Herved lanserer jeg min nye blogg, der jeg følger i Harald Hårfagres hårete spor og lar skjegget gro for å samle kroppen til ett rike:
Jeg kommer selvsagt til å fortsette å blogge her om forfatterliv og annet liv, men alt som er relatert til ansiktshår vil fra nå av havne hos Skjeggfagre. Etter hvert som skjegget blir synlig gjennom kameralinsa, vil det dukke opp bilder av dette.
Ettersom jeg av åpenbare årsaker ikke har råd til å ha stil, kommer jeg neppe til å legge ut bilder av meg selv for å vise dagens klær. Det finnes mange mennesker som er mer opptatt av mote enn meg, og en del av disse blogger om det. Jeg har ikke tenkt å gå dem i næringa.
Derimot har jeg min personlige smak, og siden jeg ikke har penger til å sette den ut i livet, skal jeg blogge om den i stedet.
Det er ei uke siden jeg endelig ble kvitt dem; byllene, utvekstene, fettposene, de forhatte løgnerne – eller puppene. I årevis har de hengt der og hånt meg, motsagt alt jeg er og vil være, løyet til alle forbipasserende, spytta meg i trynet når selvrespekten har økt litt over null.
Til å begynne med la jeg ikke særlig merke til dem eller syntes de var i veien. Senere oppdaga jeg at de kunne brukes for å oppnå noe og at de kunne være pene. Enda senere brukte jeg dem for å mate babyen min. Etter det hadde de utspilt sin rolle og var bare til bry. Jeg begynte å hate dem. Etter som jeg forstod mer av min egen mannlighet, fremstod puppene som en av de viktigste åraskene til feilkjønning.
Nå er jeg endelig kvitt dem!
Det gikk fire dager fra jeg var til konsultasjon hos kirurgen og til jeg lå på operasjonsbordet. Men la meg fortelle steg for steg. Les videre
Det hele begynte med at jeg lette etter måter å lære dattera mi å spille keyboard uten at jeg må lære det selv først. Etter å ha funnet noen tips, søkte jeg videre etter tips til stemmebruk og deretter til diktopplesning. Det var slik jeg havna på One Night Stanzas og etter hvert deres innføring i visuell poesi.Sjekk også ut Fluxus.
Det gror faktisk noen hår på brystkassa mi, men de er umulige å se på bildet.
Her er parolen jeg gikk under, XX Boys. Jeg går helt til venstre.
Foto: Fredrik A. Stillerud
Tøffingen klar for parade, «vår egen läder-bøg», som Fredrik kalte meg.
Foto: Immanuel Brändemo
Men jeg har strengt tatt aldri sett en lærhomse med blondehansker
Foto: Immanuel Brändemo
I paraden.
Foto: Immanuel Brändemo
Et annet sprøtt innslag.
Foto: Fredrik A. Stillerud
Og hvis noen skulle være i tvil: Det var utrolig gøy!
Mesteparten av tida mi i Stockholm ble tilbrakt på bl.a. workshop for transaktivister, møte med homsene bak boka Bøgjävlar, bokshopping, foredrag om utredning og behandling av transkjønna, paneldebatt om diagnoser, sexworkshop for kjønnsoverskridere, foredrag om hvordan man snakker med barn om kropp og sex, foredrag om transofobi og mye mer.
I tillegg bidro jeg selv med spontan diktopplesning under Tupilaks arrangement og ikke minst foredraget om å være trans og forelder. 30 mennesker i de fleste kategorier kom for å høre på og jeg tror de forstod mesteparten av min svorsk, for de lo av vitsene mine og stilte intelligente spørsmål etterpå. Det var ganske overveldende og en god erfaring. Hvis jeg får hjelp, kan jeg forsøke å legge ut opptak av mesteparten av foredraget. Dessverre ble lyden så lav at det ikke er mulig å høre noe sånn som opptaket er nå.
Jeg vender tilbake til spørsmålet om hvorfor jeg ikke kan si at jeg alltid har vært gutt. Min teori er at noen mennesker er mer flksible og tilpassningsdyktige enn andre, også når det gjelder kjønn. I tillegg vokste jeg opp i en tid med mindre forskjeller mellom gutter og jenter enn tidligere, og kanskje også senere? Foreldrene mine formidla i alle fall ikke noen sterotype kjønnsroller til meg. Jeg fikk klatre i trær og leke med dukker alt etter hva jeg selv hadde lyst til.
Jeg husker at jeg var veldig nysgjerrig på hva gutter hadde mellom beina. Selv har jeg ingen brødre, men lekte en del med mine fettre i somrene. Og så hadde jeg tvillingdukkene Knoll og Tott. Og de var helt åpenbart gutter, ikke kjønnsløse som Barbie-Ken. Jeg tror at jeg tidligble klar over at kroppen min var en jentekropp og bestemte meg (bevisst eller ubevisst) for å gjøre det beste utav det.
Kanskje spiller det også inn at jeg er homofil. En del homofile gutter foretrekker jenteleker og jentevenner når de er små. Jeg kan ikke si at jeg foretrakk det, men at jeg hadde et ganske likestilt syn på det. Dessuten ble jeg forhindra i å delta i en del gutteleker, både p.g.a. min status som jente, men også fordi mine foreldre nekta å gi meg lekevåpen. Jeg hadde ei stund voldsomt lyst på en knallpistol, men det fikk jeg selvsagt ikke.
Lillesøstra mi og jeg lekte mye sammen, og det foregikk stort sett på mine premisser. Jeg syntes hun var veldig pysete av og til. Når jeg tenker tilbake er det likevel to ting som utmerker seg: Det første er fascinasjonen for snegler som jeg har nevnt før. Den ble intensivert omtrent samtidig som de andre jentene ble interessert i sminke og hester. For det andre var jeg veldig glad i å lage ting med Besten i kjelleren hans, der han hadde laga seg et lite snekkerverksted.
Når jeg forteller dattra mi om det å bli stor og at alle har vært små en gang, så sier jeg at jeg var jente da jeg var liten. Når hun ser i album fra jeg var liten ser hun ei jente som ligner henne selv. Av og til er fristelsen stor for å rive alle bilder av meg selv i kjole ut av albumene og kaste dem. Men stort sett er jeg opptatt av at det er en del av historia mi. Jeg var ei jente som ble mann når jeg ble stor.
I dag fikk jeg min aller første tattovering! Har jo tenkt på det i ti år, hvis ikke mer, men nå trengte jeg en manndomsprøve og en overgangsrite. Det gjorde vondt, men ikke så veldig. Jeg verken hylte eller grein og satt helt i ro. Flink gutt! Tror ikke jeg kommer til å dekke kroppen med blekk, men som markering var det en veldig fin ting å gjøre. Har litt lyst til å markere min litterære debut på samme måte. Vi får se.
Og det gjorde jeg.
Tarald Stein 