Arkiv for kategorien ‘frigjøring’

91422983_661382611100398_5037448346977959936_n Transsynlighetsdagen minner meg på alt som har forandra seg siden jeg ble synlig i 2006. Den gangen var de fleste uvitende om at transpersoner eksisterte. Overraskende mange hadde likevel gått på skole med noen som seinere «skifta kjønn». Jeg fikk mange rare spørsmål, men møtte lite uttalt fiendtlighet. Man må vel vite at noen eksisterer før man kan legge dem for hat.

Da den første boka mi, Framandkar, kom ut i 2008 nøt jeg godt av å være en nyhet i kraft av å være meg selv. Den fikk mer oppmerksomhet enn de fleste diktsamlinger og solgte også relativt bra. Jeg ble intervjua i Blikk, Cupido, Se& Hør og flere mer vanlige (for poesien) media. To ganger har jeg lest dikta mine på Dagsrevyen. Jeg følte at det å være synlig i media ga meg en viss beskyttelse mot hatvold, ikke at det gjorde meg mer utsatt. Dette var altså før transekskluderende feminister, høyreekstreme og kristne fundamentalister fant ut at de hadde et felles hat mot transfolk. Og før den nye navneloven og rett til endring av juridisk kjønn.

Etter hvert ble vi flere synlige, og jeg trakk meg inn i skyggene. Hvis jeg kunne, ville jeg kanskje ha fortsatt å være synlig i en mediavirkelighet anno 2008. Å være synlig transperson i media i dag er noe helt annet. Jeg er veldig glad for at andre har tatt over, som Christine Marie Jentoft (intervju i Blikk) og Luca Dalen Espseth. De kan du se live i dag kl. 14.00-15.00 på instagram. Der ligger også resten av synlighetskampanjen med flere fine transfolk. Takk til foreningen Fri (tidl. LLH) som ble den stemmen for transfolk som jeg håpa da vi satte i gang!

SDC10871

Jeg har grudd meg og tenkt på å skrive dette innlegget i hele år. Forholdet varte noen få måneder og fikk en forferdelig slutt. Jeg skrev ikke mye om det da det stod på, for han likte ikke å bli omtalt her. Sett i ettertid har jeg en mistanke om hvorfor.

Det var jeg som sjekka ham opp. Jeg hadde nettopp flytta til Oslo og miljøforandringa ga meg ny energi og optimisme. Før jeg kom ut, var jeg redd for at jeg aldri skulle ha sex igjen. Hvem ville vel ha sex med en transmann? Heldigvis viste den frykten seg fort å være ganske grunnløs. Det finnes selvsagt mange som ikke vil ha sex med transmenn, men stadig flere oppdager at det går helt fint. Men en kjæreste? Haha.

Jeg klarte altså å sjekke ham opp og ta ham med meg hjem. Vi møttes flere ganger og ble etter hvert sammen. Jeg presenterte ham til og med for dattera mi. Å se dem leke og ha det moro sammen gjorde meg lykkelig på en ny måte som jeg ikke kan beskrive. Det er opplest og vedtatt at nye kjærester ikke bør introduseres for unger før det har gått et halvt år. Likevel angrer jeg ikke. Dattera mi tok bruddet fint og har helt glemt denne fyren, og jeg har i alle fall ett godt minne.

Jeg syntes han var åpen, vakker og sjarmerende. Så feil kunne jeg ta. Han sa han likte folk som sa ting rett ut. Han oppfordra meg til å vise mer følelser. Jeg trodde han mente det når han sa han var glad i meg, at han brydde seg om meg.

På vei hjem fra ei helg på Island, sa han at det var slutt. Han ville aldri ha dette forholdet og elska meg aldri. Han hadde følt seg pressa inn i det av meg og sa jeg var klengete og krevende. Jeg tok det ikke pent. Jeg trygla og ba, jeg la meg langflat og ville gjort hva som helst for å beholde ham. Men han ville heller være singel enn sammen med meg.

Han var min andre skikkelige kjæreste, mitt første homoforhold, og det var første gang jeg ble dumpa. Jeg hadde lagt sjela mi i forholdet, senka alle forsvarsverk og stolt på alt han sa. Jeg følte meg verdiløs, motbydelig og forkasta. Det neste året ble mitt absolutte bunnpunkt. Etter hvert følte jeg meg mer svikta, sint og full av sorg. Nye forsvarsverk ble reist, sterkere denne gang.

Nå kan jeg se at vi neppe var helt kompatible i utgangspunktet og at forholdet ville tatt slutt uansett. Allerede da syntes jeg det var vanskelig å forholde meg til hans hjelpeløse kreative forsøk uten å såre ham. Kanskje tenkte han å bruke meg til å komme innafor et forlag? Jeg husker hans umusikalske latter. Han ville nok være mer åpen enn han var, en transmann ble for vanskelig for homoidentiteten hans.

Det har gått ti år. Jeg har ikke forsøkt å få meg ny kjæreste. Det har mangla både muligheter og tiltak. På de ti åra har jeg samla meg flere egenskaper som ville gjort det vanskelig; en kronisk sykdom med funksjonshemming, høyere alder, et mer perifert bosted og flere sære vaner og hobbyer. Heldigvis får jeg så mye antidepressiva at jeg ikke savner noen kjæreste eller intimitet. Jeg har ikke en psykisk helse med rom for flere slike slag. Så ikke si at jeg sikkert kommer til å få meg kjæreste, at jeg ikke skal gi opp. For meg har det sunneste vært å la den båten gå.

Jeg trives bra som singel. Det gir meg mulighet til å utfolde alle mine særheter. Jeg slipper i stor grad å ta hensyn til andre når jeg er hjemme og setter stor pris på det. Å finne seg kjæreste krever enormt med tid, krefter og mot for en som meg. Jeg har bare tid, og den vil jeg bruke på andre ting. Dette innlegget er den siste del av helingsprosessen.

rainbow-fist-new

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.


Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

Studii ergo sum – evig student

Publisert: tirsdag 18 august, 2015 av Tarald i akademisk, frigjøring
Stikkord:, , ,

Jeg er student igjen!

Det er 7 år siden sist. Først forsøkte jeg meg i arbeidslivet. Deretter kom fire år der NAV nedla forbud mot sånt (studering betød ifølge dem at jeg kunne fungere i 100% jobb – jeg vet ikke hvilken verden de lever i, men det er ikke min). I fjor fikk jeg det frigjørende vedtaket om uføretrygd. De forberedende stega tok jeg derfor i fjor, i håp om å studere vårsemesteret. Dessverre undervurderte jeg pågangen på enkeltemnene, så det måtte utsettes.

Å studere er en av de få tingene i livet jeg synes jeg har mestret. Altså, jeg var langt fra noen mønsterstudent – oppmøtet var variabelt, andelen av pensum som faktisk ble lest lå godt under gjennomsnittet og karakterene var sjelden noe å skryte av (men det hendte). Poenget er at jeg gjennomførte og hadde utbytte av det, uten å bli særlig uglesett av noen (såvidt jeg vet). Tvert imot satte foreleserne pris på at jeg var aktiv i forelesninger og seminar (når jeg dukka opp), og andre studenter sa at det var bra jeg spurte om ting de ikke turde spørre om selv. Det er dette jeg nå forsøker å gripe tilbake til etter alle nederlaga.

De siste fem åra har hjernen min ligget ganske brakk. Folk med en smule mer selvdisiplin enn meg klarer nok fint å lese på egenhånd, men jeg trenger deadlines og eksamener. Ellers blir det bare snegler, strikking og slektsforskning her, og det har sine åpenbare begrensninger.

Det store spørsmålet er om hjernen min er i stand til å omstille seg eller om den har degenerert fullstendig. Og om denne nymotens oppfinnelsen med obligatorisk oppmøte på universitetet (som om det var barneskolen!) legger for mange hindringer i veien. Jeg både gleder meg og er pissredd.

Jeg har selvsagt ikke rett til noe studielån. Det er egentlig bare rimelig. Mine studier gir neppe særlig utslag på BNP, eller på egen framtidig inntekt. Jeg har fått slettet min enorme studiegjeld (enormt befriende) fra mine forrige 10 år på universtitetet (i Tromsø). Som nevnt kommer jeg neppe til å lese alt på pensumlistene uansett, og trenger derfor ikke kjøpe alt. Uten studielån og som enkeltemnestudent utsettes jeg heller ikke for krav om studieprogresjon. Jeg begynner i alle fall litt forsiktig med ett eller to emner dette semesteret.

Helt sikkert er det at jeg vil ta Ritualer og overganger (KULH1090). Det virker kjempespennende og jeg gleder meg faktisk også til første forelesning neste uke! Fortsatt er det heldigvis noen emner som ikke har barneskolementalitet (obligatorisk oppmøte). Og så har jeg tatt mot til meg og sendt en epost om tilrettelegging for å slippe/redusere oppmøtekravet på et annet emne og krysser fingre og tær, for også det virker veldig spennende. Hvis svaret blir nei, kan jeg ikke ta det emnet.

Forhåpentligvis er dette altså bare begynnelsen på mange år med studier. Jeg er også litt redd for at noen mektmennesker skal finne på å forby uføretrygda å studere, for da tror jeg livet mitt blir ganske innholds- og gledesløst. Takket være min aversjon mot mennesker og ustrukturerte sosiale situasjoner er jeg ute av stand til å oppsøke steder beregnet for slike ørkesløse eksistenser som meg selv. Man kan jo også se det positive i at jeg tar opp bittelitt studieplass; da blir det færre ungdommer som kaster bort verdifull tid på fullstendig unyttige fag 😉

Helter dør

Publisert: onsdag 3 desember, 2014 av Tarald i Blogging, frigjøring, homsesaker, Trans
Stikkord:, , , , ,

Det finnes noen transmenn som rager høyere enn andre. De er fyrtårn som leder oss andre utenom skjær og sandbanker. Hvem de er kommer sikkert litt an på perspektivet. I dag oppdaga jeg at en av disse døde i mai, uten at jeg fikk det med meg.

Matt Kailey (1955-2014) var en av de første homofile transmennene jeg hørte om. Jeg tror det var ganske tilfeldig at jeg bestilte Just Add Hormones fra Amazon en gang tidlig i prosessen. Den vakte gjenkjennelse, latter og ettertanke, kvaliteter jeg syntes at de fleste lignende bøker manglet.

Han ble som en ukjent storebror på den andre siden av havet. Seinere har jeg fulgt bloggen hans, Tranifesto, som fortsatt ligger der med et vell av nyttig informasjon, gode råd og kloke kommentarer. Han var et av de få menneskene jeg virkelig har sett opp til, fordi han var så klok. I ham så jeg hvordan jeg kunne bli om noen år.

Han var en av dem jeg egentlig hadde håpa å møte ansikt til ansikt. Så langt kom vi ikke. Jeg rakk det ikke før han trakk sitt siste sukk i mai, og det skulle gå et halvt år før jeg oppdaga at han var borte. Plutselig innså jeg at jeg hadde savna postene hans og sjekka facebook. Fred over minnet.

Jeg tror det var via Matt at jeg fikk høre om Lou Sullivan. Det går i alle fall ei linje mellom dem. Matt tok opp stafettpinnen der Sullivan slapp.

