Fett

«Hvilke forandringer merka du først etter at du begynte med testosteron?»

Dette spørsmålet får jeg av og til. Det jeg gleda meg mest til, var at stemma mi skulle bli mørkere. Men det første som skjedde, var at fettet på kroppen min begynte å flytte på seg. Rumpa ble mindre, låra ble mindre, ja alle kroppsdeler minka i volum på ganske kort tid. Bortsett fra magen. Mens mine 15-20 ekstra kilo tidligere var spredt i et ganske jevnt lag over hele kroppen, har de fleste nå slått seg til ro på magen.

Mange transmenn blir bitt av treningsdilla. Musklene blir større med testosteron, de syns mer og kan trenes til å løfte mer enn før. Jeg ble aldri bitt av den basillen. Faktisk er jeg mindre aktiv nå enn før jeg begynte på testosteron. Likevel ser det ut som jeg har litt muskler. Før var de mindre markerte musklene dekka av fett, så avsløringa av at de fantes kom ganske overraskende.

Selv om jeg aldri ble noen kroppsbygger, liker jeg synet av leggene (som ser ut som jeg spiller fotball), hendene som avslører beinstrukturen under huden, fingrene som ikke lenger ser ut som pølser og et ansikt med mer markerte trekk. Stort sett plager det meg heller ikke at jeg har mage. Den passer til meg, ganske enkelt.

Jeg hadde hørt og lest om omfordelinga av fettet som skjer når man begynner på testosteron, men ingenting kunne forbredt meg på å oppleve det selv. Jeg kunne ikke forestille meg at det skulle gjøre så stor forskjell. Jeg trodde dessuten at det var noe som skulle skje langsomt, litt etter litt. Tvert imot merka jeg forandring etter bare noen uker. Det var som om fettet var isen som dekka landmassene og langsomt trakk seg tilbake for å avdekke den mannskroppen som liksom alltid hadde vært der. Samtidig var den kroppen som ble avdekka en annen enn den jeg så i speilet i min kortvarig tynne periode (takka være høyt stoffskifte). Det var plutselig noe maskulint ved den, uten at det var så lett å sette fingeren på nøyaktig hva som gjorde den mer maskulin.

Derfor vil jeg plassere omfordeling av fett øverst på lista over undervurderte effekter av testosteron.

«Har du penis?»

Jeg lova etter vinterens skoleturné at jeg skulle blogge om spørsmåla jeg fikk. Det begynner å bli noen måneder siden, men her kommer endelig første spørsmål, og kanskje det spørsmålet jeg fikk oftest: «Har du penis?»

En klitoris er omtrent det samme som en penis, men mesteparten av den befinner seg inni kroppen slik at bare tuppen stikker ut. Når en person med klitoris får testosteron, vokser klitoris. Så er spørsmålet hvor mange cm den må være før man kaller den en penis. Personlig synes jeg at min kvalifiserer. Dersom man trenger litt mer, for eksempel for å ha penetrerende sex, finnes det mange gode erstatninger (dildoer) som fungerer fint. En klitoris har ikke noe urinrør, så den kan ikke brukes til å tisse med uansett hvor stor den blir. Da må det operasjoner til.

Konklusjon: Ja, jeg har minst en penis.

(Dette svaret ble en del tørrere og mindre humoristisk enn det ble gitt til elevene, men poengene er de samme. Elevene ble også innprenta at dette spørsmålet er uhøflig i andre sammenhenger. Man har ikke noe med andre folks kjønnsorganer med mindre man ønsker å ha sex med dem. Jeg svarer fordi jeg mener det er viktig med opplysning og ærlige svar på ærlige spørsmål.)

Hva jeg lærte av skoleturneen

Samme dag som jeg feirer fullført skoleturné (mangler en skole, men usikker på om det blir noe av) lanserer Amnesty sin europeiske rapport og norske underskriftsaksjon. I løpet av skoleturneen har jeg mange ganger måttet forklare hvorfor jeg ble nektet behandling, om jeg er registrert som mann nå og en rekke andre spørsmål som direkte berører Norges menneskerettighetsbrudd mot transfolk. Etter hvert skal jeg legge ut flere av spørsmålene jeg har fått med utførlige svar. Men jeg trenger en pause.

