Ett år etter

Etter terroren og rosetoget i fjor tenkte jeg at Norge ville bli et annet land. Et bedre land. Jeg trodde at det ikke lenger ville være mulig for noen å ytre de samme meningene som Anders Behring Breivik. Jeg var overbevist om at fremmedfiendtligheten var diskreditert for lang tid framover.

Slik gikk det ikke. Tvert imot griper rasismen om seg og er mer stueren enn noen gang. Nettdebattene er verre enn noen gang. Romfolk omtales som rotter og undermennesker. For et år siden ville jeg ikke trodd det var mulig. Jeg var naiv.

Ett år etter konkluderer jeg med at det norske folk er fortapt. Selv ikke bomber og politiske drap kan endre den stygge, brune norske folkesjela. Det finnes ikke håp for denne nasjonen.

Norge er som det alltid har vært – et land  med nisselua trukket ned foran øyne og ører. Det som har forandra seg, er at det ikke lenger er mulig å leve lykkelig uvitende om det brune grumset som forpester samfunnet. Den stygge sannheten er avslørt.

Alle klisjeene som brukes i dag får meg til å vri meg av ubehag. Når en god venn av meg proklamerer at terroristen tapte, skulle jeg ønske at det var sant. Jeg tror dessverre at det er stikk motsatt. Terroristen har vunnet den ideologiske kampen, selv om han tapte kampen om sin egen tilregnelighet i samfunnets øyne. Det ville vært veldig fint om ungdommene på Utøya ikke døde forgjeves. Dessverre går Norge videre som om det aldri hadde skjedd.

En løs kvekerkanon i Venstre

En kvekerkanon var en «kanon» av tre som man utstyrte handelsskip med for å avskrekke potensielle angripere. Hvis jeg hadde hatt et våpenskjold, ville den vist en slik kanon.

De siste dagene har jeg igjen tatt et oppgjør med mine egne fascistiske impulser. Riktignok går de i stikk motsatt retning av Breiviks, men fascisme er det like fullt. Jeg stoler ikke på massene, på folket.

Det er fortsatt sant, men etter 22.juli ønsker jeg å tro på demokratiet, på det opplyste folkets evner til å gjøre godt. Jeg ønsker å tro at de spontane aksjonene med blomster og fakler rundt om i landet er begynnelsen på noe bedre enn det som var. Derfor fulgte jeg oppfordringa om å støtte demokratiet ved å melde meg inn i et politisk parti, og det ble Venstre.

I praksis er jeg liberalist, selv om teorien henger litt etter. Også tidligere har jeg bevisst kjempa mot mine anti-demokratiske tilbøyeligheter, og regner med at jeg må fortsette med det. Jeg vil ikke bli fascist. Ingen skal få gjør meg til det.

Jeg er ikke enig i alt Venstre står for, men det er det partiet som har de sakene som er viktigst for meg: Individets frihet gjennom bl.a. borgerlønn og bedre vilkår for kunstnere og gründere, og kollektivtrafikk.

Så sent som i mai konkluderte jeg her på bloggen med at sosialisten i meg ikke var død. Ved nærmere gjennomgang av Venstres program fant jeg ut at det meste jeg mener og anser som sosialisme er mer eller mindre i tråd med deres program.

Min viktigste innvending mot paritiet har vært at det har inngått samarbeid på høyresida, med svært lite liberale partier som KrF og FrP. Det skal jeg nå gjøre mitt for å få en slutt på! Se opp – her kommer Venstres løse kvekerkanon!