Tvangsdialog – dialog som hersketeknikk

Hver gang ordet dialog nevnes får jeg pustevansker og kvalme. Jeg forbinder ordet med religiøse og intellektuelle overgrep. Min erfaring med dialog er altså ikke særlig positiv. Dialog foregår ofte slik:

Sett en gruppe som har makt sammen med en maktesløs gruppe. Gi dem kaffe og kaker og bli enige om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner. Maktgruppen får ordet og ønsker (krever) respekt for at de tråkker på de maktesløse (det sies selvsagt ikke på den måten, men pakkes tilstrekkelig inn til at ingen reagerer). Den maktesløse gruppen minner seg selv om at dette ikke er stedet for konfrontasjoner, tygger kaker og holder kjeft. Kanskje mumler man litt til sidemannen som er like maktesløs. Det erklæres at dialogmøtet var en suksess som  må gjentas. Partene går hjem. De maktesløse føler seg enda mer maktesløse og har en nagende følelse av at de har sagt ja til å bli tråkka på. Maktgruppen føler seg svært tilfredse og edelmodige – de har gjort en god gjerning, gått i dialog med utskuddene. Dersom noen av de undertrykte ytrer seg kritisk blir man stemplet som vanskelig og konflikthissende (ja, den personen er ofte meg).

Mine erfaringer er henta både fra kristenliv (økumenikk) og politikk. Dialog ser ut til å fungere på samme destruktive måte uansett hvilken sammenheng det brukes. Det som ofte mangler er en maktanalyse. Du kan ikke sette de herskende i samme rom som de undertrykte og forvente ekte dialog uten konfrontasjon. (Ja, for dialog er egentlig noe fint noe. I alle fall i teorien.)

For å komplisere det hele ytterligere råder det sjelden enighet om hvem som har makten og hvem som ikke har den. En dialog burde kanskje begynne nettopp der. Det trengs ofte en analyse av maktforholdene, en analyse som begge parter skal bidra til og kunne kjenne seg delvis igjen i. Og så må vi nordmenn lære oss at av og til nytter det ikke å late som om alle er enige og glatte over konfliktene. Pek dem ut og analyser dem, og hvis mulig/ønskelig; legg dem til side  for kvelden.

Etter mine dårlige erfaringer holder jeg meg langt unna «dialog». Jeg er ikke interessert i å la meg tråkke på, å la all tvil komme de herskende til gode. Men jeg ser poenget med ekte dialog, der mennesker møtes på tross av fundamentale uenigheter og ser det av Gud i hverandre (eller hva man nå kaller det i sekulære kretser). Inntil videre er det altså dialog i gruppe noe andre må ta seg av.

Inspierert av Yousef Assidiqs innlegg på Religioner.no

The power of symbols

This picture made me so happy. It really illustrates that there is hope in this world.

Hope

You can read the article about an Australian fight against homophobia and Islamophobia here.

Når homorettigheter blir storpolitikk

Av og til kan det være vanskelig å vite hvilken fot man skal stå på. Det hender nemlig at ens egen retorikk blir misbrukt. To eksempler: Iran og Israel.

En liten verden

Aktivister og vanlige åpne homofile trues til å gå i dekning. De selv og deres familiemedlemmer trues på livet. Vi vet at det skjer i Uganda, i Irak, i Øst-Europa – de aller fleste steder i verden. Men du tror kanskje ikke at det skjer i Norge?

Les denne artikkelen og bli like forbanna som meg! Støtt Sara Mats der hin sitter utenfor Islamsk Råd og venter på at de skal ta klar avstand fra dødsstraff for homofile!

 

 

 

 

 

 

Og husk at dette ikke bare dreier seg om islam, men all form for religiøs fundamentalisme.

Fellesskap

Den store farsotten på blogger heter for tida reverb10. Ideen er at man skal bruke desember til å reflektere over året som gikk og stake ut kursen for det neste. Det er jo noe jeg har pleid å gjøre uansett når det nærmer seg årsskifte. Jeg kommer ikke til å følge reverb10 slavisk, men i dag hadde de et nyttig stikkord: Community, som jeg oversetter med fellesskap.

Transgender Day of Remembrance i Oslo 20. november 2009

Om Transgender Day of Remembrance

Dagen ble opprettet for å minnes ofre for transfobisk hatkriminalitet. I Oslo markeres dagen for aller første gang i år. Vi ønsker å fokusere på de utfordringene som transpersoner møter her, men med et internasjonalt bakteppe.

Dagen har vært markert i USA siden 1998, da transkvinna Rita Hester ble myrdet i november. De seinere årene har markeringen spredt seg til Europa og andre deler av verden. På www.transgenderdor.org kan du lese mer om markeringen og hvem vi minnes i år.

I Oslo er Transgender Day of Remembrance et samarbeid mellom:

LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner

Skeiv Ungdom

Oslo Kristelige Studentforbund

Åpen Kirkegruppe

Program
16.00   Demonstrasjon mot Rikshospitalets diagnosemonopol, Eidsvolls plass (foran       Stortinget)
Appeller ved Justus Eisfeld, Tarald Stein og Knut Hermstad
17.00   Seminar, Universitetsgata 20
«Transgender Rights and Human Rights» av Justus Eisfeld
«Avvist av Rikshospitalet – hva gjør jeg nå?» av Eva Michelson                             Lett servering
19.30   Gudstjeneste, Universitetsgata 20                                                                                                   Prest: Knut Hermstad

Om foredragsholdere og appellanter
Knut Hermstad er prest og sexolog, tidl. formann i Norsk forening for klinisk sexologi (NFKS), bosatt i Trondheim
Justus Eisfeld er internasjonal transaktivist, co-founder of GATE – Global Advocates for Trans Equality, bosatt i New York
Eva Michelson medlem av LLHs transnettverk, bosatt i Sandefjord
Tarald Stein er transansvarlig i LLH – landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner og forfatter, bosatt i Oslo

Dikt til Nina Karin Monsen

Vin vert vatn

Eg utvatnar ekteskapet
fråtek born rett til far
eller mor
(ingen er vel heilt sikre)
Min eksistens
er eit overtramp mot Nina Karin
personleg
og hennar Gud som berre skapar
utsider
kropp, biologi
to uforanderlege kjønn
no og i all æve
Kjærleik er ein anakronisme
Sjela er ein mutasjon

Ja
eg har kome for å øydeleggje
din sjelefred
Eg talar om ein kjærleikens Gud
om Ordet som vart menneske
om verda som endrar seg
mellom Guds hender
framleis
Sjølv ikkje du
kan gjere ordet ufritt
Heller ikkje du kan hindre
kjærleiken

Diktet er skrevet som reaksjon på den siste tidens debatt om at hurpa får Fritt Ords pris. Ble lest av forfatteren under markeringen 5. mai kl. 18.00 på Christian Fredriks plass. Det kan selvsagt brukes når som helst av hvem som helst så lenge det framgår at det er jeg som har skrevet det.

Svertekampanje og reaksjon

Kjellemann skriver om hvordan Vårt Land og Norge i dag sprer løgner om at LLH ønsker å innføre ekteskap for mer enn to personer (polyamori). Det er åpenbart at dette er et siste(?) desperat forsøk fra motstanderne av kjærligheten for å svekke lovforslaget om felles ekteskapslov. LLH skal ikke ta opp en ytterligere utvidelse av ekteskapet på sitt landsmøte.

Samtidig blir jeg trist av å lese hvordan de presses til å ta avstand fra denne tanken uten å ha diskutert det innad. Noe flertall for polyamori blir det aldri i LLH, all den tid de fleste homofile er særdeles normativt gjennomsnittlige. Det er en del som synes tosomheten er for trang, også i LLH.

