Ideologi i koronatid

Hvis man sammenligner vår høyreregjerings håndtering av koronakrisa med Sverige eller USA er det lett å si seg fornøyd. Det kunne åpenbart vært så mye verre! Jeg skal heller ikke evaluere tiltakene før effekten er påvist. I stedet vil jeg peke på tiltak som en Høyreregjering aldri ville kommet på, men som jeg tror ville vært bedre på sikt.

Selvforsyning

Regjeringa kommer kanskje til å satse mer på beredskapslagre etter dette, men selvforsyning er minst like viktig. Det gjelder mat, medisiner og andre viktige varer. Jeg er stort sett for EU, men her er unionen bare til hinder. Neste gang vi rammes av en pandemi, vil ikke regjeringa få lov til å bruke tester utvikla nasjonalt, men er bundet av EU til å kjøpe kommersielle tester. Til markedspris. Reinspikka idioti!

Arbeidsledighet

Koronakrisa har gjort mange helt eller delvis arbeidsløse. NAV blir overbelasta, klagesaker og folk som har stått helt uten inntekt i månedsvis allerede, havner bakerst i køen. Borgerlønn burde være en opplagt løsning. Med en fast (lav) sats ville mange få drastisk redusert inntekt. 20 000kr i måneden har vært nevnt. For noen av oss ville det bety en økning. Innsparingene i NAV ville derimot bli store. I tillegg til borgerlønn for alle arbeidsløse, folk på AAP, uføretrygda og pensjonister, kunne kriseramma bedrifter søke om borgerlønn for sine ansatte. Slik kunne man fortsette å holde hjula i gang i ei krisetid og minimere kostnad ved omstillinga.

Kriseramma bedrifter

Mens folk møtes av mistillit og mistenksomhet når de oppsøker NAV, møtes bedriftene av grenseløs tillit når de ber staten om hjelp. Det «forventes» at de ikke gir aksjonærene utbytte samtidig som de mottar statlig hjelp. Betingelsene er rett og slett pinglete. Folk mister jobber samtidig som aksjonærene håver inn. Hushaier nekter å kutte husleie for småbedrifter som ble tvunget til å stenge. Det er åpenbart ingen grunn til å ha tillit til kapitalistene. Det er helt utrolig at Høyre og resten av flertallet på Stortinget kan være så naive!
Staten burde i større grad drive oppkjøp av større og viktige bedrifter. Klar deg selv, ellers overtar vi. Det burde ikke være så vanskelig. For mindre bedrifter og dem man ikke har noe behov for statlig kontroll over burde det tilbys krisepakker med klare betingelser. Og for mange av de minste ville borgerlønn til ansatte (lønnsfritak for bedriftene) hjelpe mye. Man kunne også innført et forbud mot husleie over en viss prosent av omsetning.

Miljø

Vi hadde en glimrende sjanse til å sparke i gang heftig grønn omstilling. I stedet insisterer regjeringa på mer oljeleting og vil holde nasjonen fanga i petroleumsavhengighet, tross ekstremt lav lønnsomhet i bransjen. Snakk om å gå baklengs inn i framtida! Her kunne man omskolert permitterte og arbeidsledige, økt krisepakker for grønne næringer, fått fart på økonomien med statlig utbygging av jernbane og mye mer. Nei, vi kutter co2-avgifta i stedet, et av de viktigste miljøtiltakene.
Ekstra paradoksalt er det at koronaviruset aldri ville infisert mennesker hvis vi hadde latt naturen være i fred. Uten kapitalisme og internasjonal turistindustri ville spredninga gått mye langsommere, med færre døde.

Koronakrisa viser oss alt som ikke fungerer i de systemene vi har i dag. Så selv om Solberg er milevis fra Trump er jeg ikke fornøyd. Det burde ikke du være heller.

 

 

 

 

 

Farvel Oslo

I nesten 9 år har Oslo vært mitt hjem. Da jeg flytta hit hadde jeg nettopp utgitt min første bok og var godt i gang med den andre. Det var mye som trakk meg til Oslo, jeg var optimistisk, ferdigstudert og på utkikk etter en givende jobb.

