Sporløse liv

Før jeg begynte å grave meg ned i slekta, rista jeg på hodet over folk som fant adelige forfedre. Ikke fordi jeg ikke trodde på dem, men fordi jeg ikke forstod hva som var så spesielt med akkurat den formen for innavl. Nå forstår jeg litt mer.

Det fantes mennesker som gikk gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakker om ei tid da samfunnet var mindre individualistisk og mer kollektivt. Å ikke etterlate seg andre spor enn videreføring av slekta var nok selve kjernen av det å være veltilpassa i et slikt samfunn. Som det står i ei av bygdebøkene: «Han veit vi lite om, så han må ha skikka seg vel og vore ein dugande kar» (fritt etter hukommelsen).

Når vi likevel kan påvise individers eksistens tilbake til 1600-tallet, skyldes det den stadig mer byråkratiske statens behov for å telle sine innbyggere. Målet var som oftest å skattlegge de talte eller sende dem i krig (og ikke at framtidige slektsforskere skulle få biter til sitt personlige puslespill). Hvis man som slektsforsker klarer å spore slekta tilbake til 16-1700-tall slutter spora etter alle disse menneskene som aldri satte spor etter seg. Man befinner seg i et samfunn der de fleste var analfabeter, ja, der det norske språket ikke eksisterte som skriftspråk.

Derfor sitter man igjen med de av sine forfedre som enten ble beskrevet av sine herskere eller selv tilhørte overklassen (som stort sett skrev om hverandre).

Det blir også tydelig hvor grunnleggende patriarkalsk samfunnet var.  Adelslekter «forsvant» med døtre. Mødre er ofte ikke nevnt ved navn og å finne ut hvor ei mor kom fra kan være helt umulig selv om hun er navngitt. Ikke bare var samfunnet patriarkalsk, det samme gjelder historieskrivinga helt opp til (og kanskje fortsatt) vår tid.

Ei av godene ved slektsforskning er at man setter større pris på å leve i et moderne samfunn, et samfunn der du kan bety langt mer enn videreføring av slekta. Vi lever i ei tid med større individuell frihet enn noen annen tid i historien. Vi lever ikke evig (bare en god del lenger enn på 1600-tallet), men vi er frie til å sette spor etter oss som kan vare i mange hundre år (eller forsvinne i en overflod av informasjon). Og selv om det er fristende å takke høyere makter for det, er det hovedsakelig våre forfedre vi har å takke for den friheten. Til tross for at disse forfedrene sikkert ville bedt oss dempe oss og innordne oss under bygdedyret hvis de fikk komme til orde. Det er selvsagt fordelen med å menge seg med de forlengst avdøde: Man trenger ikke å forsvare sine valg, sin eksistens og sine synspunkter. Man trenger ikke å ta hensyn til dem, de merker det uansett ikke.

Men takk.

Trans for historikere m.fl.

Skriver du om tidligere tiders kvinner i mannsklær eller menn i kvinneklær? Da er det en del perspektiver jeg gjerne vil at du får med deg. Det følgende er nok spesielt relevant for vestlige kulturer i perioden middelalder til og med 1800-tallet, men en del vil være relevant også i andre kontekster. Jeg fokuserer her hovedsakelig på transmenn eller kvinner i mannsklær fordi det er dette jeg vet mest om, men  en del kan overføres til transkvinner og menn i kvinneklær.

Kjønnsdefinisjoner

Oppfatningen om at mennesket var mann, mens kvinnen var en ufullstendig mann, var utbredt i Europa fra antikken. De mest optimistiske mente at kvinner kunne bli menn dersom de henga seg utelukkende til mannlige, høyverdige sysler som bibelstudier (ikke utbredt, men den fantes). Først på 1700-tallet ble oppfatningen utfordret av ny kunnskap om menneskekroppen og kvinnesaksaktivister. I utkantene (f.eks. Norge) tok det lengre tid før denne nye dikotomiseringen av kjønn og menneskearten fant fotfeste.

Kjønn var først og fremst en sosial rolle og bestemte hvilket arbeid man kunne ta og hvilken posisjon man hadde i samfunnet. Kjønn var i større grad noe man gjorde, men det betyr ikke at menneskene i tidligere tider ikke hadde kjønnsidentitet.

Mennesker med kvinnekropper kunne ha flere grunner til å bære mannsklær:

  • Økonomiske motiver. Det kunne være den eneste måten å overleve på.
  • Sikkerhet/frihet. Å være kvinne og bli oppfatta som kvinne var ofte forbundet med å være utsatt for seksuell vold og overgrep. Samfunnets syn på kvinner forsterket ofte dette, Det var ikke uvanlig at kvinner kledte seg som menn dersom de skulle ut på en reise alene eller i følge med ukjente.
  • Seksualitet. Normene for kvinnelig seksualitet var i perioder/områder svært begrensende. En del kvinner levde som menn for å kunne leve sammen med sin kvinnelige livspartner uten å bli straffeforfulgt.
  • Kjønnsidentitet. I dag brukes begrepet transmenn om menn med kvinnekropper i vestlige samfunn. Vi har en mannlig kjønnsidentitet .

Dersom man fylte mannsrollen, var det sjelden noen la seg opp i at kroppen ikke stemte, fram til ca. 1700. Toleransen ser ut til å ha vært sterkere for dem som ikke var seksuelt aktive (eller ga inntrykk av det). Naturvitenskapens framgang, sterkere statlig registrering og endrede samfunnsforhold, var alle ting som bidro til å gjøre det vanskeligere å leve som et annet kjønn enn det kroppen tilsa.

Noen samfunn, slik som det albanske, formaliserte muligheten for å innsette kvinner i en mannsrolle. Her finnes fortsatt de såkalte «sworn virgins». Motivene kunne variere mye, fra foreldres mangel på sønner til å føre gården videre, til den enkeltes kjønnsidentitet. Fortsatt ser man altså rester av gamle kjønnsdefinisjoner. Les videre

Transpersoner er ingen (post)moderne oppfinnelse

Jeg prøver å ikke irritere meg over folk som ikke har peiling på transkjønn. I stedet prøver jeg å gjøre mitt beste for å spre kunnskap og opplyse folket. Likevel dukker irritasjonen opp, som oftest framprovosert av mennesker jeg mener burde vite bedre. For eksempel Thomas Hylland Eriksen som presterte å si på radio at transpersoner var et produkt av postmodernismen. Bullshit fra ende til annen. Og fyren er sosialantropolog!

I går tilbrakte jeg en del timer med en historiker, min eminente tremenning Runar Jordåen. Fra før kjenner jeg til en del historiske transpersoner, men få fra Norge. Runar kunne fortelle meg at det fantes skriftlige kilder vedrørende en Jens –  en transmann fra 1700-tallets Norge. Les videre