Archive for the ‘frigjøring’ Category

rainbow-fist-new

Jeg har vært innom temaet tidligere, men med det økte konfliktnivået og importen av TERF (Trans-exclusionary Radical Feminism) til Norge er dette aktuelt som aldri før.

Lenge trodde jeg at alle kvinner var som meg; at de egentlig ville foretrukket å være menn, men at kroppens kjønn var skjebne og fengsel. Feminismen var derfor eneste måte å takle dette på; å kjempe for likestilling slik at man i alle fall kunne bli behandlet på samme måte som menn og ha like rettigheter.

Riktignok benekter TERF at kvinner egentlig vil være menn, men noen tlpasninger til egne opplevelser måtte jeg gjøre. Jeg mistenker at det er flere enn meg som flykter inn i TERF for å takle egen transkjønnethet, slik mange homofile blir homofobe.

TERF fornekter, i likhet med Rikshospitalet, eksistensen av homofile transfolk (f.eks. transmenn som forelsker seg i menn). TERF anerkjenner forsåvidt ingen transidentiteter, men når det gjelder homofile transmenn får de ofte et forklaringsproblem, og vi oversees. Jeg visste godt at jeg ble tiltrukket av menn, og på en annen måte enn jenter flest, men homofile transmenn fantes verken i mediebildet eller i den feministiske litteraturen jeg leste.

I et slikt verdensbilde blir transmenn kjønnsdesertører; de som gir opp kampen mot patriarkatet og innordner seg, medløpere som reproduserer undertrykking. Man overser at eksistensen av transfolk rokker ved selve grunnsteinen i patriarkatet; tokjønnssystemet og det heterofile hegemoni.

Heldigvis gikk det etter hvert opp for meg at kvinner ikke egentlig vil være menn. Mange kan ønske seg deler av mannligheten, men når det kommer til stykket er kjønnsidentiteten deres kvinnelig. Dette illustreres ypperlig i boka Self-Made Man av Norah Vincent. Riktignok insiterer hun på at hennes erfaring viser at transidentitet er skadelig, men i praksis viser hennes eksperiment det motsatte; at det å leve som feil kjønn er skadelig. Hun forsøkte altså å leve som mann og det endte med fullt sammenbrudd og innleggelse på lukka avdeling, noe som ofte skjer med transfolk som fornekter sin kjønnsidentitet og forsøker å leve som feil kjønn. Eksperimentet viser også med all tydelighet at kvinner ikke er transmenn i fornektelse.

Som jeg har vært inne på, spilte Elin Brodins bøker en både positiv og negativ rolle i alt dette. Jeg fant gjenkjennelse slik jeg aldri, verken før eller siden, har funnet det i litteraturen. Samtidig insisterte hovedpersonene, som jeg identifiserte meg med, på å holde ut sin skjebne som kvinner og det «Naturlige» ble det ypperste mål. I dag anerkjenner jeg den enorme påvirkningskraften disse bøkene hadde (spesielt Skade, Drager i hodet og Den krydrede vin) på meg i en svært sårbar fase, og jeg tror gjenkjennelsen var positiv og veldig viktig. Samtidig tar jeg avstand fra budskapet om Naturen som husgud og mener at elementer i bøkene er skadelige for transfolk.

Jeg var også preget av kampen mot skjønnhetstyranniet, der ethvert kirurgisk inngrep uten somatisk medisinsk nødvendighet var det største ondet. For transfolk fører en slik tankegang om kroppens triumf over sjelen til ødeleggelse. I likehet med transfiendtlig kristendom, setter man kroppen over sjelen/psyken. Dermed blir kroppen en skjebne man ikke kan unngå, et fengsel man er idømt på livstid. Som en av Brodins karakterer uttrykker det ((Benedicte i Drager i hodet) fritt etter hukommelsen): Hun har vært homofil mann i alle sine tidligere liv og lurer på hva galt hun har gjort for å ende opp som kvinne i dette livet.

Tidligere har jeg på bakgrunn av alt dette tatt avstand fra feminismen. Jeg setter fortsatt ikke den merkelappen på meg selv, men andre må gjerne putte meg i den båsen. Å kjempe for å kalle meg feminist er ikke en kamp jeg vil bruke krefter på.