Når jeg drar herfra er det som uføretrygda einstøing, utstøtt fra overflodssamfunnet. Min tid i arbeidslivet ble kortvarig og fulgt av nedtur på nedtur. Men noe har jeg fått utretta her: Jeg fikk ut min andre diktsamling og jeg ble til slutt kvitt puppene. Det var her jeg fikk min første (og kanskje eneste) kjæreste som mann, og opplevde hvordan det er å bli dumpa. Folk jeg bare kjente såvidt for 9 år siden er nå mine nærmeste venner. Jeg gjorde en innsats for transfolks synlighet og rettigheter. To katter og ørten snegler får jeg også med meg herfra. Jeg har overlevd.

Jeg kommer til å savne fotomulighetene (parkene og storbyarkitekturen). Vennene kan besøkes, men vil selvsagt bli savna. Til tross for at Oslo er tørrere enn Vestlandet, finnes her flere ulike sneglearter. Det skyldes kalken i fjellet og menneskelig utilsikta spredning.

Av alle steder jeg aldri trodde jeg skulle flytte til, kommer Brumunddal ganske langt opp. Behov for større plass og en ny start er utløsende flytteårsak. Min økonomi er rett og slett ikke forenelig med å bo i Oslo. Etter en kort facebook-runde ble det klart at jeg jo har venner andre steder enn Tigerstaden også, for eksempel Brumunddal. Det skal bli interessant å bli kjent med en småby i innlandet. Det indre Østlandet (ja, det ytterste også) er hvite flekker på mitt personlige kart. Jeg har besøkt både Brumunddal og andre steder, men det er noe helt annet å skulle bo der. Jeg forestiller meg området rundt som flatt og dekka av dyster granskog, bebodd av ulvehatende bønder og jegere. Heldigvis kjenner jeg et par svært hyggelige mennesker der allerede, som sikkert vil hjelpe meg å bli kvitt fordommene mine.

Jeg gleder meg til å få flere kvadratmeter å fylle med hobbyene mine, å kunne tilby tenåringsdattera mi et eget rom og til å komme nærmere ei god venninne. Og fordi jeg er en nomade, gleder jeg meg til å bo på et helt nytt sted. Slik har det alltid vært. Etter 5 år blir jeg voldsomt rastløs. De siste åra har jeg døyva flyttetrangen med stadig reising til utlandet, og funnet mye glede i det. Heldigvis er ikke Brumunddal så fryktelig langt fra Gardermoen heller.

Oslo er byen jeg ble født i, byen jeg drømte om i tenåra og byen som har slukt de fleste drømmene mine i voksen alder. Den forsvinner nok ikke ut av livet mitt for godt med denne flyttinga, men sannsynligvis kommer jeg ikke til å bo her igjen. På tide å finne seg noen nye drømmer.

Hva fattigdom kan gjøre med deg

Jeg har vent meg til å leve under den relative fattigdomsgrensa og synes stort sett det går greit. Likevel er det ikke til å komme unna at det påvirker både hverdag og ikke minst holdninger.

Som fattig er man utstøtt. Man kan ikke delta i det sosiale livet som skjer på kafeer og utesteder, for man har ikke råd. De aller fleste fattige har ingen jobb, og omgangskretsen blir derfor liten. Den krymper også fordi man får stadig mindre å snakke om, spesielt hvis man forsøker å ikke klage.

Jeg ser bekjente dele boligannonser på facebook, enten egne eller naboers. Gjerne med kommentarer som «lyst til å bli min nabo?». Det faktum at man da må sitte på minst et par millioner og kvalifisere for banklån underkommuniseres. Det forutsettes at dette er en bagatell, selvsagt. Det gir en ekstrem følelse av å være fremmedgjort, det er så fjernt fra min virkelighet at det er vanskelig å fatte den generelle rikdommen i Norge. Facebooks reklamealgoritmer tror at jeg eier en bolig og kan tenke meg å selge. Eller kommentaren om en luksusleeilighet på TV om at «her har man vært opptatt av kvalitet». Kvalitet (som i holdbarhet, komfort og utseende) er et luksusgode forbeholdt de rike. Fattige kan være så «opptatt av kvalitet» vi bare vil, uten at det noen gang vil bli synlig. Det gjelder alt fra klær til elektronikk til bolig.

Av og til dukker det opp noen i media som argumenterer for sparing og mot den rådende ideen om umiddelbar tilfredsstillelse. Det er nok fornuftig, men når månedsbudsjettet uansett går i minus, lærer du fort å bruke det lille ekstra som måtte dukke opp på ting du har ønska deg lenge eller småting som bidrar til økt livskvalitet (som en pakke røyk eller en kafetur med venner). Hvis du prøver å spare til f.eks. en ferietur, vil det alltid dukke opp en uforutsett utgift som sluker alle slike drømmer. Slik skaper man folk uten respekt for inkassovarsler og betalingsanmerkninger; det spiller ingen rolle for man har uansett ikke noen sjanse til å bedre sin situasjon.

Man forstår fort at det som er selvsagt for alle andre, er en luksus vi aldri kan unne oss. Det er fort gjort å konkludere med at samfunnets normer og regler dermed ikke gjelder for oss. De færreste av oss blir kriminelle av den grunn, men vi tar kanskje noen snarveier, ser etter smutthull for å overleve. Selv om vi er imot slavearbeid, tvinges vi til å kjøpe billigste variant fra Kina. Fattige har ingen forbrukermakt, og fattigdom er ikke bra for moralen. I verste fall kan det føre folk inn i kriminalitet og fullstendig forakt for loven og samfunnet.

La oss returnere til det asosiale aspektet ved å være fattig. Man har altså stadig færre å prate med om stadig færre emner. Mange blir dessuten bitre og mange er syke. Det kunne kanskje finnes et fellesskap nettopp i fattigdommen eller sykdommen, så man blir medlem av ulike grupper for fattige og syke. I de fattiges grupper handler det deprimerende ofte om hvor mye mer flyktninger og asylsøkere får enn oss andre fattige (noe som ikke stemmer). Samt generell klaging ispedd konspirasjonsteorier. For å oppleve noe fellesskap i fattigdommen må man visst godta rasisme. I de sykes grupper handler det like deprimerende ofte om udokumenterte, dyre alternative behandlinger og enda mer klaging (det siste forståelig nok, men ikke mindre deprimerende). Dersom man kommer fra disse sosialiseringsforsøkene uten å ta skade på sin sjel, blir man i alle fall ettertrykkelig desillusjonert på menneskehetens vegne. Man mister også all lyst til å assosieres med andre fattige, for eksempel ved å arbeide for en bedre fattigdomspolitikk.

I møte med de heldige som har jobb, helse og en inntekt på nivå med det generelle kostnadsnivået, ønsker ikke fattige å framstille seg som stakkarslige. Selv ender jeg ofte opp med å kritisere kapitalismen og lønnsarbeidets slaveri i selvforsvar, til tross for at det ikke er et personlig valg å bli uføretrygda og fattig. Eller jeg unngår helt å møte dette flertallet (noe som begrenser mitt sosiale liv ytterligere).

I Norge handler fattigdom sjelden om sult. Men folk som sulter i fellesskap har noe som mange fattige i Norge bare kan drømme om; fellesskap og et sosialt liv. Jeg er slett ikke sikker på at det ene er så mye verre enn det andre. I alle fall er jeg svært kritisk til Høyres og SSBs forsøk på å bagatellisere og skjønnmale norsk fattigdom.

Målet med dette innlegget var å ta for meg de verste effektene av å være fattig i Norge og forklare noen av mekanismene som kan virke merkelige sett utenfra. Det meste av dette er gyldig uansett fattigdomsårsak (effekter av sykdom, medisiner og stigmatiserende diagnoser kommer altså i tillegg). Samtidig må det nevnes at ikke alle fattige har det sånn, og noen har det betydelig verre. Hvis det ikke var for økonomisk hjelp fra foreldre, ville jeg havna på gata i løpet av den tida jeg gikk på AAP. Jeg har også sluppet å skulle forsørge et barn oppi alt dette. I mange tilfeller gjør en akademisk bakgrunn det lettere å kommunisere med byråkratiet. Jeg har tross alt vært heldig, men selv en heldiggris merker de mentale effektene av fattigdom.

(For å sette noen tall på den fattigdommen jeg har opplevd: På AAP hadde jeg ca 8000 utbetalt i måneden. Med uføretrygd er dette steget til ca.13 000. Heldigvis betaler jeg ikke markedsleie for mitt lille krypinn. Jeg har klart å betale strøm, internett og telefon også, men på AAP måtte jeg be mine foreldre om flere tusen kroner nesten hver måned og pådro meg likevel betalingsanmerkninger. Folk som må klare seg med sosialstøtte har enda mindre.)

Bitt av reisebasillen

Jeg vet at dette er en «lidelse» som gjerne bryter ut i ungdomsåra, med en topp en gang i 20-åra. Så det å først bli smitta som 39-åring er litt som å få vannkopper som 18-åring – ikke særlig kult. Likevel kommer jeg ikke til å kjempe imot, men nyte det så godt jeg kan.

Cuba-turen ga altså veldig mersmak, til tross for at jeg så litt for få snegler. Jeg heiv meg ut i noe jeg ikke ante om jeg ville takle, og det gikk overraskende bra. Det var deilig å oppleve at jeg kunne frigjøre meg både fra egne og andres forventninger.

Noe av det som har hindra meg i å nyte reising tidligere, er nettopp ideen om hvordan man skal reise. Man skal ønske å bli kjent med nye mennesker, elske sightseeing og generelt fyke rundt fra severdighet til severdighet i et heseblesende tempo.

Nå når jeg for alvor har innsett at det er fullt mulig å reise på min egen sære måte, liker jeg det. Hovedattraksjonen for meg er all verdens snegler, så klart. I tillegg har jeg oppdaga at folk ikke er så skumle som jeg tror, i alle fall ikke i utlandet. Noen severdigheter skader heller ikke, men jeg kommer nok hjem med andre bilder enn mange andre turister.

Etter Cuba-turen har jeg virkelig funnet ut hva som fungerer for meg, og hvordan jeg vil fortsette å reise. Å reise fra sted til sted ga meg motivasjon til å komme meg ut, og transportetappene var også opplevelser. Dessuten var det perfekt å bli værende på samme sted 4-6 dager. De beste opplevelsene fikk jeg der hvor jeg bodde litt utenfor allfarvei, gjerne midt i naturen.

Dessverre er det ofte vanskelig å finne et sted å bo som ligger passe avsides. Enten er det altfor avsides (en times gange til nærmeste butikk, minimum) eller det finnes ikke offentlig transport. Nylig skulle jeg finne et sted å bo ei uke i Nice, men de mest fristende stedene avslo da jeg forhørte meg om bussforbindelsene.

Noen steder jeg har sett på som jeg gjerne skulle bodd, er ulike økolandsbyer eller «eco-lodges», men prisen på disse er ofte det mangedobbelte av vanlig overnatting. Som ofte ellers er det altså slik at fattige utestenges fra miljøvennlige løsninger. (Vi lever ofte mer miljøvennlig til daglig; med gjenbruk og lavere forbruk, så det går kanskje opp i opp.)

Nei, egentlig har jeg jo ikke råd til å reise. Turer til den andre siden av jordkloden (eller egen verdensdel) inngår ikke i NAVs regnestykke. Samtidig har jeg mer tid til både planlegging og reise enn de fleste andre, og kan reise billigere utenfor sesong. Reisa til Cuba ble betalt av skattepengene, og hvis skatteetaten fortsetter å trekke for mye skatt kan det bli flere lange turer.

Noe av det jeg liker best er planlegginga og researchen. Jeg er ikke genuint interessert i andre kulturer eller fremmede lands historie, men hvis jeg skal besøke et sted er det helt selvfølgelig for meg å lese om stedet. Slik lærer jeg vel så mye om andre turister som om stedet jeg skal til. Nå har jeg for eksempel tråla diverse reiseblogger. Noen har åpenbart så mye penger at det aldri blir noe tema, og jeg tok meg i å lese fascinert om denne fremmede kulturen.

Et øyeblikk lekte jeg faktisk med tanken på å starte en egen reiseblogg, men det ville blitt tynne greier, med min økonomi og selvdisiplin. Fristelsen ble forsterka av at mange reiseartikler er ganske dårlig skrevet. På samme måte som jeg ikke kan forestille meg noen som ville like å reise på min måte sammen med meg, må jeg innse at det heller ikke finnes noe stort marked for mine reiseskildringer. Det er unektelig for de spesielt interesserte. Men hvis noen skulle ønske å starte et «nerdenes reisemagasin» el.l. er jeg helt med.

NAVs utfordringer

Jeg har skrevet brev til Arbeids- og sosialminister Robert Eriksen (FrP) som et svar på hans invitasjon til å fortelle ham hvordan NAV kan bli bedre fra et brukersynspunkt. Nedenfor følger hovedpunktene i brevet. En del personopplysninger og egenerfarte eksempler er redigert bort.

• AAP: Hele innføringen av AAP virker mislykket. Forsøket på samordning av de gamle ordningene har ført til mangel på individuell tilpasning. For mange har ordningen bare vært en årelang ventestasjon før uføretrygd som har bidratt til å gjøre dem sykere. Usikkerhet for framtida og fattigdom gjør folk syke(re).
• Byråkrati: Kravet til dokumentasjon for den minste ting fører til mistenkeliggjøring, lang saksbehandlingstid og generell usikkerhet og frustrasjon. Historiene om NAV-leger som underkjenner fastleger og spesialister uten å ha møtt pasienten er skremmende.
• Meldekort: Utfylling av meldekortet er ikke logisk. Og reglene virker veldig stivbeinte og tildels mot den allmenne rettsoppfatning. Eksempel1: Punktet for om man har vært syk de siste 14 dagene. Man skulle tro at punktet for sykdom skulle krysses av hver dag for dem som er kronisk syke, men slik er det ikke. Man må på møte for å bli opplyst om at dette punktet gjelder annen sykdom enn den som gjør en arbeidsudyktig. Ikke logisk. Eksempel2: Avkrysning for fravær. Reglene her fører til at man låses til bostedet uten mulighet til å besøke familie og venner ellers i landet. Man kan f.eks. ikke besøke familie i juleferien, men må sitte mutters alene. Krysser man av for fravær mister man penger. Folk som leverer meldekort bør tillates ferie uten at de skal gå konkurs av den grunn. Helst 4 uker, men litt er bedre enn ingenting. Jeg frykter at dagens system i tillegg til å svekke folks helse, også fører til at terskelen for å holde tilbake informasjon (f.eks. om hvor man tilbrakte jula) senkes (=større fare for trygdesvindel).
• Ung ufør: Ordningen er tenkt å være en ekstra sikkerhet for folk som aldri har opparbeidet seg pensjonspoeng o.l., men dette er åpenbart ikke regulert etter den økte andelen som tar høyere utdanning. Aldersgrensen på 26 virker utdatert. Med sykdom underveis i utdannelsen er det ikke uvanlig at man fyller 30år før man skal ut i fulltidsjobb for første gang.
• Samvær med barn: Mange NAV-klienter har ikke økonomi til samvær med barn som bor hos den andre forelderen et annet sted i landet. Det hjelper ikke å svinge pisken om økt bidrag mot de som ikke har bidragsevne. Derimot ville det hjelpe om man kunne søke om en ekstra pott til dette formålet, eller dekning av utgifter. Det er et uttalt mål fra Regjeringen at barn skal ha samvær med begge foreldrene. Da er det ekstra synd at det saboteres av samme regjering.
• Bolig: Det er som kjent dyrere å leie enn å eie, noe som spesielt går ut over folk som har dårlig økonomi. Det trengs flere kommunale boliger, spesielt i byene.
• Kontroll: Stadig utvidede fullmakter til hva NAV kan kontrollere skaper inntrykk av at alle klienter er potensielle svindlere. Før man forverrer dette ytterligere bør man i alle fall granske hvor store summer folk har krav på men ikke får. Det kan dreie seg om manglende informasjon om hva man kan søke om, saksbehandlingsfeil eller rett og slett at folk gir opp i møtet med dokumentasjonskravene og byråkratiet.

De fleste av disse problemene kan løses med en allmenn borgerlønn, men det ligger evt. mange år fram i tid og noe må gjøres snarest.

Jeg har forsøkt å fatte meg i korthet. Jeg håper likevel at resonnementene er forståelige og at dette videreformidles til ministeren. Ta gjerne kontakt for ytterligere informasjon.

Støtt forfatteren

Nå har jeg lagt til en donasjonsknapp i lista over mine sider. Bare sånn i tilfelle noen skulle ha litt penger til overs.

Gjennom PayPal kan du betale med alle vanlige betalingskort. Det er trygt og enkelt. En hundrelapp er kjærkommen, en tusenlapp sikrer evig takknemlighet.

Oppsummering 2009

Det har vært et begivenhetsrikt år. I større grad enn før, føler jeg at livet mitt er på rett spor og at det går framover.

I løpet av året har jeg oppnådd ting jeg tidligere har trodd var umulige:

Godt nytt år!

Jeg vil ønske alle lesere et godt nytt år og håper 2009 blir bedre enn 2008 for oss alle sammen!

Nyttårsforsetter har jeg aldri vært særlig opptatt av. Det kan skyldes at jeg tross alt er ganske fornøyd med de delene av livet mitt jeg har kontroll over selv. Jeg liker å røyke, liker ikke sunn mat og synes stort sett at jeg er en helt grei person. Selvsagt skulle jeg ønske at jeg hadde mer struktur, men ettersom jeg mangler en del selvdisiplin er det vanskelig å gjennomføre. Dessuten er jeg lat og mistrives med å mislykkes, så noen særlig øvelse i selvdisiplin vil neppe skje i 2009 heller.

Livet mitt er verdt 80 000

Jeg har undersøkt hva det koster å betale for den behandlinga jeg skulle fått på Rikshospitalet. 80 000. Bare det aller mest nødvendige. Sånn ca en årslønn for meg altså. Det er et så vannvittig beløp at jeg bare har lyst til å legge meg ned og aldri stå opp igjen. Hvor i all verden skal jeg få en sånn formue fra? Ingen banker vil gi meg et sånt lån. Og min evner som bankraner har jeg rett og slett ingen tro på.

En litterær flyktning

«Skal du bli seksuell flyktning nå da?» spurte kompisen min da jeg fortalte at jeg flytter til Oslo i januar. Men, nei, det er ikke som homse jeg føler størst behov for å forlate Tromsø til fordel for hovedstaden.

Derimot er det som litteraturviter og forfatter behovet melder seg. Det finnes kanskje to jobber for sånne som meg her i Tromsø, utenfor Universitetet. De jobbene har jeg så langt ikke fått. I Oslo er det i alle fall flere jobber, men også flere om beinet. Såvidt jeg har skjønt dreier dessuten alt seg om å kjenne de riktige menneskene i Oslo, noe jeg tviler på om jeg gjør.

Likevel tror jeg altså at sjansen for å få en jobb jeg egner meg til er større i Oslo. Jeg tror jeg har riktig bakgrunn, de riktige egenskapene og dessuten har fått såpass oppmerksomhet at jeg ikke er helt ukjent for alle.

Jeg skulle ønske Tromsø kommune anså kulturpolitikk som annet enn et fint ord

Garantiinntekt og kunstnerøkonomi

NRK melder at det kommer forslag om å fjerne garantiinntekt for kunstnere og utvide arbeidsstipend-ordningene. Det høres umiddelbart positivt ut for folk som meg. Garantiinntekt gis til kunstnere som har produsert ganske mye og sjelden til folk under 50 år. Den er dessuten veldig lav i forhold til levestandarden i Norge, men reduseres hvis man tjener andre penger.

Arbeidsstipend gis til flere og passer best for periode-forfattere; de som jobber med andre ting i perioder, for så å ta seg fri for å skrive. Det er flere ulike stipender og siden de varer kortere er det litt lettere å få.

Målet med å evt. fjerne garantiinntekten er å minske byråkratiet. Jeg er allerede ganske lei av å skrive søknader, men må nok fortsette med det resten av livet uansett hva politikerne bestemmer. Med mindre de innfører borgerlønn.

Er det noe som vil redusere byråkratiet kraftig er det nettopp innføring av borgerlønn. Ikke minst ville borgerlønn gi mulighet for alle kunstnere til å arbeide med det de kan best; kunst. Det er sløsing av ressurser å tvinge kunstnere til å vaske gulv, kjøre taxi, jobbe i butikk eller delta på arbeidssøkerkurs.

Jeg er altså slett ikke sikker på at fjerning av garantiinntekten er så lurt, selv om det kan medføre flere og lengre arbeidsstipender. Borgerlønn er en mye bedre ide, men ville medføre en revolusjon i offentlig sektor, ja, i hele samfunnet.

Politisk retorikk i kulturlivet

I løpet av den tida jeg har vært aktiv i kulturorganisasjoner har det skjedd en drastisk dreining. Denne er knytta til to ting:

1. Prosjekter. Tidligere var det slik at organisasjoner søkte driftstilskudd. Nå er det aller meste knytta til prosjekter. Dette betyr for det første mer papirarbeid. Man må fordele alle faste utgifter som leie av lokaler, ansatte og kontormateriell på de enkelte prosjektenes budsjett. Hvert prosjekt må ha en egen søknad. Mens man tidligere forholdt seg til ett budsjett og skrev en søknad, må man nå skrive et utall søknader med like mange budsjett.
   Målet med denne vinklinga er visstnok å få større fokus på aktiviteten i organisasjonene, men resultatet er ofte at aktiviten reduseres fordi tida må brukes på papirarbeid i stedet for aktivitet. I tillegg har muligheten for å improvisere og benytte seg av nye ideer blitt redusert. Hver aktivitet krever betydelig mer planlegging.
   I tillegg blir det vanskeligere å få seg arbeid i kulturorganisasjonene, og hvis man klarer det finnes det bare prosjektstillinger. Arbeidstakere i kulturlivet er dermed frarøvet muligeheten for fast ansettelse og dermed forutsigbarhet. Dette gjelder selvsagt på flere områder i samfunnet, men kulturfeltet er etter mitt syn spesielt sårbart.
2. Frivillighet. Dette har blitt et honnør-ord som nevnes stadig oftere i festtaler. Og det høres jo bra ut. Folk bør berømmes for at de ønsker å bidra til saker som engasjerer dem uten å få noen økonomisk kompensasjon. «Uten frivillighet stopper Norge» har jeg hørt, og det stemmer nok.
   Medaljens bakside er at det blir vanskeligere å få penger for å gi frivillige kompensasjon. Det er nærmest vedtatt politisk at alt organisasjonsarbeid skal gjøres uten økonomisk vinning. Dermed blir det vanskeligere å ansette folk eller gi honorar for styrearbeid. Det er plutselig blitt politisk ukorrekt. Hvis man foreslår honorar for styrearbeid blir det tolka som et utslag av griskhet og i strid med frivillighetstanken.

