Mødredødelighet og alenefedre

Før i tida var fødsler risikosport. Blant mine oldeforeldre mistet 2 sine mødre som nyfødte, begge i Bergen. En familie var et arbeidsfellesskap avhengig av to voksne. Så hva gjorde alenefedrene?

Ut fra kildene kan vi vanskelig si noe om hvordan det føltes å overlate sine barn til andre, eller hvilke konsekvenser det fikk for de eldste barna som plutselig måtte bli voksne. Det vi kan si noe om, er de praktiske løsningene folk fant.

Alenefar

Min farfars mormor, Hilda Osmunda Ovidia Colombo, døde av barselfeber 27 år gammel i 1900 etter å ha født sitt første barn. Året før hadde hun giftet seg med gullsmedlærlingen Richard Peder Olsen fra Ålesund. Etter at kona dør, flytter han snart hjem til sin mor. Jeg tror mange ville valgt den løsningen i dag. Senere bor han alene med datteren og dør 20år etter sin kone. Selv om han oppgis som gift når han dør, har jeg ikke funnet noen tegn til at han gifter seg igjen. Han dør bare uker etter at dattera har gifta seg. Var det hun som passa på å bli forsørga før han gikk bort, eller var det han som endelig kunne gi slipp? Slik jeg tolker opplysningene, var Hilda Osmunda hans ene store kjærlighet. Etter hennes død gikk han fullstendig opp i å være far. Som vi skal se, ville andre anstrengt seg for å finne en stemor til ungen, eller overlatt henne til andre, men Peder Richard virker som en fyr det er mulig å kjenne seg igjen i etter 100 år.

Forlatt

AMR-ram

Amalie Mikaeline Rasmusdatter (1851-1881), gift med Kristoffer Kristoffersen og mor til Cecilie Amalie.

Min farmors mormor, Amalie Mikaline Rasmussen, døde i 1881 av lungebetennelse, fire måneder etter å ha født sitt femte barn. Hun ble 30 år gammel. Fire år senere bor ektemannen Kristoffer med ny kone og bare to av barna (Rasmus og Johanna). Var han en slubbert som stakk av fra den yngste, eller en klok mann som forstod at hun ville få det bedre hos fosterforeldre? Over hundre år etter kan vi ikke vite det. De to eldste sønnene blir frelsesoffiserer, kjent i familien som Onkel Krist (!) og Onkel Rasmus. Det yngste barnet, min oldemor, blir pleiedatter hos dampskipslosser Martinus Monsen Fosse og kona Andrea Severine. Bestefar Fosse skal komme til å forandre familiens skjebne over mange tiår. Når min oldemor også dør tidlig med små barn, blir min farmor overlatt til sin eldste søster, som har fått utdannelsen sin betalt av bestefar Fosse (til ergrelse for neste søster).

Morløse (og  selvsagt farløse og foreldreløse) unger representerer brudd i slektsforskninga. Familiehistoriene strekker seg ikke lenger bak i den retningen, og noen ganger kan det være vanskelig å nøste i disse trådene. De gir grunn til å stille spørsmål om forholdet mellom arv og miljø. Det er liten tvil om at bestefar Fosse fikk mer å si for min oldemors liv enn mange biologiske slektninger har fått.

Mysteriet Britha Hansdatter fra Søndre Kvinge (1828-1913?)

Jeg prøver å knekke noen slektsnøtter i min fars slekt (han skal få et slektshjul som forsinka bursdagspresang) og dobbelsjekke noen litt raske slutninger. Det er et nitidig detektivarbeid, så jeg tenkte å presentere et ganske gjennomsnittlig eksempel på hvordan det kan arte seg.

Britha Hansdatter ble født på gården Sørkvingo i Masfjorden i Hordaland i 1828. Hun gifter seg 40år gammel med den 20år  yngre Nils Olsen fra Famestad. Det ser ut til at det var hennes første ekteskap, så hun var en uvanlig «gammel» førstegangsbrud. En slik aldersforskjell var i og for seg ikke uvanlig, men da satt gjerne den eldste med en bra gård som den yngre ville ha fingrene i, og den eldre var vanligvis enke/-mann. Ingen av delene er tilfelle her, så jeg er fryktelig nysgjerrig på dette paret.

De slo seg ned på gården Hagesæther (/Hageset/Hakset(dagens skrivemåte)), og altså ikke noen av gårdene de selv kom fra (selv om avstandene ikke er avskrekkende). Den første sønnen, Ole Johan, ble født omtrent et år seinere, så hun var ikke gravid da de gifta seg (noe som kunne forklart en del, men nei). Førstegangsfødende i førtiåra var heller sjelden i de dager. To år seinere, i 1871, kom min tippoldefar Haldor til verden som det andre og siste barnet de skulle få.

