten at den er skrevet i overtrøtt modus i et forsøk på å komme til klarhet i saken. Jeg vet det finnes flere slike notater, men de fleste bærer preg av ganske dyp depresjon, så jeg vil ikke lese det helt ennå.
Ser på bildene fra drag-partyet på Finnsnes. Klarer ikke å bestemme meg for om jeg faktisk ligner en mann. Jeg vil uansett bli en feminin mann, så klart.
En vakker dag skal jeg scanne de bildene og legge dem ut her. Det var det første spede forsøket som mann, på et drag-party i 1997. Jeg er ikke helt klar for det ennå.
Lurer på om jeg vil kunne passere som mann? Litt vanskelig tror jeg. Jeg trenger i alle fall noe å binde puppene med. Noe bredt gasbind eller noe sånt. Får spørre på genderqueers hva man bruker. Og så har jeg brede hofter, men det er det ingenting å gjøre med. I likhet med høyden min og de små hendene og føttene. Man finner vel ikke herresko i str. 37? Det kan bli et problem. Skal gå og kjøpe boxershorts en vakker dag når jeg har penger. Det skal jeg jammen!
Hårsveisen først. Kan jeg fikse det selv? Det kan ikke være en feminin frisyre, jeg trenger noe som motsier ansiktet mitt, på en måte.
Lurer på om det at jeg spydde uten å ha inntatt spesielt mye alkohol på drag-partyet den gangen kan ha noe med psyken å gjøre? Ble jeg redd for noe i meg selv? Eller husker jeg feil om hvor mye jeg drakk? Tror ikke det.
I morgen den dag skal jeg stikke innom sosialhjelpa og få meg en time. Kvir meg for å snakke om dette, men tror det må til. Jeg kan jo ikke snakke med noen jeg kjenner, så da trenger jeg en profesjonell. Men det må være en som har vært borti kjønnsidentitetsproblemer før. Orker ingen uvitende gjøk. Håper det blir noen jeg kan stole på.
Det ble det ikke. Jeg begynte med mer ufarlige emner, som min ulykkelige forelskelse i en homofil kompis (ja, historien gjentar seg til det kjedsommelige), oppbruddet fra min samboer gjennom 6 år og den uventa graviditeten. Lenger kom jeg ikke. Jeg følte meg avfeid som et patetisk kvinnfolk med kjærlighetssorg. Etter det gikk det to år før jeg igjen turde å åpne meg for noen «profesjonell».
For å få henvisning til psykologen som skulle henvise meg til Rikshospitalet, måtte jeg innom den samme dusten på studentenes sosialtjeneste. Denne gangen (før jul 2005) visste jeg hva jeg ville. Han kjente meg ikke igjen, spurte om jeg var sikker på at jeg ikke var lesbisk og gikk motvillig med på å henvise meg videre. «Det kan ta litt tid før du får time hos psykologen. I mellomtiden må du gjerne komme og snakke med meg», sa han til avskjed. Jeg følte meg som en potensiell etterutdanning og tenkte «aldri i verden!».
Som en liten kuriositet bringer jeg også min første reaksjon på mulighetene ved testosteronbehandling:
Jeg så bilder på nettet i dag av klitorisen til en som hadde fått hormoner. Den var blitt til en liten pikk. En bitteliten en riktignok, men helt tydelig en pikk. En sånn skulle jeg gjerne hatt. Og dypere stemme.
Men var jeg sikker på at jeg ville være mann? Neida… Jeg måtte virkelig overbevise meg selv, langsomt og møysommelig, lenger og lenger ned i depresjonen. Inntil jeg ved nyttårsskiftet 2005/06 lovte meg selv å gjøre noe med saken, til tross for at jeg ikke hadde klart å definere kjønnsidentitet som begrep eller få klarhet i hva som skyldes biologi og hva som er sosialt. Og finnes det psykologiske forskjeller mellom kvinner og menn? Jeg aner fortsatt ikke. Men jeg lar ikke det stoppe meg. Nå vet jeg hvem jeg er og hva som er best for meg. Jeg trenger ikke løse sånne mysterier for å kunne si: «Jeg er mann».
Tarald Stein 