Dette er det første av tre innlegg som oppsummerer skoleturneen. (Del2, Del3)

Lærerikt – for meg

Det har vært veldig interessant å få reise rundt til 9.klasser i Oslo. Jeg har vært innom 8 forskjellige skoler og 25 forskjellige klasser. Jeg har opplevd klasser som jeg måtte presse spørsmålene ut av, og klasser der spørsmålsrunden kunne vart i det uendelige. Turneen har gitt meg innblikk i hvor forskjellige 9.klassinger kan være – fra umodne og litt fordomsfulle til mer reflekterte og fordomsfrie enn de fleste voksne. Hvor mye de kan om lyrikk og kjønnsidentitet fra før ser dessverre ut til å samsvare med hvilken klassebakgrunn de fleste elevene har, men refleksjonsnivå og antall fordommer er ganske jevnt fordelt. Med forbehold om at ingen av skolene var utpregede vestkantskoler. Elevene på Sagene skole var desidert de mest reflekterte. Skøyenåsen hadde hatt besøk av Skeiv Ungdom og viste et spesielt høyt kunnskapsnivå.

Jeg har vært i nye skolebygninger (Oppsal), gamle skolebygninger (Bøler), små klasserom, store klasserom og et auditorium. Jeg har opplevd at en lærer har overlatt timen til en annen lærer fordi hun hadde problemer med temaet. En elev har besvimt (usikkert om det var på grunn av hva jeg sa, men en oppskakende opplevelse likevel). Mange elever har skrytt av humoren min, av at jeg er så åpen og til og med av diktene.  Sånt er ekstra godt å ha med i bagasjen når jeg sannsynligvis snart blir uføretrygda og offisielt ikke duger til noe!

Og jeg har lært hvor lite jeg tåler. Etter to intense uker måtte jeg kaste inn håndkledet. Selv om jeg så gjerne ville fullføre løpet, sa kroppen fra at jeg ikke tålte mer. Nederlaget var surt. Jeg stiller gjerne opp på skolebesøk igjen, men da må det være et mindre intensivt opplegg. Heldigvis fikk jeg mulighet til å fullføre nå på nyåret! En av klassene fikk et ganske så uinspirert besøk av en forfatter med søvnmangel, men selv de fikk forhåpentligvis noe utav det, og jeg lærte at jeg også kan fullføre ting på autopilot en gang i mellom. De fleste vil derimot huske besøket mitt som et friskt pust, tror jeg.

Til del2

Skoleturné – nesten halvveis

Jeg har vært så heldig å komme med i Den Kulturelle Skolesekken (DKS) for 9.klasse i Oslo. Turnéen begynte forrige mandag og til sammen skal jeg besøke 9 ulike skoler og 27 ulike klasser. Jeg er nå nesten halvveis. Det er veldig gøy og passe utmattende.

Variasjon

Det som slår meg mest er variasjonen. Skolebygningene varierer mye – fra det nesten nye til det ekstremt nedslitte. Oppsal skole fikk meg til å innse hvor lenge det er siden jeg selv gikk på ungdomsskolen, mens Bøler stammer fra en gang lenge før min tid.

Hver klasse ser også ut til å ha sin egen kultur som avgjør om det føles greit å stille spørsmål, hvor urolige de er og hvor lett det er å få dem til å le. Det kan variere stort mellom parallellklasser på samme skole.

Også når det gjelder hvor godt forberedt klassene er, er variasjonen stor. Noen har gått grundig til verks med diktanalyse, andre har måttet ta meg ganske på sparket. En lærer (som jeg vet om) overlot timen til en annen (som til gjengjeld var veldig entusiastisk). Noen lærere ser ikke helt ut å vite hva de går til, andre virker veldig forventningsfulle.

Ikke minst er 9.klassinger forskjellige. Spørsmålene vitner om alt fra spontan, grenseløs nysgjerrighet via genuin refleksjon til pliktoppfyllende spørsmålsproduksjon på forhånd. Noen så ikke ut til å skjønne bæret (0,25%, anslår jeg), mens andre virka veldig engasjerte av det jeg sa. Jeg misunner ikke lærerne som hver dag må tilpasse undervisningen til dette spriket!