Kirka der de gifta seg, døpte ungene og ble begrava; Hamre.

I 1888 dør Nils. Han er da like gammel som kona var da de gifta seg. Ettersom den skanna kirkeboka for Hamre ikke går lenger enn til 1881, aner jeg ikke hva han døde av (hvis han døde av noe medfødt kunne det forklart en del). Britha selv fyller 60 like etter. Den eldste sønnen drar snart til Bergen, eller kanskje er han der allerede? Vi finner ham i folketellinga 1891 som snekkerlærling i Bergen. Snart følger min tippoldefar etter, det vil si han registreres utflytta 28.januar 1895 og gifter seg fem dager seinere med min tippoldemor. Vi får håpe at de hadde kjent hverandre lenger enn det!

Vi nærmer oss århundreskiftet. Framtida ligger i byen eller på den andre sida av havet. Gårdene er for små, med for mange munner å mette. Sånn sett er de to brødrene typiske. I byen finner de seg jobber i industrien; den eldste som verksarbeider, den yngste som garver. Deres mor ser kanskje ingen framtid i byen. Hun blir i alle fall boende på gården, som kårkone mens en ny familie slår rot der. Det forundra meg litt. Riktignok var arbeiderboligene den gang svært så kummerlige, men mora var ikke akkurat vant til luksus. Den gangen var det forventa at ungene tok vare på gamle foreldre, så hvorfor gjorde ikke brødrene det? Folketellingene i 1891 og 1900 plasserer henne uansett på Hakset.

Det som voldte meg hodebry var å finne ut når hun døde. Jeg fant ingen passende Birthe Hansdatter uansett hvordan jeg søkte. Folketellinga i 1910 ga meg løsninga. Ikke fordi jeg umiddelbart fant henne der, men da jeg søkte meg fram til gården og familien hun bodde sammen med ti år tidligere, hadde hun plutselig etternavnet Nilsdatter. Hvor kom det fra? Fra hennes mann så klart. Det virker ikke logisk at hun ganske plutselig som 82-åring får et navn som skulle tilsi at hun var datter av sin egen ektemann, han som attpåtil var 20år yngre enn henne! For et moderne menneske virker det litt perverst, men sannsynligvis skyldtes det de nye navnelovene. Hun har også blitt noen år eldre, men jeg er rimelig sikker på at det er henne likevel. Jeg har ikke funnet noen andre som sted og alder passer bedre på, og som sagt finner jeg henne ikke noe annet sted. Spesielt når folk ble gamle kom de gjerne ut av tellinga og det var ingen rundt dem som huska det heller, jeg har sett det før. De som foretok tellingene var heller ikke alltid så nøye på det.

Så jeg søkte på nytt etter begravelsen hennes, med det nye (litt perverse) etternavnet. Og vips, der var hun: Død i 1913. I 1910 får vi oppgitt at hun får støtte fra fattigkassen, og hun dør som fattiglem. Nøtta er knekt, jeg fant begravelsen, men sitter likevel igjen med mange spørsmål. Besøkte sønnene henne? Hadde de virkelig ikke mulighet til å ta seg av sin gamle mor? Eller var det noe annet ved henne, noe som gjorde at hun ikke ble gift før hun var 40 og at sønnene ikke ville eller kunne ta henne med til byen? Kanskje kan dødsårsaken gi oss et hint når den kirkeboka blir skanna, eller kanskje ligger nøkkelen hos hennes mor, et enda større mysterium med en mulig mørk hemmelighet. Mora er nemlig neste punkt på lista mi over ting som skal dobbel og trippelsjekkes.

Helt sikkert er det at det finnes mye vi aldri får vite om våre forfedre, ting som de selv ville holde skjult for enhver pris og ting som bare glapp ut av historien, aldri dokumentert og snart glemt.

Aftenposten-sak fra 2011 av en journalist med forfedre fra nettopp denne gården. Ja, om ikke forfedrene våre var nært beslekta (mine hadde ingen dyp tilknytning men kom flyttende og bodde der bare en generasjon, og navnet brukte de enda kortere om i det hele tatt om seg selv), så var de garantert tette naboer. Mine skrev nemlig også Hagesæther med h (tror jeg). Og Nils Olsen jobba på teglverket ved siden av å dyrke jorda. Kanskje er journalisten etterkommer av familien som overtok plassen da min tippoldefar og broren hans dro til byen?