Dette er begynnelsen på en liten serie med innlegg titulert Jeg var en gang…, der jeg tar oppgjør med identiteter og holdninger jeg har hatt. Serien vil ikke postes regelmessig, og jeg er usikker på hvor mange poster det blir. I første omgang skal jeg prioritere formidling av mine opplevelser fra Cuba.

Advertisements

Jeg er student igjen!

Det er 7 år siden sist. Først forsøkte jeg meg i arbeidslivet. Deretter kom fire år der NAV nedla forbud mot sånt (studering betød ifølge dem at jeg kunne fungere i 100% jobb – jeg vet ikke hvilken verden de lever i, men det er ikke min). I fjor fikk jeg det frigjørende vedtaket om uføretrygd. De forberedende stega tok jeg derfor i fjor, i håp om å studere vårsemesteret. Dessverre undervurderte jeg pågangen på enkeltemnene, så det måtte utsettes.

Å studere er en av de få tingene i livet jeg synes jeg har mestret. Altså, jeg var langt fra noen mønsterstudent – oppmøtet var variabelt, andelen av pensum som faktisk ble lest lå godt under gjennomsnittet og karakterene var sjelden noe å skryte av (men det hendte). Poenget er at jeg gjennomførte og hadde utbytte av det, uten å bli særlig uglesett av noen (såvidt jeg vet). Tvert imot satte foreleserne pris på at jeg var aktiv i forelesninger og seminar (når jeg dukka opp), og andre studenter sa at det var bra jeg spurte om ting de ikke turde spørre om selv. Det er dette jeg nå forsøker å gripe tilbake til etter alle nederlaga.

De siste fem åra har hjernen min ligget ganske brakk. Folk med en smule mer selvdisiplin enn meg klarer nok fint å lese på egenhånd, men jeg trenger deadlines og eksamener. Ellers blir det bare snegler, strikking og slektsforskning her, og det har sine åpenbare begrensninger.

Det store spørsmålet er om hjernen min er i stand til å omstille seg eller om den har degenerert fullstendig. Og om denne nymotens oppfinnelsen med obligatorisk oppmøte på universitetet (som om det var barneskolen!) legger for mange hindringer i veien. Jeg både gleder meg og er pissredd.

Jeg har selvsagt ikke rett til noe studielån. Det er egentlig bare rimelig. Mine studier gir neppe særlig utslag på BNP, eller på egen framtidig inntekt. Jeg har fått slettet min enorme studiegjeld (enormt befriende) fra mine forrige 10 år på universtitetet (i Tromsø). Som nevnt kommer jeg neppe til å lese alt på pensumlistene uansett, og trenger derfor ikke kjøpe alt. Uten studielån og som enkeltemnestudent utsettes jeg heller ikke for krav om studieprogresjon. Jeg begynner i alle fall litt forsiktig med ett eller to emner dette semesteret.

Helt sikkert er det at jeg vil ta Ritualer og overganger (KULH1090). Det virker kjempespennende og jeg gleder meg faktisk også til første forelesning neste uke! Fortsatt er det heldigvis noen emner som ikke har barneskolementalitet (obligatorisk oppmøte). Og så har jeg tatt mot til meg og sendt en epost om tilrettelegging for å slippe/redusere oppmøtekravet på et annet emne og krysser fingre og tær, for også det virker veldig spennende. Hvis svaret blir nei, kan jeg ikke ta det emnet.

Forhåpentligvis er dette altså bare begynnelsen på mange år med studier. Jeg er også litt redd for at noen mektmennesker skal finne på å forby uføretrygda å studere, for da tror jeg livet mitt blir ganske innholds- og gledesløst. Takket være min aversjon mot mennesker og ustrukturerte sosiale situasjoner er jeg ute av stand til å oppsøke steder beregnet for slike ørkesløse eksistenser som meg selv. Man kan jo også se det positive i at jeg tar opp bittelitt studieplass; da blir det færre ungdommer som kaster bort verdifull tid på fullstendig unyttige fag 😉

Det finnes noen transmenn som rager høyere enn andre. De er fyrtårn som leder oss andre utenom skjær og sandbanker. Hvem de er kommer sikkert litt an på perspektivet. I dag oppdaga jeg at en av disse døde i mai, uten at jeg fikk det med meg.

Matt Kailey (1955-2014) var en av de første homofile transmennene jeg hørte om. Jeg tror det var ganske tilfeldig at jeg bestilte Just Add Hormones fra Amazon en gang tidlig i prosessen. Den vakte gjenkjennelse, latter og ettertanke, kvaliteter jeg syntes at de fleste lignende bøker manglet.

Han ble som en ukjent storebror på den andre siden av havet. Seinere har jeg fulgt bloggen hans, Tranifesto, som fortsatt ligger der med et vell av nyttig informasjon, gode råd og kloke kommentarer. Han var et av de få menneskene jeg virkelig har sett opp til, fordi han var så klok. I ham så jeg hvordan jeg kunne bli om noen år.

Han var en av dem jeg egentlig hadde håpa å møte ansikt til ansikt. Så langt kom vi ikke. Jeg rakk det ikke før han trakk sitt siste sukk i mai, og det skulle gå et halvt år før jeg oppdaga at han var borte. Plutselig innså jeg at jeg hadde savna postene hans og sjekka facebook. Fred over minnet.

Jeg tror det var via Matt at jeg fikk høre om Lou Sullivan. Det går i alle fall ei linje mellom dem. Matt tok opp stafettpinnen der Sullivan slapp.

Som en fotnote vil jeg også nevne mitt poetiske forbilde, Øystein Ziener, også en av mine døde helter.

Måtte de få hvile i fred!

I dag er en gledens dag, men burde kanskje ikke være det. NAV har erklært meg 95% ubrukelig. Alle er vel enig om at uføretrygd ikke er noe å strebe etter, men etter 4 år på arbeidsavklaringspenger (AAP) er dagens vedtak en enorm lettelse.

2014-08-09 16.00.43

Mesteparten av tida på AAP har både jeg og saksbehandlerne visst at jeg burde uføretrygdes minst 50%. Jeg har vært gjennom 2 tiltak og levert over hundre meldekort. Jeg har ikke telt besøkene hos lege og psykiater, men de har vært mange. Det mest ødeleggende har vært den elendige økonomien og usikkerheten. Jeg har vært redd for at utbetalingene skulle stoppes av byråkratisk rot, for å ikke være en god nok pasient, for å være for frisk, for å bli sendt på nye energitappende tiltak, for å ikke bli trodd, for å ikke ha råd til å overleve, for å bryte reglene og redd for å møte «folk flest» som har sterke meninger om folk som er økonomisk avhengige av NAV. Jeg har blitt sykere av å gå på AAP.

Uføretrygd er for meg ikke en endestasjon, men en mulighet til å begynne på nytt med fastere grunn under føttene. Jeg begynte å se framover allerede da jeg leverte søknaden i januar. Når jeg nå har en viss økonomisk sikkerhet, tar jeg meg råd til et ørlite håp om at jeg en dag langt inn i framtida kan livnære meg av det eneste jeg kan; å skrive. Jeg får ro til å drive med det jeg kan og det som gir meg livskvalitet. Nå kan jeg reise bort på skriveferie uten at utbetalingene reduseres, og uten at jeg må stå til regnskap for det overfor NAV. Jeg kan også besøke mine foreldre, som jeg slo på pensjonsstreken med ett og to år, uten at det koster meg annet enn reisa.

Som minstepensjonist blir jeg selvsagt ikke rik. Den månedlige summen blir bare litt høyere enn i dag. Men stressnivået vil synke drastisk. Ikke bare slipper jeg å sende meldekort, men jeg får også rabatter jeg hittil ikke har fått. Jeg slipper å jevnlig søke om utsettelse hos Lånekassen, men kan i stedet sende en søknad om å få sletta all gjelda jeg har der en gang for alle.

Jeg mener at hele NAV-reformen er feilslått, og spesielt den delen som heter AAP. I svært mange tilfeller er AAP bare en ventestasjon som gjør folk sykere før de omsider får innvilga uføretrygd. Dersom aktivisering er et poeng, må utbetalingene heves slik at syke folk har overskudd til mer enn sine økonomiske bekymringer. Jeg er klar over at jeg tilhører de priviligerte som bl.a. er i stand til å aktivisere seg selv. Men jeg tror de færreste blir mer arbeidsdyktige ved å få nederlag etter nederlag i fleisen i NAV-regi. AAP har i stor grad gått ut på å bevise hva jeg ikke duger til i stedet for å få ro til å gjøre det jeg kan. Og det tror jeg både jeg og Staten har tapt en god del penger på.

Dette turde jeg ikke skrive så mye om før jeg hadde fått det endelige vedtaket. Jeg var redd for at disse synspunktene kunne påvirke saksbehandlinga. Jeg vet om flere som har fått avslag på uføretrygd rett og slett fordi de blogger. Det føles derfor også som om dagens vedtaksbrev er er vedtak om frihet.

Egentlig mener jeg at sånne som meg, som knapt har hatt en fulltidsjobb over tid i hele sitt liv, burde komme inn under reglene for Ung ufør. Jeg mener også at det burde gis tilskudd til samvær med barn. Men slik er ikke reglene. Om dagens vedtak betyr at jeg aldri trenger å be Sparebanken Mor om ekstra penger til livsopphold igjen tør jeg ikke love, men sannsynligvis vil det skje mye sjeldnere. Jeg kommer fortsatt til å leve under fattigdomsgrensa. Dette skrives da også i solidaritet med dem som ikke har noen Sparebanken Mor som kan hjelpe dem.

Mens jeg venter på borgerlønn.

Republisert på Radikal Portal

Sykehusene har ikke lenger pasienter og NAV mangler klienter. Som om maktfordelinga mellom hjelperne og de hjelpetrengende blir jevnere med ny språkdrakt… Her om dagen møtte jeg en mann som i likhet med meg hadde sett seg lei av ordet «bruker». «Jeg er HIV-positiv og vil ha meg frabedt å kalles bruker! «Brukermedvirkning» er ikke mye verdt når man får et sånt ord tredd nedover hodet.» (Sitert fritt etter hukommelsen.)

Fasadepynting og usynliggjøring

Det ene problemet med «bruker» er at det gjør forskjellene mellom de svært ulike gruppene utydlige. Ved å bruke ett felles ord for HIV-positive, sosialklienter, arbeidsledige, pensjonister, schizofrene, sexarbeidere, transseksuelle, barnevernsbarn, trafikkskadde, narkomane, diabetikere, deprimerte o.s.v., o.s.v. tilsløres forskjellene. Dersom man har som oppgave å hjelpe en gruppe, må man kjenne til de problemene som er spesifikke for gruppa. Når alt samles under ett vagt begrep, vil det være lett å lage en «løsning» for alle problemer. Vi ser allerede at kreftsyke må fylle ut meldekort som om de var jobbsøkere, så hvorfor ikke gi transseksuelle rullestol og diabetikere samtaleterapi?

En del av bakgrunnen er kanskje også et ønske om å ikke støte den gruppa det gjelder. «Bruker» kan virke som et nøytralt begrep, men resultatet av å sause alle sammen under ett begrep er at man støter samtlige. De aller fleste som innser at de har et problem vil bifalle at man kaller en spade for en spade (selvsagt med unntak av HBRS). Ettersom direkte språkbruk forsvinner i større grad kan man møte tårevåt takknemlighet hvis man bruker et mer konkret og virkelighetsnært språk. Slik burde det ikke være. Det burde være en selvfølge at man møtes som det mennesket man er med sine spesifikke problemer, i stedet for et byråkratisk «bruker».

Ordet «bruker» gir også inntrykk av å dekke over et stygt ord. Det gir inntrykk av at det du er, ikke er vberdig å nevnes, ja, at du ikke kan omtales i dannet selskap uten å pynte på sannheten. Og det gir igjen grobunn for enda mer skam. Man bør skamme seg over å være en bruker. Vel, noen av oss nekter plent å skamme oss!

Makt

Et annet problem med «bruker» er at ordet brukes for å dekke over en kjip virkelighet. Det brukes på samme måte og i samme kontekst som man kunne brukt «maktesløs». Men da ville det blitt ramaskrik selvsagt. Både fordi mange maktesløse kjemper hardt for å ta makta over egne liv, ofte i konflikt med den makta de møter i hjelpeapparatet, og fordi maktmennesker ofte ikke liker at man påpeker at de har makt.

Ordet tilslører den enorme forskjellen i makt mellom «brukerne» og «hjelperne». Det er veldig populært med «brukermedvirkning» nå. Tanken bak er nok ofte god. Man vil hjelpe og har innsett at man trenger mer kunnskap om hva «brukerne» trenger. Problemet er at makta hverken analyseres eller forstyrres. Ofte er det de som har makt som bestemmer hva de maktesløse skal spørres om, og spørsmålene er enten svært vage eller spør om ting som oppleves irrelevant.