17. mai IDAHO – Homofobi

I resten av verden er 17. mai International Day Against Homophobia. I Norge er det en festdag for unger, is, korpsmusikk og nasjonale klisjeer. Også kjent som nasjonaldagen. Jeg har meget ambivalente følelser for nasjonen og dens dag. At vi tilfeldigvis bor i et land med oljeforekomster langs kysten, i en verdensdel som systematisk har utnytta resten av verden og har en regjering som nekter å dele annet enn smuler av vår rikdom med resten av verden, er etter mitt syn ingenting å være stolt av. Den ene gangen jeg har holdt 17.mai-appell var det internasjonal solidaritet som var temaet.

The nearest book

I found this at Anginae’s blog and thought it would be fun. Especially since the pile of books beside my couch consists of books I’ve not had the time to read yet.

1.  Pick up the nearest book.

2.  Open to page 123.

3.  Find the fifth sentence.

4.  Post the next three sentences.

The book on top of the pile was Transgendered – Theology, Ministry and Communities of Faith by Justin Tanis.

Discuss this issue thoroughly with program leadership and with transgendered people within the community. Where the group intends to include transgendered people, say so explicitly. Transgendered people are accustomed to being excluded; you need to make your inclusion as broad as possible and obvious to all participants.

The title of the chapter is Creating a Genuine Welcome for Trans People in Communities of Faith, but judging from these few sentences, it might be a good idea for any organisation or meeting to read it. I actually look more forward to reading other chapters, like «Gender Variance and the Scriptures», «Gender as a Calling» and Transgendered Body Theology». If I just had the time for all the things I’d like to do!

Kjønnsnøytralt ekteskap og transkjønna

Jeg gikk altså under parolen «Kirka må si: JA til felles ekteskapslov». Dette til tross for at jeg ikke har noen planer om å gifte meg, selv om drømmemannen skulle åpne for muligheten. Ekteskap er en borgerlig ordning med en mindre hyggelig heteronormativ A4-prega historie. Jeg er tilhenger av det man kan kalle homo-kultur; det som har oppstått i storsamfunnets randsone under tildels undertrykkende forhold. En del av homo-kulturen er en motstand mot ekteskapet som heteronormativ institusjon og grunnlag for diskriminering. Og også identiteten som annerledes, en minoritet, en motpol. Sånt har forsåvidt alltid tiltrukket meg.

Samtidig anerkjenner jeg at det ikke passer for alle. Seksuell orientering har lite med hvordan du ønsker å leve livet ditt, annet enn hvilket kjønn vedkommende har som du evt. Vil dele det med. Av de homofile kvinner og menn jeg kjenner, bærer de fleste på et ønske om et livslangt, monogamt parforhold, gjerne med barn. De vil at dette skal skje i ordnede former som sikrer deres egne og eventuelle barns rettigheter. Dette ønsker de respekt for, også innafor Den Norske Kirke hvis de tilhører den. Og jeg synes at det bare skulle mangle! Det er klart at de må ha de samme rettighetene og respekten som blir heterofile til del i samme situasjon! Jeg støtter deres kamp fullt ut. Det må være lov å være normal. Selv om jeg ikke forstår hvorfor eller ønsker det selv.

Overført til transkjønna, og spesielt LFTS, ønsker jeg å presisere akkurat det samme: Normalitet er et legitimt mål for et liv. Selv om jeg ikke forstår det. Samtidig krever jeg den samme respekten for mine mål og mine valg. Det går faktisk an å akseptere noe man ikke forstår. Jeg vet at mange ikke forstår min identitet som annerledes, unormal, avviker. For meg er dette en posisjon med potensiale til å forandre verden ved å stille spørsmål ved normene. Ord som for andre har negativ klang, er for meg begreper med historie, stolthet og som har formet meg som menneske. Jeg krever at det blir respektert.

I sammenheng med LFTS er det også et spørsmål om normalitet bør være gruppens mål. Jeg mener at mangfoldet er å foretrekke. Normering og normalitet betyr å innskrenke mangfoldet og i ytterste konsekvens en knebling av minoriteter. Ingen gruppe bør etterstrebe normalisering i slik forstand.

Dette handler også om strategier. Når man har en organisasjon for en liten gruppe som har vært og til dels er marginalisert i storsamfunnet, en interesseorganisasjon, så må man klare å beskrive annerledesheten. Om nødvendig må man forsøke å snu negative merkelapper til noe positivt og fokusere på gruppens marginale posisjon som en ressurs, noe verdifullt vi kan tilføre storsamfunnet. Verken i homokampen eller transkampen nytter det å si at vi er helt normale, akkurat som alle andre. Da mener jeg at vi fornekter oss selv og våre historier i forsøk på å bli inkludert i en normalitet der det ikke er plass for annerledeshet. Jeg mener det er en feig strategi, og sannsynligvis ganske håpløs. Jeg mener at vå eneste mulighet for å få reell aksept og ikke bare tåleranse, er å vise at vi er mennesker, menn og kvinner (f.eks.), som kan tilføre samfunnet noe nettopp fordi de ser på oss som annerledes.

Når jeg har vært i media eller forteller folk om meg selv får jeg høre at jeg er modig og tøff. Folk slutter ikke å se meg som menneske, tvert imot. Jeg opplever at min annerledeshet fører til at folk får mer respekt for meg, ikke mindre. Det er selvsagt mulig at mine erfaringer er grunnleggende annerledes enn flertallet, både blant homofile og blant «menn og kvinner som ønsker/gjennomgår/har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalets GID-klinikk». Jeg skulle ønske at vi kunne begynne der, med grunnlaget for hvorfor vi velger den strategien vi gjør. Jeg tror det har en sammenheng med våre individuelle erfaringer. Gjennom å utveksle og sette ord på nettopp disse erfaringene kunne vi kanskje oppnå enighet om å være mangfoldige grupper, med rom for folk med ulike erfaringer, strategier og ønsker for våre liv, en enighet som kunne føre til at mangfoldet fikk lov til å synes.

På tampen vil jeg henlede oppmerksomheten mot Megan, som skriver om trans-ekteskap og hvordan disse synliggjør idiotien i å hindre folk i å gifte seg bare fordi de tilhører samme kjønn. Jeg må sitere avslutningen hennes, for den er så bra:

The whole silliness of the gay marriage issue (or strenuous opposition to same) is brought out by trans-marriage issues. I’d love for someone who is anti-gay marriage to explain to me how my marriage to Anh was “ok” on November 27, but  not “ok” on November 28, (Without invoking “God”) or also who I would be allowed to marry if Anh was not the light of my life….

I bl.a. Norge tvinges folk til å skille seg nettopp fordi juridisk kjønn avgjør om du får lov til å være gift eller i partnerskap. Jeg har nok nevnt det tidligere, så jeg lar det ligge. Men det er paradoksalt at jeg kan troppe opp hos en hvilken som helst prest sammen med en mannlig kjæreste og forvente å få gifte meg selv når jeg har gjennomgått stemmeskifte, skjegget gror og håret tynnes. Altså på et tidspunkt hvor de fleste som så meg ikke ville være i tvil om at jeg er mann, men mens jeg fortsatt var registrert som juridisk kvinne. De aller fleste mennesker ville anse en slik vielse for å innstifte ekteskap mellom to menn.

Jammen bra for homofobene at jeg ikke ønsker å gifte meg!

Etter Oslo

Nå kommer det mange poster med opplevelser fra Oslo. Men aller først vil jeg fortelle hva som venta meg i postkassen da jeg kom hjem nå i kveld.

Det hender jeg tar litt av på amazon. Det skjer gjerne når jeg mangler intellektuell føde for et bestemt emne som opptar meg akkurat da. Denne gangen har det altså resultert i bl.a. følgende titler: Lavender Blue – How to write and sell gay men’s erotica, How to write killer fiction – The funhouse of mystery and the roller coaster of suspense og ikke minst Transgendered Theology, Ministry and communities of faith. Masse bra lesestoff som jeg gleder meg til å få tid til…

I tillegg var der en ny innkalling til GID-klinikken. Kan jeg denne gangen håpe at de har kommet til en konklusjon? 19.mai vil jeg få svar på det spørsmålet. I mellomtida vil jeg forhåpentligvis få tilsendt journalen min.

Ja til ekteskapet!

I dag har hyklerne møte, skriver Kjellemann på bloggen sin, «Størst av alt er kjærligheten». Jeg vil anbefale alle å lese innlegget! Velskrevet og inspirerende! I mangel av et virkelig regnbueflagg å henge ut, henger jeg det opp her på bloggen i stedet:

Jeg støtter den nye ekteskapsloven. Ikke nødvendigvis for min egen del, men fordi jeg ikke kan se noen grunn til å hindre voksne mennesker som elsker hverandre i å gifte seg. En del av dem er dessuten mine venner. Jeg ønsker selvsagt alt det beste for vennene mine.

Og for barna deres, de som allerede finnes og de som venter på å bli født. Et par jeg kjenner har fått sitt andre meget planlagte barn. To gode mødre, der bare den enes navn står på fødselsattesten, der den andre kunne risikert å gå i årevis uten å være jurudisk forelder til sine to søte jentunger. Jeg kjenner et par som ville blitt fantastiske fedre. De får ikke lov. Rundt i verden sitter det barn på barnehjem og lengter etter to gode foreldre. Barn trenger kjærlighet. Da spiller det mindre rolle hvilke kjønn foreldrene har. Selv om de færreste land som tillater adopsjon til homofile, gir ikke det grunn til å forby det i Norge.

En heteronormativ ekteskapslov fører også til at enkelte må skille seg. Jeg kjenner en som har vært gift i mange år som nå har vært nødt til å skille seg, ikke fordi de ikke elsker hverandre lenger, men fordi han endelig blir anerkjent som mann. Dermed kan han ikke lenger være gift med sin mann, men må skille seg for senere å inngå partnerskap. En skilsmisse er en belastning på et forhold som allerede har tålt utrolig mye, og i dette tilfelle helt unødvendig. Jeg har ikke spurt ham hvordan han forklarer dette for barna deres, men det kan ikke være enkelt.

Jeg vet også om en som lever i partnerskap med ei dame og også blir nødt til å skille seg fordi de som heterofile ikke kan være i partnerskap. Jeg tror det var den samme fyren som engsta seg for ikke å få mannlig personnummer før deres barn nummer to ble født. Med mannlig personnummer ville han bli ført opp som far ved fødselen. Med kvinnelig måtte han gjennom hele stebarnsadopsjonsprosedyren før han kunne bli juridisk forelder.

Som i så mange tilfeller illustrerer transkjønnedes erfaringer samfunnets dobbeltmoral og urimelighet.

Så selv om jeg ikke har sansen for det konforme og normative ved ekteskapet generelt, mener jeg at de som ønsker det skal ha muligheten. Og for alt jeg vet kan jeg møte en vakker mann en vakker dag som får meg til å skifte mening.

Dead man

Det var ganske tilfeldig at jeg så denne filmen første gang. Jeg har veldig sansen for Johnny Depp, så da TV2 sendte den for mange år sia, bestemte jeg meg for å se den, sjøl om den blei beskrevet som en westernkomedie. Jeg innså ganske raskt at det var den mest geniale filmen jeg noen gang hadde sett, og fortsatt er det ingen som kan måle seg med den. Den har omtrent alt man kan ønske seg: Johnny Depp, litterære referanser, referanser til kristendom, action, veldig stemningsfull filming, bra musikk, Iggy Pop i en birolle som transvestitt, henvisninger til urfolksmystikk,  og ikke minst en glimrende skildring av å være utenfor. Den er ekte kunst! Hver gang jeg ser den (minst en gang i året) oppdager jeg noe nytt. Man kan altså si mye om filmen, men noen westernkomedie kan jeg ikke kalle den. Mer om filmen

Sitat fra filmen:

William Blake: What is your name?
Nobody: My name is Nobody.
William Blake: Excuse me?
Nobody: My name is Exaybachay. He Who Talks Loud, Saying Nothing.
William Blake: He who talks… I thought you said your name was Nobody.
Nobody: I preferred to be called Nobody.

Pupper

Det har gått en debatt i Sverige om kvinners (og i utkanten av diskusjonen; FTMs) rett til å ikke skjule sine pupper. En av dem som har skrevet om dette er Johnny Scharonne 

Det de fleste ikke vet er at pupper faktisk er et kjønnsorgan. De fleste stusser når jeg sier det, for man tror jo vanligvis at et kjønnsorgan er et organ man kan bruke til forplantning. Jeg vet ikke om jeg lo eller så ut som et spørsmålstegn første gang jeg fikk beskjed om at det er slik GID-klinikken definerer det. Og som alle vet er deres ord lov.

Jeg synes det er på tide at befolkninga opplyses om dette enkle faktum: Pupper er kjønnsorganer.

All religion flytta til egen blogg

Etter kvekerhelga blei jeg nødt til å lage en egen blogg for alt religiøst. Min kvekerblogg

Society of Friends – Finding my religion?

I’m very excited! This weekend I’ve managed to organize a retreat with the Quakers/Society of Friends here in Tromsø. It’s gonna be real interesting and hopefully thw Society will provide me with a home for my religious belief.

I’ve been a member of the Norwegian Church all my life but  I’m finding it more and more unfulfilling and less satisfactory. I’m tired of fighting the right-wing and do not believe in the sacraments any more, at least not the baptism of children. My father is a reverend there, and I’m rebelling against the thought that any individual is closer to God than any other just because of it’s education and occupation.

So it’s not far fetched to think that the Quakers would be my cup of tea. In addition, I find the thought of «that of God within us all» very empowering and true. They are also the only christian society who want to marry gays. I don’t want to fight to get into a church with all of myself. I just want to find a place where I can have peace with God and a community that respects me. I don’t think that’s too much to ask for. I want to find a society of friends and hope I’ve found it.

Kveker-samling i Tromsø!

I kveld er det duka for et spennende møte med Kvekerne (Vennenes Samfunn) i regi av Tromsø Kristelige Studentforbund, der jeg er leder. Kvekerne skal først fortelle en del om deres tradisjoner og samfunn, før det blir rom for en tradisjonell kvekerandakt, også kalt stille andakt. Til slutt blir det kveldsmat på sedvanlig forbundsvis.

Kvekerne har ingen menighet eller faste møter i Tromsø, men dette blir det kanskje en forandring på etter helga. Jeg har tatt initiativ til å arrangere ei retreat-helg i kveker-regi for oss som er mer enn gjennomsnittlig nysgjerrige. Her vil det bli mer fordypning i kvekernes livssyn og tradisjoner. Jeg ser fram til å få et mer positivt syn på ordet tradisjon etter denne helga og håper mange vil møte opp!

Alle arrangementene vil foregå i Kirkens Bymisjons lokaler i Tromsø.

Det er flere ting som gjør at jeg vurderer å kalle meg kveker og kanskje melde formell overgang fra statskirka. Dette er de viktigste:

• «Kvekere har aldri vært villige til å gjøre Bibelen til målestokk for rett atferd og læresetninger. Guds åpenbaring hører ikke bare fortiden til. Den samme Ånd som inspirerte skriftene i tidligere tider, kan inspirere de troende gjennom alle århundrer. Egentlig er det slik at om vi skal forstå det som ble skrevet i fortiden, må vi som lever i nåtiden lese det i lys av den samme hellige Ånds virke. Kvekere tror at gjennom det indre lys har Gud gitt alle mulighet til å erfare åndelig sannhet også i dag.» fra kvekernes hjemmeside
• Kvekerne er det eneste kirkesamfunnet som anerkjenner lesbiske og homofile som fullverdige mennesker og har uttalt seg positivt om den nye ekteskapsloven.
• Kvekerne har flat struktur og tror ikke at noen (f.eks. prest) kan ha et tettere forhold til Gud enn andre mennesker.

I tillegg har Kvekerne en lang tradisjon for å kjempe for svake grupper,  anti-militarisme og drive fredsarbeid. Jeg kan egentlig ikke skjønne at de ikke er flere enn 150 personer i Norge, men de er nok ikke så veldig aktive misjonærer.

Jeg gleder meg til ei spennende helg!

God makes no mistakes – kind of a sermon

I usually avoid reading stuff that I know I’ll find repulsive, sick and frightening. I don’t think that’s unusual for any person. To make this post I felt forced to do some research.

I started out googleing the phrase «God makes no mistakes», because I’ve come across it several times in relation to transsexualism. I had the notion that it’s being used as an excuse for christians to judge transgender people.This is some of what I found: (WARNING: Do not click those links unless you are over the age of 18 and have access to valium or other sedatives)

http://www.christianitytoday.com/ct/2008/february/26.56.html
http://www.christianitytoday.com/ct/2008/february/25.54.html

“If you talk to your typical person across America, they would be appalled,” she said. “God made us male and female, and God makes no mistakes. To teach a child at an early age self-hatred, and that’s what this gender variance is, is very sad.” Andrea Lafferty, executive director of The Traditional Values CoalitionIn short, the argument is that transsexualism should not be cured, because it’s against God’s will. He supposedly created the body, but not the mind and soul. And these people don’t seem to care if the only other option is to kill oneself, although I thought that to be against God’s will as well?

Of course, there’s several problem with such an argument, the inhumanity already mentioned. Does God only create our bodies and not our minds and souls? Is He stuck in the middle ages or in the year his son was born on earth? Is He really evil?

I’ve never questioned God’s existance. I’ve been brought up in the Norwegian church with the notion that God loves everybody, that He is pure love and that He has not left us to our selves. And I’ve kept that conviction through some pretty dark years of my life. I did at some point question if He really is good. With all the people doing evil in His name, I have wondered if they might be right; maybe God really is evil. But they never managed to convince me.

I believe in a God who is pure love, a God who made the human race in His image to reflect His own magnitude and diversity, a God who knows so much more than we do – everything. We have no way of knowing for sure how He thinks.

To put oneself in a position to judge the moral and christianity of other humans and to think oneself able to lable other people’s faith as wrong, is to put oneself in the position of God. Jesus told us to recognize wrong teaching for it’s fruits. What would he make of the trace of suicides and grief that follow in the trace of so-called conservative christians?

God sent His son Jesus Christ to our earth to re-establish the broken link between us and God. The conservatives try to push people away from God because of who we are and who we love. For their own sake, I hope and pray that they have no idea of what they are doing and may be forgiven when they realize what they are doing.

I’ve listened to so many people struggeling with their faith in God after being told that God only loves the heterosexual or the single-sexed. They experience every day how «fellow christians» try to exclude them from the love of God and manage to take away their ability to experience christian fellowship. I can’t see how this could possibly be in line with the Bible or the word of Jesus.

And what about the Holy Spirit? I believe in it’s guidance in every person’s life. The Bible is after all written by men, who we can only hope were guided by the Holy Spirit. God has not abandoned His creation and continues to create through people guided by the Holy Spirit.

Conservative «christians» seem to put themselves in the position of God and to reduce God to make Him resemble themselves. They claim to believe in a God they cannot see, but reduces people to bodies and biology. In their trace grows only death and despair. To me, this comes very, very close to blasphemy.

Let’s go back to the phrase that God makes no mistakes. No, I don’t think He does. I’m certainly not a mistake. So my body and mind/soul got a little mixed up and does not fit our present notion of only two sexes/genders, and that these doesn’t change with time. I don’t blame God. If there’s one thing He could not be held responsible for, it’s how we arrange our societies. I also believe that I’m placed in this position because I have a mission: To spread the word of a loving, accepting God and to speak up for a powerless group so that His will can be done on earth as in heaven. I do not say that this goes for all transsexuals and trangendered out there. I do recognize that not everyone believe in God or that He has a plan for their lives. I also know that I have more resources than most in so many ways, and I believe they are given to me so that I can help others. And I will do my best, so help me God.

(Although I’ve used the pronomen «he» about God, I believe Him to be above the two-gender system of our world. As a female to male transsexual, I do prefer the male pronomen in an attempt to set up some positive models of masculinity.)

Nåde den som elsker! – en fantastisk opplevelse

Jeg var med på å arrangere gudstjeneste og vake i Tromsø i anledning kirkemøtet i 2007, med tittelen «Nåde den som elsker!»:

Nåde den som elsker! ble en suksess! Det ble rapportert om ca 100 personer i fakkeltoget og enda flere, kanskje dobbelt så mange, i kirka. Tilbakemeldingene har vært at det var ei utrolig vakker gudstjeneste – en bevegende opplevelse. Kirka var pynta med silke og ballonger i alle regnbuens farger. Jeg hadde ansvar for lesing av «klagesangene» – stemmer fra homofile om hvordan de har opplevd kirka, tekstlesning (her er ikke slave eller fri, mann eller kvinne) fra Bibelen og forbønn.

Det ble ei gjennomtenkt og vakker gudstjeneste. Jeg hadde også inntrykk av at mange fikk mye åndelig ut av liturgien. Ultima Thules «Kyrie» ga meg virkelig gåsehud. At så mange møtte opp i kirka for å vise sin støtte opplevdes veldig sterkt. Jeg la merke til at i alle fall to par ble velsigna og lysglobene var fulle av brennende lys. Det ble virkelig den feiringa av kjærligheten som vi hadde sett for oss.

Etter kirkekaffen begynte vaken. De kulturelle innslagene var virkelig flotte! Hver time sang vi «Noen må våke» og ba ei bønn. Kl. 5 hadde vi igjen nattverd. Som ventet tyntes det i rekkene etter hvert. Rundt midnatt var det på det mest livlige, med samtaler om tro og tvil og teologi. Veldig spennende! Vi var fem stykker som ble værende hele natta.

Det var en sterk opplevelse å se hvordan folk som har følt seg utstøtt av kirka og ikke lenger tør å kalle seg kristne opplevde kirka på en ny måte og kanskje fikk tilbake sitt gudsforhold. Jeg vet at noen mottok nattverden for første gang. Jeg syns ikke de konservative skal få ha monopol på vekkelse, men har vel ikke tenkt så mye over det før nå. Føler meg ydmyk over å ha fått være med på å skape noe så vakkert og … hellig!

Opplevelsen kan egentlig ikke beskrives. Jeg syns oppriktig synd på alle som gikk glipp av det, men håper vi skal få til lignende ting i framtida! Enda mer synd synes jeg på dem som påstår at dette ikke er av Gud. Hvordan kan noen være så blinde og døve for den hellige ånd?

I forkant av arrangementet:

I dag braker det løs! Gleder meg voldsomt! Responsen har vært overveldende, både fra presse og folk jeg har prata med. Jeg har virkelig følelsen av å være med på noe stort fordi denne markeringa betyr veldig mye for folk. De føler seg sett, respektert og verdsatt av kirka. For en gangs skyld. Det er stort å være med på å kanskje reparere folks forhold til Gud.

Et par presseklipp:
http://www.nordlys.no/web-tv/article3124089.ece
http://www.gaysir.no/artikkel.cfm?CID=12598

Saken kom helt til riksdekkende media, men jeg har bare funnet klipp fra Nordlys og Gaysir.