Mine navn

BBC har en sak i anledning Chelsea Manning om hvordan transfolk velger navn. Og jeg har lenge tenkt på å skrive om mine gamle navn.

Mine foreldre døpte meg Ragnhild. Jeg likte aldri det navnet, men trodde (som de fleste) at det var noe jeg måtte slite med resten av livet. Jeg assosierte det til nasjonalisme, budeier og andre traurige ting. I 2003 hadde jeg bestemt meg for å skifte etternavn fra Nilsen til Stein, noe den nye navneloven åpna for. Jeg ville ha et mer uvanlig navn som ville gjøre det lettere for folk å huske det når jeg en gang ble forfatter. Men vel så viktig var det at jeg kunne bruke etternavnet som et mannlig fornavn på internett. Den gangen trodde jeg at jeg kunne klare meg med å være mann i den virituelle verden, og kvinne ellers. Jeg tok feil. Etternavnet var min mormors pikenavn (altså etternavn før hun gifta seg), og dermed hadde jeg en tilknytning også.

Jeg husker at jeg stod der med skjemaet i hånda. Tidligere og nytt etternavn hadde jeg fylt ut, daværende fornavn også. Nå skinte den tomme flata for nytt fornavn mot meg som en lysende mulighet. Jeg kunne faktisk kvitte meg med det navnet som ikke føltes som mitt! Men hva skulle jeg hete da? Så jeg spurte den første og beste, d.v.s. samboeren min, om hva jeg burde hete hvis jeg ikke skulle hete Ragnhild. «Katarina den store» foreslo han spøkefullt. Det tror jeg han angra litt på. For selvsagt burde jeg hete Katarina! Men jeg lot meg overtale til bare å ta Katarina i tillegg til Ragnhild. Dermed ble jeg hetende Ragnhild Katarina Stein på papiret, men jeg brukte bare Katarina fra da av. Altså i hele tre år.

Samboerforholdet tok slutt, jeg fikk barn og å være mann bare på internett var ikke nok.  I 2005 innså jeg at jeg ikke kunne leve som kvinne lenger. Denne gangen hadde jeg ingen samboer som kunne foreslå nytt navn, så jeg tråla navnebøker. Først spurte jeg riktignok forsiktig foreldrene mine hva de ville kalt meg hvis jeg hadde blitt gutt, men det hadde de visst aldri tenkt på. Så da var jeg overlatt til meg selv. Jeg laga lister over navn som passa og navn jeg likte. Dessverre var ingen navn på begge listene, før jeg fant Tarald.

Jeg skjønte med det samme jeg så det at det var mitt nye navn. At det er uvanlig var mest et pluss. Først seinere så jeg at forbokstavene mine ble TS – en vanlig forkortelse for transseksuell. Det ligner overraskende mye på Ragnhild, min søsters navn og et av min fars fornavn. Det skiller seg ikke ut fra de navna mine foreldre har valgt, annet enn i kjønn og at det er uvanlig. Men ingenting av dette var bestemmende for navnevalget – det gikk bare på magefølelse. Navneendringa ble innvilga høsten 2006. Det var ikke noe problem å få venner og familie til å bruke det nye navnet, ja, det gikk faktisk lettere enn med Katarina fordi de skjønte at dette betydde mer for meg.

I dag føles det som om jeg alltid har hett Tarald. Katarina er fortsatt et fint navn, og hadde nok passet på meg hvis jeg innerst inne var kvinne. En navneendring er ikke som en tatovering; man får ikke nødvendigvis lyst til å gjøre det flere ganger. Jeg fant endelig navnet mitt og trives veldig godt med det. Nå føler jeg at jeg har kommet så langt bort fra Ragnhild at jeg ikke lenger snur meg når noen roper det navnet (det er noen år siden sist), og jeg plages ikke lenger av at jeg het det en gang. Derfor tror jeg tida er moden for å avsløre det her på bloggen.

Kulturkrasj innad i Norge

Selv om Norge er et uvanlig homogent land, kan det likevel oppstå krasj mellom ulike kulturer.