Jeg har fylt ut noen spørreskjemaer som «bruker» etter hvert, spesielt i NAV-systemet. De spør om man har fått den hjelpa man kan forvente, om alle regler er fulgt o.s.v. Ikke en eneste gang har jeg fått svare på spørsmål om livskvaliteten påvirkes av fattigdommen, om det er mulig å leve for utbetalingene, om tilbudene oppleves relevante el.l. Jeg tror ikke det er tilfeldig. Selvsagt er det lettere å korte ned saksbehandlingstid (selv om det også krever noen millioner) enn å se på selve grunnlaget for systemet.

Så har man også de tilfellene der det er stor sannsynlighet for at kritikk vil få negative konsekvenser for den som svarer. Det gjelder enten man foreslår konkrete endringer til sin saksbehandler eller man svarer på undersøkelser som ikke er tilstrekkelig anonyme. Det er ikke uvanlig at foreldre som er avhengige av NAV får beskjed om at de meldes til barnevernet når de påpeker at de ikke kan leve på det eksistensminimumet de får utbetalt.

Mange undersøkelser er forsvarlig anonymisert, men når det gjelder mindre grupper (som f.eks. transpersoner) er anonymitet umulig. Det er nok å fylle ut bosted, kjønn og alder for at behandlerne på Rikshospitalet kan vite hvem du er, og det er gode grunner til å anta at kritikk vil føre til forsinkelse i utredning eller behandlingsnekt. Selv om de negative konsekvensene ellers sjelden er reelle, er frykten for dem et reellt problem. Når man ber om hjelp, enten det er økonomisk eller medisinsk, er man i en utsatt posisjon. Hvordan du behandles kan være et spørsmål om liv eller død. Når du står på kanten av stupet er et puff bak det siste du trenger.

Så nei, jeg vil heller ikke kalles bruker. Klient, pasient, overkjørt, trengende er alle ord som passer bedre. Ja, selv «sinnssyk» og «fattiglem» vil være bedre enn «bruker» så lenge jeg møtes med respekt og empati.

Vi vet at amerikanske kristenfundamentalister eksporterer sitt homohat til Afrika. Nå kan det se ut til at amerikanske radikalfeminister eksporterer transhat til Norge. Nedenfor følger ei liste over feminister som ikke kan inviteres til Norge for å snakke eller siteres som autoritet uten at din feministiske organisasjon er med på å spre hat mot transfolk:

Denne lista er bare en begynnelse. Det finnes dessverre mange flere av sorten. Tips meg i kommentarfeltet! Og gjør hjemmeleksa før du inviterer amerikanske feminister.

Lista er laga spesielt for alle de vennlige norske feministene jeg kjenner (og de jeg ikke kjenner) som ikke ønsker å spre transhat. De fleste feminister er ikke transfober, så det burde være mulig å invitere feminister som ikke er transfobiske.

Jeg tror problemet oppstår når norske feminister forsøker å rettferdiggjøre sin støtte til sexkjøpsloven. Det ser ut til å være en sammenheng mellom synet på sexarbeid og transfolk internasjonalt. Jeg håper at vi kan unngå konflikter i Norge mellom transfolk og feminister, siden de fleste transfolk er feminister.

Det finnes til og med et eget begrep; Trans-Exclusionary Radical Feminist, med forkortelsen TERF, for denne typen feminister. Hovedsakelig angriper de transkvinner og bryr seg mindre om transmenn (aka kjønnsforrædere) som meg.

Villvettene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen, ja gjør det fortsatt.

Hvordan kan du vite om du finnes hvis ingen ser deg? Hvis det folk ser og tror er deg, slett ikke stemmer med hvem du selv mener at du er, finns du egentlig da? I dette ligger min eksistensielle angst. Uten å kunne speile seg i andre mennesker er det vanskelig, nesten umulig, å finne ut hvem man er.

Jeg understreker alltid at de aller fleste transfolk ikke er like glade i oppmerksomhet som det jeg er. Men hvordan de kan unngå det har jeg egentlig aldri forstått. For meg er oppmerksomhet det motsatte av usynlighet, altså det motsatte av den fæle følelsen jeg hadde før jeg kom ut. I tillegg er det å fortsette å synes, fortsette å finnes, også en protest mot avslaget fra Rikshospitalet.

Så ender jeg ofte opp i motsatt grøft; å være selvlysende, transmann med stor T. Men heller det enn villvettenes trussel om å ikke synes, ikke finnes.