Som en fotnote vil jeg også nevne mitt poetiske forbilde, Øystein Ziener, også en av mine døde helter.

Måtte de få hvile i fred!

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

2014-08-09 16.00.43

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)

Fasadepynting og usynliggjøring

Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?

En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».

Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!

Makt

Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.

Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.

Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.

Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.

Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.

Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.

Vi vet at amerikanske kristenfundamentalister eksporterer sitt homohat til Afrika. Nå kan det se ut til at amerikanske radikalfeminister eksporterer transhat til Norge. Nedenfor følger ei liste over feminister som ikke kan inviteres til Norge for å snakke eller siteres som autoritet uten at din feministiske organisasjon er med på å spre hat mot transfolk:

Denne lista er bare en begynnelse. Det finnes dessverre mange flere av sorten. Tips meg i kommentarfeltet! Og gjør hjemmeleksa før du inviterer amerikanske feminister.

Lista er laga spesielt for alle de vennlige norske feministene jeg kjenner (og de jeg ikke kjenner) som ikke ønsker å spre transhat. De fleste feminister er ikke transfober, så det burde være mulig å invitere feminister som ikke er transfobiske.

Jeg tror problemet oppstår når norske feminister forsøker å rettferdiggjøre sin støtte til sexkjøpsloven. Det ser ut til å være en sammenheng mellom synet på sexarbeid og transfolk internasjonalt. Jeg håper at vi kan unngå konflikter i Norge mellom transfolk og feminister, siden de fleste transfolk er feminister.

Det finnes til og med et eget begrep; Trans-Exclusionary Radical Feminist, med forkortelsen TERF, for denne typen feminister. Hovedsakelig angriper de transkvinner og bryr seg mindre om transmenn (aka kjønnsforrædere) som meg.

Villvettene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen, ja gjør det fortsatt.

Hvordan kan du vite om du finnes hvis ingen ser deg? Hvis det folk ser og tror er deg, slett ikke stemmer med hvem du selv mener at du er, finns du egentlig da? I dette ligger min eksistensielle angst. Uten å kunne speile seg i andre mennesker er det vanskelig, nesten umulig, å finne ut hvem man er.

Jeg understreker alltid at de aller fleste transfolk ikke er like glade i oppmerksomhet som det jeg er. Men hvordan de kan unngå det har jeg egentlig aldri forstått. For meg er oppmerksomhet det motsatte av usynlighet, altså det motsatte av den fæle følelsen jeg hadde før jeg kom ut. I tillegg er det å fortsette å synes, fortsette å finnes, også en protest mot avslaget fra Rikshospitalet.

Så ender jeg ofte opp i motsatt grøft; å være selvlysende, transmann med stor T. Men heller det enn villvettenes trussel om å ikke synes, ikke finnes.

Conchita Wurst er hovedsakelig en dragpersona. Transfolks forhold til drag er ofte svært ambivalent, men svært mange (de fleste?) har likevel omfavnet Conchita (f.eks. Paris Lees i the Guardian). Jeg tror det skyldes at hun med sitt skjegg ikke er som alle andre dragartister. Hun synliggjør det å være annerledes på en helt annen måte enn transkvinna Dana International gjorde det. Sangen handler da også om nettopp det, og hun kan synge. Dessuten har hun brukt muligheten Eurovision har gitt henne til å snakke om fred, frihet og annerledeshet.

Jeg har sett flere statuser fra transdamer på facebook som sier «tråkker du på henne, tråkker du på meg også og vi er ikke lenger venner». Hun har altså gitt folk mot til å si i fra, en mulighet til å markere hvor man står og hva som ikke skal være greit. Og det er rett og slett fantastisk!

I tillegg har mange ikke-transfolk også markert standpunkt klarere enn jeg har sett tidligere. Innimellom savner jeg flere homofile og lesbiske i kampen for transfolks rettigheter. Nå lysner det, kanskje takket være at Conchita ikke er transkjønna, men skapt av en homofil mann. De siste dagene har min skjeggfagre liste over støttespillere vokst i rekordfart, mye takket være P3s beardalizer.

Nei, Melodi Grand Prix revolusjonerer ikke verden. Det har da også VG illustrert i dag (og blitt meldt til PFU av LDO). Men kanskje går verden likevel, sakte men sikkert i riktig retning? Noe av det største i denne finalen var ikke egentlig at hun vant (selv om det føles stort), men stemmene hun fikk fra det russiske folket. I Russland utsettes lhbt-folk for grove overgrep med politikernes (stilltiende) tillatelse. Kanskje vil et utall barn røves bort fra sine lhbt-foreldre hvis en foreslått lov innføres. Det ble fremma krav om at Conchitas bidrag i finalen ikke skulle vises på Russiske TV-skjermer o.s.v. Men det russiske folket ville (dersom de ikke ble forhindret av juryen) plassert Conchita på 3.plass (i likhet med folket på Island og i Storbritannia). Det er så nært en revolusjon som man kommer i Melodi Grand Prix!

Noe av det magiske ved Conchita er at hun, som man skulle tro hadde det mest påklistra imaget i hele showet, framstår som noe av det mest ekte jeg har sett og hørt på lenge. Både på tross av og på grunn av alt stæsjet. Transfolk har savnet et ikon, og nå ser det ut til at vi har fått det. Og så utrolig vakker! Er det rart man blir rørt og får lyst til å gifte seg med henne?

I går lanserte Amnesty sin europeiske rapport om brudd på menneskerettighetene i behandling av transpersoner og underskriftsaksjon for å endre systemet.

Kravene i underskriftsaksjonen er:

  • Norske myndigheter må snarest etablere en rask, tilgjengelig og åpen prosedyre som sikrer transpersoner muligheten til en juridisk anerkjennelse av sitt kjønn som er i samsvar med den enkeltes oppfatning av egen kjønnsidentitet.
  • Norske myndigheter må sikre at transkjønnet identitet blir fjernet fra den nasjonale klassifiseringen av psykiske lidelser, og at transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn kan gjøre det uten å måtte gå gjennom psykiatriske tester og uten å måtte ha en psykiatrisk diagnose.

Målet er altså å løsrive endring av juridisk kjønn fra Rikshospitalets klamme klør og gjøre juridisk kjønn uavhengig av psykiatrisk diagnose (fjerne diagnosen(e)).

Snart 6 år etter at jeg fikk avslag på behandling og dermed mista muligheten til å bli tvangssterilisert for å få riktig juridisk kjønn, 5 år etter at jeg var med på å starte LLHs transarbeid, vet jeg ikke om jeg tør å håpe igjen. Men kanskje, kanskje er tida snart moden?

Dette er siste og tredje del av min oppsummering av skoleturneen. (Del1, Del2)

Lærerikt – for lærerne

Jeg har stor forståelse for at elevene har varierende kunnskapsnivå. Derimot innvilger jeg ikke lærerne samme slingringsmonn. Det er minst like stor variasjon i lærernes kunnskap om kjønnsidentitet som i elevenes. Noen lærere har fordommer langt utover det jeg har hatt befatning med før, og i motsetning til for elevene, tror jeg ikke det hjalp så mye med et besøk av meg. Så langt det var mulig unngikk jeg å sette dem på plass foran elevene, og etter slike timer hadde jeg ekstra behov for å komme meg fort vekk og fikk ikke tatt det på «kammerset» heller.

Andre lærere har satt stor pris på å snakke med meg, og vi har snakket om både feminisme, facebook og folk de har kjent som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling eller kommet ut av skapet i forhold til kjønn eller seksualitet. Riktignok har jeg ikke sosialisert særlig mye med lærerne, men i en del klasser var det nesten bare læreren som stilte spørsmål.

I noen klasser møtte jeg også lærere som hadde fritime og overvar opplegget av egen nysgjerrighet, og det lover ekstra bra synes jeg! Jeg ble også konfrontert med det jeg skrev nesten halvveis i skoleturneen – at jeg kommer bedre overens med elevene enn med lærerne. Det stemmer fortsatt, selv om det absolutt finnes unntak. Jeg tror det skyldes at elevene er mer direkte og fordommene er litt lettere å pille av dem, mens lærernes fordommer har grodd fast. Jeg føler at lærerne stiller andre sosiale krav enn elevene, krav jeg har liten innsikt i eller evne til å oppfylle. Det gjelder igrunn de aller fleste voksne. I tillegg har voksne som oftest på seg en veloppdragen maske som gjør at jeg synes det er vanskelig å vite hvor jeg har dem. Det gjør det også vanskelig å bedømme hvor mye de lærte.

Jeg tror at de aller fleste av lærerne satte pris på besøket. Mange av dem lærte sikkert en god del  nytt og fikk i alle fall sett en lys levende transperson. Det er også mulig at opplegget mitt var mer humoristisk enn mange andre forfatteres (selv om ungdomsbokforfattere sikkert slår meg ned i støvlene). Forfattere som tegner kjønnsorganer på tavla og hopper lekende lett fra fakta om klitoris til diktsjangerens overlegenhet er i alle fall ikke hverdagskost.

Både elever og lærere må gjerne legge igjen en kommentar og korrigere meg (eller stille flere spørsmål, gi ris og ros o.s.v.)  hvis de stikker innom!

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Jeg har blanda følelser i forhold til OL i Sotsji og protestene mot det. For det første er jeg egentlig imot OL og alt dets vesen uansett hvor det arrangeres, og føler derfor ikke at jeg har noe grunnlag for å kritisere akkurat dette OL. Samtidig har OL-arrangementet åpna medias øyne for de menneskerettighetsbruddene som foregår i vårt naboland, og det er jo bra.

En del krever at deltakerne skal være menneskerettighetsforkjempere. Da steiler jeg. Det ville være en tabbe, tror jeg, å tillegge toppidrettsutøvere autoritet utenfor skisporet. Det burde være nok å høre et tilfeldig valgt intervju med en idrettsstjerne eller se alle transfobiske, homofobe eller rasistiske uttalelser som har kommet fra diverse idrettsstjerner opp gjennom åra. De er ikke stjerner på grunn av sin refleksjonsevne eller demokratisk valgt – de er stjerner fordi de har en kropp som kan konkurrere med de beste kroppene i verden om lengst og raskest. Og jeg har mine sterke tvil om hjernekapasiteten i bransjen. Jeg er dypt skeptisk til kroppsfokus og prestasjonsjag, og mener at dyrking av idrettsstjerner er et tegn på sivilisasjonens forfall. Riktignok får hver idrettsstjerne lønn som flere akademikere til sammen, men å kreve at de skal produsere fornuftige meninger på toppen av idrettsprestasjonene er nok å forvente for mye. De fleste uttalelsene fra OL-deltakere selv støtter dette synet.

Det virker umiddelbart mer fornuftig å avkreve statsministeren et sterkere engasjement for menneskerettigheter, men store forhåpninger kan ikke knyttes til Solberg heller, selv om rollen hennes burde tilsi det. Akkurat det er kanskje heller uttrykk for at store forhåpninger ikke kan knyttes til det norske folk, og at folket har valgt en statsminister som gjenspeiler folkesjela. Det er nesten så man vurderer å søke politisk asyl i USA (og det sier ganske mye).

Tross vår hjemlige debatt om hvem som burde si hva og delta hvor og påfølgende engasjement for homofiles rettigheter, blir jeg deprimert av fokuset på OL. Jeg mener at selve sportsarrangementet er nasjonalisme, kroppsfokus og (sterkere enn noen gang) hjernedød underholdning. Hvis man blander menneskerettigheter inn i den miksen blir det fort kulturimperialisme. Hvordan homofiles rettigheter misbrukes av stormakter har jeg skrevet om før.

I tillegg kommer det faktum at det ikke bare er homofile som undertrykkes i Russland. Mange frivillige organisasjoner der har opplevd å bli stempla som spioner fordi de mottar støtte fra utlandet. Urbefolkningene ser ut til å være spesielt utsatt. Og som i mange andre land kan urbefolkningenes rettigheter også har mye å si for transfolk. Flere urbefolkninger i Sibir har tradisjoner for (minst) tre kjønn, der kjønnsoverskridende sjamaner var ansett å ha større krefter enn andre (en ganske vanlig oppfatning i sjamanistiske kulturer). (Wikipedia gir en grunnleggende innføring i det tredje kjønn rundtom i verden, se også dette kartet).

OL i Sotsji kunne kanskje endret mitt syn på idrett hvis en haug deltakere hadde uttalt seg utvetydig for menneskerettigheter, sponsorer hadde kansellert støtten, IOC hadde fratatt Russland arrangementet el.l. Når ingenting av dette skjer, styrker det bare min negative oppfatning av hele sirkuset.

For ei stund siden leste jeg en DN-artikkel om såkalt manneretreat og maskulinisme. I dag delte noen linken til et slikt mannekurs og sparka meg igang med dette innlegget. Det er ikke første gang jeg er borti begrepet. Mens jeg studerte leste jeg en god del om mannsforskning og maskulinisme både før og etter at jeg kom ut av skapet. Artikkelen fikk meg til å spørre meg selv om hva det var som gjorde maskulinismen lite attraktiv for meg.

Maskulinismen bygger på en opplevelse av at man ikke er mann nok. Dermed burde transmenn, spesielt i komme-ut-fasen, sverme rundt ideologien som fluer på en utedass. Slik er det ikke, selv om jeg har hørt om transmenn som bekjenner seg til en mild form for maskulinisme.

Kampen mellom kjønnene

Maskulinisme baserer seg på at det finnes to svært forskjellige kjønn, og bare to, som står i opposisjon til hverandre, diamentrale motsetninger. Mange transfolk, inkludert meg, er tilbøyelige til å le av et slikt verdenssyn. Vi er alle hovedsakelig mennesker, og kulturen kjønner visse uttrykk, interesser og handlinger. Ikke dermed sagt at det ikke kan finnes statistiske forskjeller mellom kvinner og menn, men de fleste opplyste mennesker vet at variasjonene innad i disse to kjønnene er mye større enn mellom dem.

Gjennom å ha blitt behandlet som jente gjennom oppveksten har jeg fått innblikk i hva det vil si å være jente, selv om jeg ikke egentlig opplevde å være jente selv. At feminister skulle være menns motstandere virker enda mer søkt enn de mest rabiate konspirasjonsteoriene om patriarkatet. Etter å ha levd noen år virker det som om menn flest er fullstendig uvitende om at de har overtaket på de fleste områder (det noen vil kalle patriarkatet) og at de ikke merker noen tydelige konsekvenser av det. Jeg er redd for at mannskursene bare bidrar til at flere menn oppdager at de har en rekke fordeler i samfunnet og oppfordres til å utnytte dem. Og at de drilles i en gammeldags, fastlåst kjønnsrolle som har vist sine skadevirkninger på altfor mange områder.

Jeg tror faktisk at kjønnene er enda likere enn kjønnsforskerne tror. Hovedtesene er at kvinner kjemper om menns gunst, mens mennene kjemper om hverandres gunst. Jeg tror kvinner i større grad enn antatt kjemper om hverandres gunst, mens mennene i større grad kjemper om kvinnenes gunst. Mange idealer er i bunn og grunn de samme, selv om man gir dem ulike navn i forhold til hvilket kjønn de pådyttes; som beskytterinstinkt/ omsorgsinstinkt.

Og en slik dynamikk forutsetter selvsagt heterofili, noe som gjør at jeg kan se hele sirkuset litt på avstand.

Fordommer i alle retninger

Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at maskulinismen er hetero-basert. Selv jeg skjønner at en homofil mann i en liten gruppe heteromenn som er usikre på sin egen mannlighet er å be om bråk, kanskje til og med hatvold. Kursene baserer seg på å bygge kameratskap og fysisk trygghet. Usikre heteromenn har en utbredt forestilling om at homofile menn bare venter på en sjanse til å kaste seg over dem, og et slikt kurs byr nok på en rekke slike «sjanser». Det kan selvsagt tenkes at utbredt homofobi er noe kurslederne tar med i betraktning og aktivt motarbeider, at kursene er åpne også for homofile menn, men det er ingenting i markedsføringen som antyder det. Det i seg selv vil avskrekke de aller fleste homofile menn fra å melde seg på.

Jeg vet godt at en del vil betvile om jeg er «mann nok», men det skyldes at de selv definerer seg som menn utelukkende fordi de har en penis. Og det er kanskje nettopp disse som tiltrekkes av mannekursene, tenker jeg fordomsfullt. Hva ville reaksjonen vært om en transmann skulle delta? Ville man bli kastet ut av kursleder, voldtatt av andre deltakere eller bare hindret dynamikken i å fungere? Det kan selvsagt tenkes at ingenting av dette ville skje, men risikoen oppleves vel stor.

Fordelen med å være homofil transmann

Nettopp i møte med andre menns opplevelse av å ikke være mann nok, oppslag om mannsrollens krise eller ensidig fokus på penisstørrelse opplever jeg det som en stor fordel å være transmann. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke har noen penis som kan måle seg i noen størrelseskonkurranse, et faktum jeg har akseptert. Derimot har jeg brukt mange år av mitt liv til å undersøke hva som gjør meg til mann, hvorfor det føles riktig for meg å bli sett som mann og hva jeg da skulle gjøre med min tilsynelatende kvinnelige kropp. Ikke minst har jeg brukt enda flere år på å forklare og forsvare min egen mannlighet til omtrent hver eneste person jeg møter, inkludert inkvisisjonen på Rikshospitalet, og regner med å fortsette med det livet ut. Det gjør meg ekstremt godt rustet i møte med en påstått mannsrolle i krise.

Jeg føler meg fullstendig sikker på min egen mannlighet, ganske uavhengig av andres syn på den. Det er jeg pent nødt til, ellers hadde jeg ikke overlevd. Når jeg ser hvor usikker det går an å bli på egen mannlighet, tross tilstedeværelse av penis, føler jeg meg svært heldig. Og når jeg leser om krisen i mannsrollen synes jeg fryktelig synd på menn som tror de må spille denne rollen, som ingen kan gi dem replikkene til uten at de bruker en formue på mannekurs.

Sannheten er at du er en mann, og mann nok, hvis du selv opplever deg som mann og hovedsakelig trives med å bli sett som mann. Hva du legger i ordet mann er faktisk opp til hver enkelt som definerer seg slik. Hvis du i tillegg er utstyrt med en penis, uansett størrelse, gjør det livet mye enklere. Jeg mistenker at det er omtrent det man lærer på mannekurs, i tillegg til å bli med i gutteklubben grei og lære et par suksess-triks.

For meg innebærer det en følelse av frihet i å være utenfor. Jeg slipper å stilles overfor krav om å tilpasse meg normen, ettersom normen ikke vil ha meg uansett. Denne friheten tror jeg også mange homofile ikke-transmenn har opplevd, og at de dermed tør å opptre mindre maskulint/mer feminint. Jeg er fri til å definere mannlighet på mine egne premisser. Dette er en frihet jeg synes alle burde ha, men det ville selvsagt oppløse normen totalt. Derfor/likevel prøver jeg å innprente dette i ungdomsskoleelevene jeg drar rundt til for tida; du bestemmer selv at du er mann nok og du definerer selv hva ordet mann betyr. Håpet er at de skal bli tryggere på seg selv og dermed mindre homofobe og transfiendtlige enn dagens mannekursdeltakere. Min lille skoleturne er nok ikke nok til å ødelegge maskulinismens fremtidige marked, men sammen med andre små drypp tror jeg at det kan bidra til et helt hav av frihet.

Etter å ha skrevet dette er jeg nesten fristet til å starte mine egne mannekurs. Eventuelt kunne et sånt mannekurs invitert meg som foredragsholder for å gjøre alle mine fordommer til skamme.

Skriver du om tidligere tiders kvinner i mannsklær eller menn i kvinneklær? Da er det en del perspektiver jeg gjerne vil at du får med deg. Det følgende er nok spesielt relevant for vestlige kulturer i perioden middelalder til og med 1800-tallet, men en del vil være relevant også i andre kontekster. Jeg fokuserer her hovedsakelig på transmenn eller kvinner i mannsklær fordi det er dette jeg vet mest om, men  en del kan overføres til transkvinner og menn i kvinneklær.

Kjønnsdefinisjoner

Oppfatningen om at mennesket var mann, mens kvinnen var en ufullstendig mann, var utbredt i Europa fra antikken. De mest optimistiske mente at kvinner kunne bli menn dersom de henga seg utelukkende til mannlige, høyverdige sysler som bibelstudier (ikke utbredt, men den fantes). Først på 1700-tallet ble oppfatningen utfordret av ny kunnskap om menneskekroppen og kvinnesaksaktivister. I utkantene (f.eks. Norge) tok det lengre tid før denne nye dikotomiseringen av kjønn og menneskearten fant fotfeste.

Kjønn var først og fremst en sosial rolle og bestemte hvilket arbeid man kunne ta og hvilken posisjon man hadde i samfunnet. Kjønn var i større grad noe man gjorde, men det betyr ikke at menneskene i tidligere tider ikke hadde kjønnsidentitet.

Mennesker med kvinnekropper kunne ha flere grunner til å bære mannsklær:

  • Økonomiske motiver. Det kunne være den eneste måten å overleve på.
  • Sikkerhet/frihet. Å være kvinne og bli oppfatta som kvinne var ofte forbundet med å være utsatt for seksuell vold og overgrep. Samfunnets syn på kvinner forsterket ofte dette, Det var ikke uvanlig at kvinner kledte seg som menn dersom de skulle ut på en reise alene eller i følge med ukjente.
  • Seksualitet. Normene for kvinnelig seksualitet var i perioder/områder svært begrensende. En del kvinner levde som menn for å kunne leve sammen med sin kvinnelige livspartner uten å bli straffeforfulgt.
  • Kjønnsidentitet. I dag brukes begrepet transmenn om menn med kvinnekropper i vestlige samfunn. Vi har en mannlig kjønnsidentitet .

Dersom man fylte mannsrollen, var det sjelden noen la seg opp i at kroppen ikke stemte, fram til ca. 1700. Toleransen ser ut til å ha vært sterkere for dem som ikke var seksuelt aktive (eller ga inntrykk av det). Naturvitenskapens framgang, sterkere statlig registrering og endrede samfunnsforhold, var alle ting som bidro til å gjøre det vanskeligere å leve som et annet kjønn enn det kroppen tilsa.

Noen samfunn, slik som det albanske, formaliserte muligheten for å innsette kvinner i en mannsrolle. Her finnes fortsatt de såkalte «sworn virgins». Motivene kunne variere mye, fra foreldres mangel på sønner til å føre gården videre, til den enkeltes kjønnsidentitet. Fortsatt ser man altså rester av gamle kjønnsdefinisjoner. (mer…)

BBC har en sak i anledning Chelsea Manning om hvordan transfolk velger navn. Og jeg har lenge tenkt på å skrive om mine gamle navn.

Mine foreldre døpte meg Ragnhild. Jeg likte aldri det navnet, men trodde (som de fleste) at det var noe jeg måtte slite med resten av livet. Jeg assosierte det til nasjonalisme, budeier og andre traurige ting. I 2003 hadde jeg bestemt meg for å skifte etternavn fra Nilsen til Stein, noe den nye navneloven åpna for. Jeg ville ha et mer uvanlig navn som ville gjøre det lettere for folk å huske det når jeg en gang ble forfatter. Men vel så viktig var det at jeg kunne bruke etternavnet som et mannlig fornavn på internett. Den gangen trodde jeg at jeg kunne klare meg med å være mann i den virituelle verden, og kvinne ellers. Jeg tok feil. Etternavnet var min mormors pikenavn (altså etternavn før hun gifta seg), og dermed hadde jeg en tilknytning også.

Jeg husker at jeg stod der med skjemaet i hånda. Tidligere og nytt etternavn hadde jeg fylt ut, daværende fornavn også. Nå skinte den tomme flata for nytt fornavn mot meg som en lysende mulighet. Jeg kunne faktisk kvitte meg med det navnet som ikke føltes som mitt! Men hva skulle jeg hete da? Så jeg spurte den første og beste, d.v.s. samboeren min, om hva jeg burde hete hvis jeg ikke skulle hete Ragnhild. «Katarina den store» foreslo han spøkefullt. Det tror jeg han angra litt på. For selvsagt burde jeg hete Katarina! Men jeg lot meg overtale til bare å ta Katarina i tillegg til Ragnhild. Dermed ble jeg hetende Ragnhild Katarina Stein på papiret, men jeg brukte bare Katarina fra da av. Altså i hele tre år.

Samboerforholdet tok slutt, jeg fikk barn og å være mann bare på internett var ikke nok.  I 2005 innså jeg at jeg ikke kunne leve som kvinne lenger. Denne gangen hadde jeg ingen samboer som kunne foreslå nytt navn, så jeg tråla navnebøker. Først spurte jeg riktignok forsiktig foreldrene mine hva de ville kalt meg hvis jeg hadde blitt gutt, men det hadde de visst aldri tenkt på. Så da var jeg overlatt til meg selv. Jeg laga lister over navn som passa og navn jeg likte. Dessverre var ingen navn på begge listene, før jeg fant Tarald.

Jeg skjønte med det samme jeg så det at det var mitt nye navn. At det er uvanlig var mest et pluss. Først seinere så jeg at forbokstavene mine ble TS – en vanlig forkortelse for transseksuell. Det ligner overraskende mye på Ragnhild, min søsters navn og et av min fars fornavn. Det skiller seg ikke ut fra de navna mine foreldre har valgt, annet enn i kjønn og at det er uvanlig. Men ingenting av dette var bestemmende for navnevalget – det gikk bare på magefølelse. Navneendringa ble innvilga høsten 2006. Det var ikke noe problem å få venner og familie til å bruke det nye navnet, ja, det gikk faktisk lettere enn med Katarina fordi de skjønte at dette betydde mer for meg.

I dag føles det som om jeg alltid har hett Tarald. Katarina er fortsatt et fint navn, og hadde nok passet på meg hvis jeg innerst inne var kvinne. En navneendring er ikke som en tatovering; man får ikke nødvendigvis lyst til å gjøre det flere ganger. Jeg fant endelig navnet mitt og trives veldig godt med det. Nå føler jeg at jeg har kommet så langt bort fra Ragnhild at jeg ikke lenger snur meg når noen roper det navnet (det er noen år siden sist), og jeg plages ikke lenger av at jeg het det en gang. Derfor tror jeg tida er moden for å avsløre det her på bloggen.

Lars Pettersson har skrevet en krim ganske etter min smak. Det er hans første, men forhåpentligvis ikke den siste. Den skildrer et miljø som er utypisk i kriminalromaner slik at man lærer noe nytt. Jeg opplever skildringa av det samiske og Kautokeino som balansert og nyansert, med forbehold om at jeg ikke har direkte kjennskap til noen av delene.

Boka får meg til å lengte tilbake til Tromsø. Skildringa av Kautokeino minner meg på turen med folkehøyskolen, der vi overnatta i campinghytter utenfor tettstedet og dro inn til hotellbaren på kvelden. Jeg har også besøkt andre steder som nevnes i romanen; Skibotn, Karesuando, Kilpisjärvi. Jeg tror til og med at jeg kjente igjen noen karakterer.

Jeg forsøkte gjennom hele boka å finne det typisk samiske, det utprega, det som skiller den samsike kulturen fra den norske. Jeg fant det ikke. Reindrifta er selvsagt en typisk samisk næring, men de fleste samer har ingen tilknytning til den. Fordi slekta til dattera mi er kystsamisk er jeg mest interessert i den kulturen, så jeg forsøkte å finne noe som kunne omfatte også den.

Det romanen peker på som typisk samisk er viljen til å gå rundt grøten, snakke i koder bare de innvidde forstår, å sette familien og slekta foran individet, å definere enkeltmennesker i forhold til hvem de er barn av og i slekt med o.s.v. Alt dette er trekk jeg kjenner igjen fra min egen bondeslekt på Vestlandet, om enn svakere og uten et fremmed språk. Jeg kjenner det også igjen fra oppveksten i Jølster. For meg blir dette derfor ikke en roman om det typisk samiske, men om konflikten mellom dem som reiste bort og dem som ble igjen.

Romanen minner meg på hvor takknemlig jeg er for at foreldra mine reiste ut og fikk seg utdannelse slik at jeg er løsrevet fra en kultur som setter familien foran individet. Jeg har kjempet for mine valg i livet og kan ikke forestille meg hvor vanskelig det ville vært i en kultur der selve det å kjempe for sine egne valg er ansett som et svik i seg selv. Når jeg har møtt en slik kultur har jeg følt det klamt, klaustrofobisk og deprimerende.

Romanen er glimrende. Den etterlater meg ambivalent. For selv om kulturen og kodene er det motsatte av alt jeg er og står for, føler jeg minst like mye avsmak for det å tilhøre majoriteten, kolonimakten. Tidligere har jeg skrevet en del om det samiske; i Kulturkrasj innad i Norge og i Ut av skapet: Wannabe-same, og jeg har også gjort halvhjertede forsøk på å lære meg samisk.

På noen måter er jeg utprega moderne og urban: Jeg foretrekker mennesker som snakker rett ut, som er åpne og ærlige, og jeg ønsker å være slik selv. Jeg nekter å fanges inn av grupper som krever total lydighet og lojalitet, enten det er religiøse sekter eller tradisjoner basert på slektskap. Jeg er tettere knytta til venner enn til familien. Jeg motsetter meg forsøk på sosial kontroll og foretrekker å ikke kjenne naboene mine.

Det vil selvsagt ikke si at jeg mener alle bør være som meg. Uten bosetting i bygde-Norge stopper byenes matforsyning og byene vil befolkes av mennesker som egentlig ikke ønsker å bo her, mennesker som tar med seg sin kultur for sosial kontroll og merkelige sosiale koder. I den sammenhengen er det fullstendig likegyldig om etnisiteten er samisk, norsk eller pakistansk. Ja, la oss anvende norsk distriktspolitikk også internasjonalt!

(Overskriften er selvsagt satt på spissen. Det er ikke slik at jeg vil ha en hvilken som helst diagnose for enhver pris. Jeg vil bare ha fram at diagnoser kan være kjekt å ha.)

Mange er motstandere av diagnoser. Ikke til alle diagnoser selvsagt, bare alt som smaker av ADHD og psykofarmaka og psykiatri. Diagnoser for brukne ben og innvollsorm er derimot helt ok. I transsammenheng er mange motstandere av at transseksualisme (eller kjønnsdysfori som det kommer til å bli kalt) er en diagnose. En del er mer revisjonistiske og kan godta at det er en diagnose, bare den ikke er psykisk.

Jeg forstår ikke helt problemet. Det er åpenbart knytta en del stigma til psykiatriske og nevropsykiatriske diagnoser, men fordommene forsvinner ikke selv om man fjerner diagnosene. Problemene som diagnosene beskriver forsvinner ikke bare fordi de mangler navn.

Tvert imot hjelper det mange å få et navn på det de sliter med, spesielt når problemet virker uhåndgripelig og lite konkret. Jeg vil gjerne ha navn på alt, ord for alt jeg føler og tenker, kunne gjøre meg forstått. Uten språket ville jeg miste mening. Det å sette ord på ting som ikke har ord fra før, er motivasjonen for at jeg skriver dikt og utgir dem.

Jeg tror det er to fundamentalt forskjellige erfaringer som gjør at vi ser så forskjellig på diagnoser. Noen opplever at diagnoser er noe som tres nedover hodet på dem uten at de selv har noe de skulle sagt. Diagnoser som gjør at de blir fremmede for seg selv og for andre. Det ligner overgrep.

Min erfaring er en helt annen. Jeg har kjempet for å få diagnosen transseksualisme (uten å få den fra «riktig» instans, men jeg har den) fordi jeg mener at den beskriver noe av det jeg sliter med, og trenger den hjelpen som tilbys sammen med diagnosen (hvis man får den fra «riktig» instans…). Det resulterte riktignok i at jeg fikk påprakka en diagnose jeg ikke ville ha (uspesifisert kjønnsidentitetsforstyrrelse).

Depresjon er en annen diagnose som jeg har og mener at jeg trenger. Jeg ville ikke vært mindre deprimert uten diagnose, men hvis ordet depresjon (eller synonym) ikke fantes, ville jeg sikkert tenkt at jeg var lat og blitt enda mer deprimert i forsøket på å ta meg sammen. Jeg forsøkte faktisk den varianten før jeg fikk diagnosen, og må si at det eksperimentet var direkte skadelig. (mer…)

Exciting new year!

Publisert: søndag 6 januar, 2013 av Tarald i frigjøring, Skriving, Writing in general
Stikkord:, , , ,

I’ve finally got some work done on translating my poems to english! We are a group working in Google docs. It is a great experience and I’ve learned more about the english language these past few days than I ever did in one school year.

The last year, I was ill a lot and had so many concerns about non-literary things. Now I finally feel ready to write and let my texts meet the public again. One of the most rewarding experiences of 2012 was a visit to a highschool/college (don’t know what word best describe the Norwegian «videregående»). The students sat spellbound for two hours, listening to my reading and talk. They also asked a lot of questions, about both writing and transgender issues.

I think I need to make the writing and publishing of a new book of poems my priority this year. Although I love the publisher of Frikar and Framandkar, I probably have to look for another one for the third book in this triology. And then there is this more concept-poetry idea that I’ve been working on.

I’m also exploring other art forms; acrylic painting and performance. Poetry is for me more than a form, more like a feeling, a need to express.

All of these exciting things would never be possible without my good friends. Thank you!