By/land, kyst/innland

Mitt første kultursjokk inntraff da jeg flytta fra Bergen til Jølster som 12-åring. I Bergen (nærmere bestemt en utskjelt drabantby med dårlig rykte) opplevde jeg at nye mennesker ble oppfatta som spennende og interessante, enten de kom fra Ålesund eller Vietnam. Tanken om at alle skulle være like, med like interesser og væremåter, var ganske fjern.

I Jølster ble nye mennsker sett på med mistenksomhet, enten man kom fra Bergen eller Sri Lanka. Alt som avvek fra det normale, som var det opprinnelig jølsterske, ble oppfatta som en trussel eller et direkte angrep på den jølsterske folkesjela.

Jølster er en jordbrukskommune på Vestlandet, uten tilknytning til sjø. Historisk har innlandsområder hatt mindre migrasjon enn kystområder. Man har aldri vært vant til fremmede. Dette kan være en del av forklaringa. I tillegg kommer det faktum at Bergen er en stor by med stor migrasjon både historisk og i dag.

Det var et sjokk å innse at det kunne være så stor forskjell i måten å tenke på innad i Norge, mellom etniske nordmenn.

Norsk/samisk

Det andre store kulturkrasjet i livet mitt skjedde da jeg som voksen bosatte meg i Tromsø og fikk samboer. Jeg opplevde denne kulturforskjellen som mindre og overså nok hvor dypt påvirka den nordnorske kulturen er av samisk kultur.

Jeg har tidligere kommet ut av skapet som «wannabe-same». Jeg lærte altfor lite om samisk kultur på skolen og ville gjerne lære samisk på ungdomsskolen. I ettertid tror jeg at mer kunnskap om samisk kultur (ikke om byggeskikk og klesdrakter, men om de uskrevne reglene for menneskelig samhandling) hadde hjulpet meg både i studier og sosialt.

Aha-opplevelsen kom på et seminar i sosialantropologi. Mens nordmenn sier at «den som tier samtykker», er samisk taushet en protest. Dette er en del av den samiske kulturen som jeg har inntrykk av har overlevd i beste velgående, kanskje til og med spredd seg til den norske befolkninga. Og så langt den delen av kulturen som føles mest fremmed for meg. Det er som å møte et folk som snakker samme språk, men der ja betyr nei. Noe som var et av irritasjonsmomentene i dagliglivet.

Konklusjon

Selv i et så homogent land som Norge finner vi altså kulturforskjeller som kan gjøre ting vanskelig, spesielt dersom man ikke er klar over dem. Jeg tror at Jølster hadde gjort mindra skade på min sjel dersom jeg var klar over at vi flyttet til en annen kultur. Og kunnskap om samisk kultur ville gjort det lettere å leve i Nord-Norge (selv om samboerforholdet nok uansett ville tatt slutt).

Jeg har altså opplevd kulturkrasj som skyldtes både geografi og etnisitet. I tillegg kan man si at ulike klasser har ulike kulturer. Det som blir oppfatta positivt i middelklassen blir ofte sett ned på av arbeiderklassen, og omvendt. Kanskje kan man også snakke om kjønnskultur, både når det gjelder normer for samhandling på tvers av kjønnsgrensene og innad i gruppene.

The Proust Questionnaire for authors

The Vancouver International Writers and Readers Festival has interviewed some authors in this way, for example Stuart MacBride, one of my favorite crime fiction writers. No, I’m not invited to the festival, nor will I be able to attend, but I felt like answering the questions anyway.

«The Proust Questionnaire is believed to reveal an individual’s true nature. We have asked 2011 Festival authors 17 questions inspired by the questionnaire in an attempt to uncover who they are…»

Sjeldent stilte spørsmål – anbudsrunde

Jeg lurer på om jeg har fått for lite oppmerksomhet i det siste? I alle fall føler jeg en ustyrlig trang til å intervjue meg selv. Men siden det skorter litt på fantasien trenger jeg hjelp! Så; kjære leser; hvilket interessant spørsmål klarer du å vri ut av hjernen din i dag?

Kommentarfeltet er herved åpnet: