Oppgave: Forlatte hus

Jeg elsker forlatte hus. Få ting setter i gang fantasien på samme måte. I dag kom jeg over denne lista over 30 forlatte steder i verden, med nydelige bilder:

Plukk ett av bildene og skriv historien om hvorfor stedet ble forlatt. Se gjerne bort fra det lille som finnes av informasjon om hva bildet forestiller og hvor det er tatt.

Etterpå kan du google stedet og kanskje finne ut hva som virkelig hendte.

Øvelse: Fortid – nåtid

Denne oppgaven blei laga til en som skriver i fortid og kvir seg for å bruke presens (nåtid):

Ta et avsnitt (eller en side) av teksten. Skriv den om til presens. La den hvile en time eller to. Les gjennom den. Hva forandret seg?
Om du absolutt vil ha den i fortid; skriv tilbake til fortid uten å se på den opprinnelige teksten.
Sammenlign de to fortids-tekstene. Hva er forskjellig?

I mange tilfeller blir forskjellene tydlige og stemninga i teksten ganske annerledes. Selv er jeg veldig glad i å skrive i presens og synes handlinga kommer nærmere på den måten. Ofte er det lettere å formulere seg kort og konsist i presens, og denne øvelsen kan derfor være fin hvis man trenger å korte ned teksten.

Øvelse: Personkarakteristikk

Jeg har irritert meg over uendelige beskrivelser av klær, hår og interiør i krim, beskrivelser som ikke tilfører noen nye opplysninger. Etter mitt syn er det et tegn på at man ikke mestrer de korte, treffende beskrivelsene som kjennetegner god litteratur. Men jeg kaster stein i glasshus når det gjelder dette. Derfor skal jeg gjøre følgende øvelse:

Sitt på kafe. Observer den første (ukjente) personen som kommer inn eller går forbi. Finn ett trekk ved personens utseende som beskriver hens personlighet og skriv en liten tekst der du bruker observasjonen.

Gjenta, denne gang med fokus på en bevegelse.

Skriv en tekst der en etterforsker kommer hjem til en mistenkt. Bruk interiøret til å gi leseren inntrykk av om personen er skyldig eller uskyldig.

Skriv en liten tekst der du lar jeg-personen beskrive en annen person slik at det forteller mer om jeg-personen enn den beskrevne.

Gjennom en ørken av klisjéer – om å skrive kjærlighetsdikt

Jeg mener det er en grunn til at god litteratur om lykkelige mennesker som elsker hverandre er sjelden: Klisjéene står i kø rundt emnet og det er ufattelig vanskelig å beskrive lykke. Det finnes enormt mange variasjoner av ulykke og sorg, men kanskje bare en variant av lykke. Språk egner seg kanskje ikke til å beskrive kjærlighet.

Og så kommer valentinsdagen og alle (de plagsomt lykkelige) får behov for å skrive kjærlighetsdikt. I 2011 la jeg ut noen av dikta fra Frikar her. I år tenkte jeg å skrive litt om hvordan jeg gikk fram for å skrive gode kjærlighetsikt.

Først satte jeg meg ned for å skrive. Jeg skreiv så klisjéene og de ihjeltygde metaforene spruta. Det var til å grine av. Det blei fryktelig dårlig, men jeg ga meg ikke. Etter hvert skreiv jeg av meg klisjéene og begynte å erstatte dem med nye bilder, fant nye metaforer. Til slutt blei jeg faktisk fornøyd. Det tok lang tid og krevde at jeg tålte å se alt det elendige som jeg måtte skrive meg gjennom først. Egentlig mener jeg at det ikke er noen øvelse for nybegynnere, for man kan miste troen på sine litterære evner av mindre.

Som ellers lønner det seg å begynne med det konkrete. Det er detaljene som sammen utgjør en helhet som blir større enn hver del. Dette gjelder ikke minst når man skriver om kjærlighet. Og vær ikke redd for at det blir for privat, for spesifikt for akkurat deg og ditt forhold til at andre kan kjenne seg igjen. Her er et dikt fra Frikar som er konkret og likevel vekker gjenkjennelse hos svært mange:

Får eg sove i skuggen din
ryggen din mellom meg og verda
vakne i lyset ditt
blenda
enno ein gong

Ikke fortvil hvis du nå innser at du ikke rekker å fullføre prosessen på et par dager. De fleste kjærester vil være fornøyd med mindre god litteratur når den er skrevet direkte til dem. Hvis du forkaster hele diktsjangeren i denne omgang, kan du jo skrive en erotisk noveller til kjæresten. Her finnes noen tips om det. Og så kan du trøste deg med at du i alle fall slipper å ha en rekke utgitte dikt i ei bok som bare minner deg om et forhold som tok slutt og en kjæreste som viste seg å ikke være verdig dine lyriske lovprisninger. Tro meg; det suger!

Øvelse: Ubehag

Jeg tror at god kunst er tett forbundet med ubehag. Som den beste krimmen jeg har lest på mange år; Gillian Flynns Åpne sår. Det er riktignok mulig å skrive om ubehagelige emner uten at det blir bra, men en liten øvelse (eller to) kan man jo gjøre:

• Lag en hovedperson som skjuler noe for seg selv, noe hin ikke ønsker å vite noe om. Det kan være en ubehagelig hendelse eller et ubehagelig trekk ved en man er glad i. Skriv en samtale (trenger ikke bare å være dialog) der hovedpersonen tvinges til å oppdage dette ubehaget, men samtalen skal enten handle om en annen person eller et annet tema. Gjerne i en situasjon der hovedpersonen ikke kan si høyt hva hin tenker eller vise voldsomme følelser.
• Skriv om en person som prøver å holde noe hemmelig for å skåne et barn. Historien skal drives framover av anstrengelsene personen gjør for å avspore barnet fra å få vite om dette fra andre og å skjule den ubehagelige sannheten.

Øvelse: Det som ikke kan sies

Dette er oppgaver jeg har laga til meg selv. Jeg har vanskelig for å forholde meg til mennesker som ikke snakker rett ut i det virkelige livet. Når jeg lager litterære karakterer har de en tendens til å snakke rett fra levra alle sammen. Sånt blir det lite spenning av – og spenning er (ofte) det som driver en fortelling. Dessuten blir alle karakterene litt for like. Derfor er oppgavene som følger (og kanskje flere enn meg kan ha nytte av dem):

1. Skriv en kort novelle der hovedpersonen har noe å skjule. Denne hemmeligheten driver likevel historien og motiverer hovedpersonens valg. Legg inn antydninger som gir leseren en mulighet til å gjette hva det dreier seg om, men avslør det ikke (før evt. på slutten). Skaff en testleser og undersøk om det fungerte.
2. Skriv en dialog der to personer omtaler en hendelse som ingen av dem vil sette ord på.
3. Skriv en dialog der to personer omtaler noe de ikke vil sette ord på, men det viser seg at de ikke snakker om samme hendelse.

Man trenger ikke å gjøre alle øvelsene, og hvis man gjør alle kan man selvsagt selv velge rekkefølge.

Mini-skriveverksted 18. juni, transfolk om sex 19.juni

I tillegg til PridePark på Rådhusplassen, inneholder Skeive Dager i Oslo i år også et PrideHouse. Det er Reaktorskolen i Dælengengata 26 som har åpna seg for oss. Blant arrangementene har jeg særlig ansvar for to:

Lørdag 18. juni blir det mini-skriveverksted kl. 17.00-18.30.
Alle skrivelystne kan delta. Verkstedet vil hovedsakelig inneholde korte oppgaver innen flere sjangre og målet er at deltakerne skal bli inspirert til å fortsette hjemme. Ingen påmelding. 20,-kr pr. deltaker. Ta med papir og blyant.

Søndag 19. juni kl. 18.00-19.30 har jeg og Cristina Barbo ansvar for en samtale om sex for transfolk og andre interesserte. Det vil handle om seksuell praksis, tenningsmønster, hormoneffekter, sikrere sex med mer.

Jeg håper at mange har mulighet og lyst til å delta på ett eller begge arrangementene. Sjekk også ut resten av programmet for Skeive Dager. Vi har klart å få til flere arrangementer med transtema i år enn tidligere.

Paraden går lørdag 25. juni, og også i år går vi under parolen «Kjønnsmangfold». Velkommen!

Finn.no – en skriveoppgave

Jeg burde sette en sperre i nettleseren som hindra meg i å gå inn på finn.no. «Jeg skulle jo bare» for mange timer siden, og her sitter jeg. Jeg har vært innom klesavdelingen og sett på alt det man ikke kan tro at folk har brukt penger på. Og nå er jeg kommet til godbiten; samlerseksjonen.

Gjennomgang av manus

Jeg skal nå begynne på den ganske kjedelige oppgaven det er å gå igjennom manuset til ungdomsromanen min. Målet er et manus som er klart til innsending om ei uke. Jeg har en anelse om hva som er manusets svake punkter, ut fra egen magefølelse og testlesernes tilbakemelding. Denne anelsen har jeg omgjort til ei sjekkliste:

Begynnelsen

Jeg skjønte med det samme at noe var galt. Mamma var ikke der da jeg kom hjem fra skolen. Hun jobba bare deltid på sykehjemmet og pleide å være hjemme når jeg kom fra skolen. Vi krangla om det; at hun behandla meg som om jeg fortsatt var sju år og måtte passes på, ikke kunne være aleine. Det var egentlig en idiotisk ting å krangle om.

Dette er begynnelsen slik den står nå når jeg har kommet ca. 1/4 ut i ungdomsromanen jeg holder på med. I løpet av dagen har jeg surfa rundt på ulike nettsteder for skrivetips, og har kommet fram til følgende:

• Hovedpersonen skal introduseres (så kort og presist som mulig).
• Stedet hvor handlinga foregår skal fastslås.
• Spørsmål skal formes i leserens hode.
• Leseren skal få en viss anelse om hva boka kommer til å handle om, og bli nysgjerrig.
• Det skal skje noe, eller viktig handling (i vid betydning) skal i alle fall være nært forestående.

Det syns jeg at jeg har fått til, men legger teksten ut til allmenn filleristing og disseksjon. Værsågod!

Oppgave: Lag en så spennende første setning som overhodet mulig. Masse inspirasjon finnes på nett.

Skriv om det du frykter

Det er det beste skriverådet jeg har fått. Jeg har forsøkt å skrive om det jeg er redd for siden jeg fikk rådet som ca. 17-åring. Jeg husker ikke lenger hvem som ga meg det, men det har i alle fall resultert i to bøker for min del.

Bakgrunnen er at en god tekst må føles nødvendig for den som skriver, og gjerne farlig. For meg har det å utfordre kjønnskategoriene i skrivinga mi føltes farlig fordi det motsa alt GID-klinikken forsøkte å tre nedover hodet mitt. Skrivinga blei en måte å beholde vettet på i et sinnssykt system.

Når jeg nå skriver på min første ungdomsroman er jeg nødt til å forholde meg til og kanskje revurdere min egen ungdomstid. Sånt er skummelt. I tillegg er plottet basert på et av mine nøye uttenkte «worst case scenarios», og derfor også egnet til å vekke redsel.

Hva er du redd for? Skriv om det du frykter mest i 10 minutter.
Kanskje dukker det opp noe i teksten som du seinere kan bruke?