Disse to momentene gjør det svært vanskelig for oss som ønsker å leve av engasjementet vårt. Organisasjonsarbeid har aldri vært spesielt lønnsomt. Lønna stillinger er ofte underbetalt og det forventes at man arbeider langt mer enn stillingsprosenten skulle tilsi. Likevel er det verdt det for sånne som meg. Honorarer er oftest svært symbolske summer som langt fra gjenspeiler det arbeidet man legger ned i organisasjonen. Det er også ok. Det er prisen man må betale for å få leve av sitt engasjement.
Dersom hver av landets frivillige fikk ei krone for hver gang ordet frivillig ble brukt i en festtale, ville vi fått ganske bra betalt. Uten en viss kompensasjon for det arbeidet man legger ned tappes engasjementet over tid. Mangel på faste stillinger gjør at styremedlemmer blir overarbeida og det blir vanskeligere å få folk til å stille opp.
Saken om nedlegginga av Nordnorsk Kulturråd er et eksempel på en drastisk endring fra driftstilskudd til prosjektstøtte. Det skitne politiske spillet innad i Arbeiderpartiet og fylkeskommunene har resultert i at kunstnerorganisasjonene i nord har mista siste rest av driftstilskudd. Så vidt jeg vet er det ennå ikke kommet noe alternativ, men ryktene sier at alt fra nå av må baseres på prosjekter. I mellomtida må organisasjonene søke prosjektmidler fra hver enkelt av de tre fylkeskommunene. Dette betyr enda mer papirarbeid, enda mindre sjanse for ansettelser, mindre forutsigbarhet og enda mer overarbeida styremedlemmer.
Og det sies at verden går framover?

Forlagsideologi og lyrikk

Man kan ikke si at debatten raser; det gjør den sjelden når saken gjelder litteratur. Men enkelte har denne sommeren etterlyst forlagenes ideologi; etterlyst sterk profil og sterke meninger om litteratur, ikke bare form-messig. Jeg er enig i at forlagene er for like på dette området og at man savner dem som meningsbærende aktører i samfunnet og litteraturdebatten. Likevel er det ikke den manglende ideologien som peker seg ut som den største mangelen.

Det er påtagelig at stadig færre forlag utgir lyrikk. Dette har skjedd over tid, ved at forlagene som utgir lyrikk har blitt kjøpt opp av større lyrikkutgivende forlag eller har slått seg sammen. Samtidig er det svært få av de nye små-forlagene som utgir lyrikk. Dette er ikke så rart når man ser på hvordan denne bransjen blir stadig mer markedsorientert. Lyrikk er en forlagsøkonomisk utgiftspost som overlates til store forlag med samfunnsansvar. De små forlagene kan slippe unna med å si at de ikke utgir lyrikk fordi de ville knekt nakken på det økonomisk. Fordi det er sant. Og hvem er egentlig interessert i lyrikk uansett?

Lyrikken er den eldste litterære (skriftlige) sjanger vi kjenner, hvis man ser litt stort på det. Derfor tror jeg det vil være riktig å si at dagens nedprioritering av lyrikk vitner om et samfunn i ferd med å bli mer historieløst. I tillegg ser vi at romaner er det eneste saliggjørende, både når det gjelder økonomi og oppmerksomhet. Man vi ha fortellinger, bøker som i mye mindre grad krever kreativitet og med-diktning fra leserens side. Resultatet av dette blir katastrofalt i et markedsstyrt samfunn.

Jeg tror også (som jeg vel har nevnt før) at den manglende lyrikkinteressen skyldes lyrikernes og forlagenes angst for å snakke om lyrikken på forståelige måter. Man tør ikke en gang si hva ei diktsamling handler om, men tyr til svada, akademiske talemåter og generelle betraktninger. Men all lyrikk handler om noe, både på et konkret og mer abstrakt nivå. Om ikke annet er gjerne metaforene konkrete og gjenkjennelige. Vi må tørre å si at et dikt handler om noe som kan interessere leseren. Så enkelt tror jeg det er.